Når de store reformene i offentlig forvaltning debatteres, handler det ofte om at disse skal bidra til effektivisering og forbedring. Kostnadene skal ned og kvaliteten skal opp. Det er noe som ansatte og ledere i det offentlige ikke slipper unna. Det er blitt en tilstand. Slik er det også med begrepet innovasjon.

I det som sannsynligvis er den største internasjonale undersøkelsen av offentlig innovasjon, har nederlandske forskere sett på all forskning som er gjort på temaet de siste 15 årene. En av deres hovedkonklusjoner er at innovasjon er blitt et mål i seg selv. Det er også blitt et magisk begrep, et buzzword som slenges rundt omkring i alle sammenhenger hvor politikere og ledere har behov for å vise handlekraft. Det kan bety at mye av det effektiviseringsarbeidet som politiske krefter vil ha gjennomført blir kamuflert som innovasjon. Det kan også bety at ordet har mistet sin betydning, eller at retningen i debatten har skiftet fokus til å se på innovasjon som den naturlige metoden å bruke for organisasjoner som vil ha mer ut av pengene.

Kontinuerlig arbeid

Denne tendensen til at innovasjon blir sett på mer som et mål i seg selv, enn som et middel til å oppnå et resultat, har altså støtte i mye forskningslitteratur. Det er også et av resultatene av det store prosjektet tidstyvprosjektet til regjeringen. Evalueringen av dette prosjektet som Marianne Holmesland og Eirik Aronsen skriver om, viser at noen av virkemidlene i prosjektet har fungert godt, men at det er for tidlig å si om det har ført til de ønskede forenklingseffektene. Det viktigste signalet fra prosjektet er likevel kanskje at det skal fortsette å gi et incentiv til forandringsvillige offentlig ansatte til å fortsette det kontinuerlige arbeidet med å fjerne brysomme prosesser og systemer.

Innovasjon har mange sider, og vi forsøker å dekke noen av de viktigste i dette nummeret. Den svenske journalisten Erika Augustsson ser på den sterke internasjonale trenden til sosial innovasjon, hvor et helt spekter av virkemidler blir tatt i bruk for å tenke ut nye måter å organisere offentlige tjenester på. Virkemidler som social impact funds, social purpose companies og community interest companies er i ferd med å skape et kulturelt skifte i synet på hvordan offentlige tjenester fungerer. Dette skjer i stater som for tiden styres av både rød og blå partier.

Professorene Torfing, Sørensen og Røiseland analyserer omfanget av det de kaller en ny reformagenda med navnet samskapelse, som er deres norske oversettelse av co-creation. Disse markante profilene innenfor innovasjonsforskningen, viser hvordan samskapelse er blitt en betydelig internasjonal bevegelse som kan levere billigere og bedre offentlige tjenester i et samarbeid mellom privat og offentlig sektor. Dette samarbeidet er ikke nytt, men det har fått en ny kraft.

Tidligere former for samskapelse skjedde i forbindelse med utbygging av kommunale veier og framføring av elektrisitet, i et lokalt «partnerskap der lokale innbyggere deltok med egeninnsats i form av arbeid. Barnehager og sykehjem ble på tilsvarende måte etablert og drevet i tett samarbeid mellom kommuner og frivillige organisasjoner. Når det er snakk om å sette samskapelse på dagsorden, handler det derfor også til en viss grad om å lete seg tilbake i forhistorien, til den typen kommune og offentlig serviceproduksjon som våre foreldre og besteforeldre vokste opp med.»

Inspirasjonen hentes i fortiden, mens leveransene skjer i nåtid, og mulighetene blir større i framtiden.