Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Exit-arbeid mot ekstremisme

Øyvind Strømmen (f. 1980) er nyheitsredaktør for Hate Speech International. Han er utdanna religionsvitar, og har som journalist arbeidd med ulike former for ekstremisme.

  • Side: 44-47
  • Publisert på Idunn: 2016-03-28
  • Publisert: 2016-03-28

I fleire europeiske land vert det satsa på exit-arbeid for å få folk ut av ekstreme miljø. Noreg var ein gong pioner på feltet, i høve nynazisme, men somlar i høve ekstrem islamisme. Staten overlet for mykje til kommunane.

 

I kjølvatnet av terroråtaka i Paris i november hamna igjen søkjelyset på Belgia, sidan fleire av gjerningsmennene hadde sterke band til landet.

Sjølv om talmaterialet er usikkert, er Belgia truleg også det vest-europeiske landet som har det relativt sett største talet på syriafararar. Forskaren Pieter van Ostaeyen oppdaterte i desember sitt overslag til å omfatta 553 personar, eit overslag som han sjølv vedgår at kan vera for høgt, blant anna fordi nokre personar kan vera aktive under fleire namn. Belgiske myndigheiter har sagt at om lag 180–190 belgiarar er i Syria eller Irak, at 120 har vore der, men har vendt attende, og at 80 er drepne.1 Terrorforskarar har peike på fleire årsaker til at Belgia ligg så høgt på denne utrivelege statistikken. Eitt av dei er mislukka integrering i enkelte område med ghettopreg, som delar av Molenbeek i Brussel og delar av Borgerhout i Antwerpen. Eit anna er nærværet av kriminelle nettverk knytt til våpenhandel. Eit tredje punkt: den belgiske føderalstaten – prega av eit visst administrativt og ofte også politisk kaos – har gjort koordinert arbeid mot ekstremisme vanskelegare.

Sosiale band og lojalitet

I tillegg speler utvilsamt karismatiske og effektive leiarfigurar ei vesentleg rolle. Det er eit punkt for mange overser: enkeltindivid kan i seg sjølv vera ei viktig forklaring. I Belgia har den Profetens Ummah-liknande gruppa Sharia4Belgium hatt ein karismatisk leiarfigur i Fouad Belkacem.2

«Da jeg begynte å forske på jihadisme i Europa for mange år siden trodde jeg også at en lav sosial og økonomisk status kombinert med lav grad av integrasjon, var kjerneproblemene», skriv terrorforskar Petter Nesser i ein kronikk i Aftenposten. «Siden har jeg innsett at disse problemene er mer sammensatte. Den europeiske jihadistiske undergrunnsbevegelsen dreier seg rundt erfarne jihadistiske entreprenører, som rekrutterer og sosialiserer mistilpassede mennesker, slekt, venner og tilfeldige bekjentskaper. De politiserer sosial og annen misnøye [...]. Sosial nød skaper kanskje grobunn for rekruttering, men i mange tilfeller er sosiale bånd og lojalitet til lederne en tilstrekkelig drivkraft».3

Vilvoorde, ein tettstad nord for Brussel, har kanskje ikkje fått like mykje merksemd som Molenbeek. Og likevel: I februar 2015 drog byens ordførar Hans Bonte til Washington D.C for å snakka om radikalisering i eit møte i regi av Det Kvite Hus. Vilvoorde har berre 42.000 innbyggjarar, men Bonte kunne leggja dystre tal fram på møtet: 28 hadde reist til Syria, fem var drepne der, 8 hadde vendt attende. Ytterlegare 45 vart omtala som potensielle syriafararar.4 Det byrja seint i 2012, med enkeltpersonar som gjerne også var på flukt frå rettsvesenet, og med personar Bonte omtaler som «svært valdelege ekstremistar». Desse klarte å rekruttera fleire unge frå både Vilvoorde og andre stader i Belgia.

Vilvoorde har ifølgje ordføraren etter kvart lukkast i å utvikla ei metode for å få ungdomar ut av radikaliseringsprosessar, som han skildrar som eit resultat av både indoktrinering og isolasjon.

I Vilvoorde er ein oppteken av å få ut informasjon til blant anna skular, foreldre og friviljuge organisasjonar, slik at radikalisering vert plukka opp. Når det vert oppdaga at ein ungdom er i ferd med å verta radikalisert, set ein i verk tiltak som har som siktemål å «styrka og gjenoppretta sosiale band». Samstundes vert nøkkelpersonar med muslimsk tru nytta for å freista å overtyda ungdomen om at ekstrem, valdeleg salafisme ikkje er i tråd med islam.5

Dette siste er eit relativt nytt verkemiddel i europeisk samanheng. Som det heiter i ein EU-støtta rapport frå Institute for Strategic Dialogue frå januar 2015:

«Most European states have tended to avoid theology and therefore have not explicitly challenged jihadist ideologies, narratives or messages. Instead they have initiated projects that focus on enhancing integration and social cohesion in conjunction with their deradicalisation and intervention programmes.»6

Kritikere mener at regjeringen ikke gjør nok for å hindre radikalisering og ekstremisme, selv om Justisministeren presenterte en handlingsplan i juni 2014. Foto: Olav Heggø, Fotovisjon

Kristiansand kommune har av norske myndigheiter vorte framheva som noko av ein foregangskommune i arbeidet mot radikalisering. I samarbeid med ei lang rekkje aktørar, inkludert både politiet, PST, NAV og muslimske organisasjonar, har kommunen utarbeidd rettleiaren «Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Fra bekymring til handling». Rettleiaren peiker på ei rekkje moglege teikn som gjev grunn til uro: intoleranse for andre sine synspunkt, tru på konspirasjonsteoriar, steile fiendebilete, legitimering av vald, endra utsjånad og klesdrakt, oppsøking av ekstreme materiale på internett, endra nettverk og omgangskrins, og så vidare. Det vert også synt til ulike risikofaktorar: marginalisering, at ein ser seg sjølv i ei offerrolle, rusmisbruk, psykiske problem eller at det finst andre med ekstreme sympatiar i veneflokken eller familien.7

Mentorordning

Så vert det lagt opp til ein konkret handlingsplan, med ulike aktørar involvert. Tiltaka dreier seg om bekymringssamtaler, og om tiltak retta inn mot den enkelte, med noko same fokus som i Vilvoorde.8 Kristiansand kommune dreg her også vekslar på tidlegare erfaringar med høgreekstreme miljø.9

Tryggleikstenester Europa over er uroa for heimvendte syriafararar. Ei årsak til denne uroa er at nokre av desse kan utgjera eit konkret terrortrugsmål, noko ein veit frå tidlegare erfaringar med heimvendte framandkrigarar, og noko ein også har sett fleire døme på knytt til syriafararane.10 Om ein ser bort frå dei som har vendt attende desillusjonerte, utan tru på ekstrem ideologi, representerer syriafararane også ei anna utfordring: dei kan rekruttera nye. Dermed kan arbeid for å avradikalisera dei det gjeld vera viktig.

Danske Århus har fått stor merksemd i internasjonale media for deira arbeid mot radikalisering og med avradikalisering. Nokre trekk i arbeidet deira, ein modell som har røter i arbeid mot høgreekstreme «hooligans», liknar på tilnærminga i Vilvoorde og på handlingsplanen i Kristiansand: det gjeld å oppdaga dei som står i fare for å verta radikalisert tidleg, og informasjon til lærarar, pedagogar og andre som er i kontakt med ungdom er ein viktig del av arbeidet. I Århus gjer ein seg også nytte av ei mentorordning. Men danskane går lenger: også heimvendte syriafararar har fått mentorar og hjelp med å byrja på igjen med utdanning, med å finna bustad eller med å finna arbeid.11 Århus-modellen har resultat å visa til: rekrutteringa av syriafararar har stupt. Kriminalassistent Thorleif Link, ein av nøkkel-personane i modellen, meiner også at dei heimvendte ikkje utgjer ei særleg fare. «Umiddelbart ikke. De drenge vi har fået hjem, er ikke IS-krigere ifølge min betragtning. Mange av dem er frygtelig desillusionerede. Det var jo ikke det, de troede det var».12

Programmet har likevel fått mykje kritikk, blant anna for å vera for «soft». At ein også har hatt ei viss grad av samarbeid med Grimshøjmoskeen er ei vidare kjelde til kontrovers. Dette er ein djupt reaksjonær, salafistisk moské som gong på gong har hamna i hardt vær i Danmark, både fordi mange av dei unge som drog frå Århus til Syria gjekk i denne moskeen, og fordi moskeen sin formann opent har ytra støtte til IS.13

Kristiansand kommune ved Johanne Benitez Nilsen, får skryt for sitt arbeid med anti-radikalisering. Foto: Kristiansand Kommune.

Det tyske exit-prosjektet Hayat har også suksesshistorier å koma med. Her satsar ein på ei tredelt tilnærming til avradikalisering. For det fyrste satsar ein, lik exit-program retta mot nynazistar, på å delegitimera ideologien og jihadistiske grupperingar sine narrativ. For det andre hjelper ein heimvendte framandkrigarar på eit meir pragmatisk nivå, som i Aarhus, med støtte til å finna arbeid og bustad, eller med å skaffa seg utdanning. For det tredje er ein også her oppteken av blant anna familiemedlemmer si rolle, og av å etablera eit anna sosialt nettverk.14

Passiv regjering

I Noreg har ein somla med å få i gang liknande arbeid. I eit intervju med Morgenbladet i slutten av desember kritiserte Tore Bjørgo, professor ved Politihøgskulen, regjeringa for å vera for passiv på området. «Regjeringen sier at kommunene må ta seg av dette. Det er passivt. Store kommuner som Oslo kan kanskje håndtere det, men små kommuner har ikke kompetansen som skal til», sier Bjørgo. 15 At Noreg i si tid hadde noko av ei pionerrolle i exit-arbeid retta inn mot nynazistiske miljø, og dermed har gode erfaringar å dra nytte av, har ikkje hjelpt.

I møtet med heimvendte framandkrigarar står ein ovanfor eit paradoks. Heimvendte framandkrigarar som har delteke i ekstreme islamistgrupper vil svært ofte ha gjort seg skuldige i grove lovbrot, anten det er fordi dei har slutta seg til ei gruppa råka av eit skjerpa norsk terrorlovverk, eller fordi dei har vore med på brotsverk gjennom krigføring. Slikt bør møtast med straffereaksjonar. Ei tilnærming som er for «soft» vil også neppe vera i tråd med allmenn rettsoppfatting. Samstundes kan dei same straffereaksjonane vera med på å hindra avradikalisering. Hayat-rådgjevar Julia Berczyk meiner det er naudsynt med differensiering mellom ulike typar heimvendte, og meiner at det å fengsla dei alle faktisk kan fremma radikalisering, i staden for det motsette.16

Ei årsak til dette er at fengsel av ekstreme islamistar har vorte nytta som ein rekrutteringsarena. Dette har så langt i liten grad vore eit tema i Noreg, men i fjor omtala EU sin antiterrorsjef Gilles de Kerchove fengsel som «radikaliseringsinkubatorar», nettopp i samband med heimvendte syriafararar:

«Dealing with returnees is probably the most important challenge. There is a need to assess every returnee: the dangerousness of every returnee and provide him with the response. It would be a mistake to send most of them to jail as it is a major incubator of radicalisation. If we can design a rehabilitation programme as an alternative to prosecution, then let’s do that. There should also be a similar programme for those already in prison.»17

At fengselsradikalisering er eit påtakeleg fenomen, kan illustrerast med at fenomenet ser ut til å spela ei rolle i dei personlege historiene til blant andre Mohamed Merah (gjerningsmannen bak fleire åtak i Toulouse og Montauban i 2012, blant anna mot ein jødisk skule), Mehdi Nemmouche (som stod bak åtaket på det jødiske museet i Brussel i 2014), Amedy Coulibaly (som stod bak åtaket på ein jødisk supermarknad i kjølvatnet av Charlie Hebdo-åtaket) og Omar Abdel Hamid el-Hussein (gjerningsmannen bak terroråtaka i København i 2015).

Muslimske fengselsprester

I Frankrike sette myndigheitene i januar 2015 i verk ei rekkje tiltak for å motarbeida fengselsradikalisering. Tiltaka inkluderer å få på plass fleire muslimske «fengselsprestar», som kan motarbeida ytterleggåande tolkingar av sin eigen religion, men også auka bemanning, og å byggja nye fengselseiningar der innsette med terrorrelaterte dommar vert halde isolert frå andre innsette. Det siste baserer seg på eit eksperiment i Fresnes-fengslet nær Paris, der eit tilsvarande tiltak hadde tilsynelatande positiv effekt.18 Ei slik ordning er ikkje utan kritikarar. Nokre – blant anna dei fengselstilsette si fagforening, FO-pénitentiaire – meiner ein ikkje går langt nok, sidan ordninga berre omfattar innsette med terrorrelaterte domar.19 Andre har peikt på at tiltaket kan føra til at desillusjonerte syriafararar – gode kandidatar for avradikalisering – ender opp med å sitja fengsla saman med hard-core ekstremistar, og at ny radikalisering kan følgja. Adeline Hazal, som er generalkontrollør for dei franske fengsla, publiserte i juni 2015 ein rapport som var sterkt kritisk til ordninga.20 I eit intervju med BBC summerer kriminologen Alain Bauer opp problemet: «Når ein samlar [ekstremistar], styrkar det overtydinga deira. Når ein spreier dei, gjer ein det mogleg for dei å finna nye rekruttar».21

Noreg har ikkje dei same utfordringane med ekstrem islamisme som til dømes Belgia eller Frankrike, men det er verdt å merka seg at både Noreg og dei andre skandinaviske landa ligg relativt høgt når det gjeld talet på syriafararar, her til lands kan så mange som 150 ha reist. Likevel har Noreg eit mindre og meir oversikteleg ekstremislamistisk miljø, og PST ser i aukande grad ut til å ha oversikt. Tryggleikstenesta har i ei periode vore på offensiven, både gjennom å hindra avreise og gjennom å sikta og straffeforfølgja personar som har drege til Syria, har slutta seg til den såkalla islamske staten og som sidan har vendt heim. Ifølgje TV2-journalist Kadafi Zaman har dette også ført til ei svekking av bakmennene, dei som står bak rekruttering og ideologisk indoktrinering.22 At fleire med konkret erfaring frå ekstremislamistiske grupper i Syria og Irak har vorte eller vil bli fengsla kan utgjera eit komande problem for norsk kriminalomsorg – og erfaringane frå andre europeiske land gjev så langt ikkje grunnlag for å konkludera om kva løysingar som er dei beste for å hindra dette.

At såkalla exit-program bør spela ei rolle, også innanfor fengsel, er det likevel liten tvil om.

Øyvind Strømmen (f. 1980) er nyheitsredaktør for Hate Speech International. Han er utdanna religionsvitar, og har som journalist arbeidd med ulike former for ekstremisme.

1Pieter van Ostaeyen: «Belgian fighters in Syria and Iraq – December 2015», pietervanostaeyen.wordpress.com, 7. desember 2015. Online: https://pietervanostaeyen.wordpress.com/2015/12/07/belgian-fighters-in-syria-and-iraq-december-2015/
2Sjå t.d. Øyvind Strømmen: «Kva er det med Belgia?», nrk.no, 20. november 2015. Online: http://www.nrk.no/ytring/oyvind-strommen_-kva-er-det-med-belgia_-1.12663505
3Petter Nesser: Å kalle Molenbeek Europas terrorhovedstad er i beste fall en overdrivelse, aftenposten.no, 20. november 2015. Online: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/A-kalle-Molenbeek-Europas-terrorhovedstad_-er-i-beste-fall-en-overdrivelse--Petter-Nesser-8253202.html
4Hans Bonte: «CVE: About Cities, Ostriches and Icebergs», innlegg på The White House CVE Summit, 18. februar 2015.
5Ibid.
6Riazat Butt og Henry Tuck: European Counter-Radicalisation and De-Radicalisation: A Comparative Evaluation of Approaches in the Netherlands, Sweden, Denmark and Germany, Institute for Strategic Dialogue, 2015, s. 3. Rapporten er tilgjengeleg i PDF-format her: http://www.strategicdialogue.org/De-radicalisation_final.pdf
7Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Fra bekymring til handling, Kristiansand kommune, 2015. Rettleiaren er tilgjengeleg i PDF-format her: https://www.kristiansand.kommune.no/globalassets/aktuelt/2015/veileder-for-forebygging-av-radikalisering-og-voldelig-ekstremisme.pdf.pdf
8Ibid.
9Sjå t.d. Eva Dønnestad: – Utenforskap er ofte fellesnevneren, RVTS Sør, 30. april 2015. Online: http://sor.rvts.no/no/nyhetsarkiv/2015/Utenforskap+er+ofte+fellesnevneren.9UFRDG3i.ips#.Vp4NoU9i_vs
10For ei tidleg vurdering av denne fara, sjå Thomas Hegghammer, Number of foreign fighters from Europe in Syria is historically unprecedented. Who should be worried?, Washington Post (Monkey Cage), 27. november 2013. Online: https://www.washingtonpost.com/news/monkey-cage/wp/2013/11/27/number-of-foreign-fighters-from-europe-in-syria-is-historically-unprecedented-who-should-be-worried/. For meir detaljar sjå Thomas Hegghammer, Should I Stay or Should I Go?: Explaining Variation in Western Jihadists’ Choice Between Domestic and Foreign Fighting, American Political Science Review, vol. 107, nr. 1.
11Steffen Hagemann: Succes med antiradikalisering. Syriensfarerne blev stoppet, Børn & Unge, nr. 5, 2015. Online: http://bit.ly/1WqnTg5
12Hagemann: Succes med antiradikalisering.
13Louise Stigsgaard Nilsen og Mette Dahlgaard: Grimshøjmoskeen får ros af politi og kommune, b.dk, 25. januar 2015. Online: http://www.b.dk/nationalt/grimhoejmoskeen-faar-ros-af-politi-og-kommune
14Charles Lister: Returning foreign fighters: criminalization or reintegration?, Brookings Doha Center, policy briefing, august 2015, s. 10. Også tilgjengeleg online: http://www.brookings.edu/~/media/research/files/papers/2015/08/13-foreign-fighters-lister/en-fighters-web.pdf
15Simen Sætre: Savner retrettmulighet for angrende jihadister, morgenbladet.no, 28. desember 2015. Online: https://morgenbladet.no/aktuelt/2015/12/savner-retrettmulighet-angrende-jihadister
16Lister: ibid.
17EU counter-terrorism coordinator: ‘Jail is a major incubator of radicalisation’, European Parliament News, 30. mars 2015. Online: http://bit.ly/1NiUbCF
18Damien Sharkov: France to begin new prison anti-radicalisation programme, newsweek.com, 19. februar 2015. Online: http://europe.newsweek.com/france-begin-new-prison-anti-radicalisation-programme-308052
19Henri Astier: Paris attacks: Prisons provide fertile grounds for Islamists, BBC News, 5. februar 2015. Online: http://www.bbc.com/news/world-europe-31129398
20Mathieu Jublin: France’s Prison Controller Thinks Grouping Radical Inmates Together Is a Terrible Idea, vice.com, 30. juni 2015. Online: https://news.vice.com/article/frances-prison-controller-thinks-grouping-radical-inmates-together-is-a-terrible-idea
21Astier: ibid.
22Kadafi Zaman: Nark, NAV og jihad i Allahs navn, blogg.tv2.no, 25. november 2015. Online: http://blogg.tv2.no/kadafi/2015/11/25/nark-nav-og-jihad-i-allahs-navn/

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon