Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Urettferdig og inspirerende

  • Side: 22-24
  • Publisert på Idunn: 2015-09-23
  • Publisert: 2015-09-23

Mediene har ofte negative vinklinger på omtalen av offentlige virksomheter. Folk som har direkte kontakt med virksomhetene ser mer positivt på disse etatene. Begge vinklingene får konsekvenser både for forventningene og kvaliteten til offentlige tjenester.

 

Har mediene et mer kritisk bilde av offentlige etater enn det de fortjener? Både ja og nei, ifølge en fersk forskningsartikkel, som bruker NAV som et eksempel på hele offentlig sektor. En gruppe forskere påUniversitetet i Bergen har studert publikums holdning til mediene og til NAV. I den forbindelse har forskerne intervjuet 831 mennesker om disse spørsmålene. Resultatene viser at personer som forholder seg til NAV først og fremst gjennom mediene ser mer negativt på organisasjonen, sammenlignet med de som bruker eller har arbeidet i den.1

Forskerne har også gått inn i en spesiell mediesak som Bergens Tidende gravde fram og vant SKUP-prisen for i 2013. Artikkelserien Jannes historie handler om søskenparet Janne og hennes bror. En hel bydelsadministrasjon i Bergen var nærmest lammet av en psykisk og fysisk syk mor, som ikke kunne ta vare på barna sine.

Forskerne skriver: «Jannes historie forbinder en overbyggende antibyråkratisk-diskurs som sirkulerer i blant publikum, hvor offentlig byråkrati er framstilt som for stort og for ineffektivt.» Forskerne mener at det offentliges svikt blir tegnet enda skarpere gjennom fortellingen om hvordan private aktører gikk inn der det offentlige ikke strakk til: naboer, venner og slektninger. Dette er ifølge forskerne et trekk ved medienes fremstillingen av velferdstjenester som henger sammen med ideologiske endringer i befolkningen, og som fører til mer positive holdninger til private aktører.

Forfatterne finner at journalistikkens kjerneidé om å være samfunnets dårlige samvittighet og den lille manns forsvarer mot det mektige systemet, har en sterk legitimitet hos publikum, spesielt når det fortelles historier om enkeltpersoners opplevelser.

Medienes grunnleggende kritiske holdning til offentlige institusjoner gjør også disse institusjonene avhengige av mediene for å forsvare sin egen legitimitet. Medienes kritikk rettferdiggjør institusjonene posisjon, gjennom å vise at de kan holdes ansvarlig og er åpne for endring. Men samtidig legger medienes negative innstilling til offentlige organisasjoner, grunnlaget for et skifte i retning av private løsninger.

Brukere og publikum

Innbyggerundersøkelsen 2015 som ble gjennomført av Difi viser et lignende bilde som undersøkelsen fra Universitetet i Bergen. Brukerne av offentlige tjenester har et mer positivt forhold til disse tjenestene enn det publikum generelt har. Brukere med erfaring gir høyest mulig skår til 18 av de 40 statlige og kommunale tjenestene, mens folk uten erfaring med tjenestene gir høyest skår til 9 av tjenestene.

Urettferdig: Brukerne er mer positive til offentlige etater enn mediene. Betyr det at mediene har gjort jobben sin, eller at de er overdrevent kritiske? Foto: Fotolia

Disse funnene stemmer godt overens med lignende funn i fersk forskning fra USA: Personer som har direkte kontakt med offentlige etater har bedre inntrykk av etatene enn folk som ikke har hatt slik kontakt. Det viser seg også at en grunnleggende skjevhet i forventningene (expectation bias) til offentlige og private tjenester ikke forandrer seg når folk får konkret informasjon eller erfaring med at offentlige tjenester presterer bedre enn tilsvarende private. Professor John Marvel ved George Mason universitetet skriver i en nylig utgitt artikkel at forskningen på dette feltet har kommet fram til to hovedresultater: 2

«First, public opinion regarding public sector performance tends to be negative in the abstract but favorable in practice: citizens express dissatisfaction when asked about government or bureaucrats in general, even as they express high levels of satisfaction with specific public services and with public services they have recently consumed.»

Den negative grunnholdningen overfor byråkratiet blir altså moderert i møtet med konkrete tjenester som det offentlige tilbyr. Men som forskerne i Bergen er inne på; den kritiske holdningen kan være inspirerende, og helt i tråd med den grunnleggende ideen i pressens rolle. Den negative mediedekningen kan også være mer i tråd med politikernes ønsker om at vi skal forvente stadig forbedring i offentlige etater. Da den norske innbyggerundersøkelsen ble presentert i juni, sa moderniseringsminister Jan Tore Sanner:

– Folk er godt fornøyd, men det er ikke noen garanti for at de er fornøyd i morgen. Det betyr at vi må ha en kontinuerlig forbedring av de offentlige tjenestene.

Marthe Gerhardsen fra tankesmien Agenda kommenterte på det samme arrangementet et spørsmål om hvorvidt det var mulig for de offentlige virksomhetene å oppnå høyere tilfredshet blant publikum:

– Problemet blir de økte forventningene. Noen tjenester som skårer verre i år har kanskje bedre tjenester, men forventningene har økt.

Bare offentlige undersøkelser

Disse replikkene illustrerer poenget omkring den såkalte forventningsfellen. Politikerne og publikum forventer stadig forbedring, og mediene er med på å bygge opp forventningene. Mediene spiller dermed en sentral rolle i det statsviterne kaller en forventningsfelle eller et forventningsgap. En slik felle oppstår ifølge forskere som Stephen Medvic, John Kane and Haig Patapan3 som følge av blant annet økte krav til offentlige tjenester forårsaket av ulike faktorer, deriblant promotering av forbedrede tjenester fra institusjonene selv. Samtidig skjer det en konstant fokusering i mediene på saker hvor disse tjenestene og politiske ledere svikter. Forventningene øker, mens prestasjonene tilsynelatende ikke holder tritt.

Denne forventningsfellen kan mediene selv ha havnet i, samtidig som de har bidratt til å bygge fellen for publikum. En indikasjon på hvordan situasjonen er får man ved å gå igjennom metoderapportene fra kandidatene til årets SKUP-pris for undersøkende journalistikk. I disse 64 rapportene beskriver de potensielt beste og mest avslørende journalistene i landet hvordan de arbeidet med sine saker. Her kommer det fram at mange av journalistene er i ferd med å gjøre seg avhengig av offentlig sektor, både i fokus og kildebruk.

70 prosent av de avslørende sakene som SKUP-kandidatene produserte handlet om offentlige etater, til tross for at offentlig sektor utgjør under halvparten av den økonomiske virksomheten her i landet. Bare 8 prosent av SKUP-sakene handlet om privat næringsliv, som utgjør den største delen av den økonomiske virksomheten i landet.

Saker i offentlig sektor er selvfølgelig svært viktige både for lesere og journalister, men det er sannsynlig at den enkle adgangen til offentlige kilder styrer journalistiske prioriteringer i veldig stor grad. 86 prosent av alle disse avslørende sakene var avhengig av innsyn i offentlige dokumenter og opplysninger. Flere av sakene er basert på hundrevis av dokumenter, noen på flere tusen.

I alle disse sakene er hovedvinklingen forskjellige varianter av historien om hvordan offentlige myndigheter og virksomheter har sviktet.

En av årsakene til denne situasjonen kan være at det i dag er ganske enkelt å bestille dokumenter og kontakte kilder i det offentlige. «Vi har verdens beste løsning for offentlig elektronisk postjournal» sa journalist Siri Gedde Dahl, som leder pressens offentlighetsutvalg, på et møte i regi av Kommunikasjonsforeningen i mai. En konsekvens av denne høye kvaliteten på postjournalen er at det i fjor ble sendt 194 932 innsynskrav til offentlige etater, ifølge Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi).

Mediefokus på det offentlige: • 70 prosent av sakene til undersøkende journalister i fjor handlet om offentlig sektor, bare 8 prosent om privat. • 77 prosent av departementene opplever medieoppmerksomhet daglig, mot 30 prosent av børsnoterte selskaper og 12 prosent av andre bedrifter. Tallene for direktorater og kommuner var 50 og 57 prosent, frivillige organisasjoner og interesseorganisasjoner 20 og 16 prosent.4 • Et søk på stikkord som «departement», «direktorat» og «tilsyn» i mediebasen Retriever det siste året viser at det var 47 prosent mer omtale av disse etatene enn av «firmaer», «bedrifter» eller «konsern» i norske riksmedier.

 

Branding og håndtering

Det kan selvfølgelig være andre årsaker til dette enorme fokuset på offentlig sektor. Og mange av dem skriver seg fra vår naturlige interesse for saker som i bunn og grunn handler om oss alle, og som vi gjennom demokratiske kanaler forutsettes å kunne påvirke. Offentlige myndigheter er svært viktige i folks liv, død og kjærlighet. Det er også her en stor del av våre egne penger blir brukt, gjennom skatteseddelen.

Fokuset kan også bety at det offentlige har lykkes med å «brande» sine organisasjoner med kommunikasjon av «merkevaren» til organisasjonen, både ved lett tilgang til gunstig informasjon og kontroll med negativ informasjon.

I forlengelsen av dette kan vi anta at det økte fokuset på offentlige institusjoner blant annet skjer gjennom reformer som gjør offentlige etater mer uavhengige av sentrale myndigheter og av hverandre. Dette gjør dem både mer interessert i å bygge sin organisasjonsidentitet gjennom omdømmebygging, og i å bruke oppskrifter på slik identitetsbygging og omdømmehåndtering som er hentet fra privat sektor. Dette betyr at det blir en konkurranse også i offentlige etater om å synes i mediebildet.5

I denne konkurransen om oppmerksomhet og med de store ressursene som etter hvert er satt inn på å kommunisere fra offentlige virksomheter, er det naturlig og uunngåelig at omtalen av offentlige etater øker. På den andre siden: den samme dynamikken er til stede i privat sektor, uten at skjevheten i mediedekningen tilsynelatende jevner seg ut.

Men offentlige etater har i mindre grad mulighet for å fjerne den grunnleggende og forutbestemte negativiteten i vurderingene av offentlige etater. John Marvel skriver:

«Our results suggest that while public managers can take steps to mitigate anti-public sector bias, they cannot completely override it. Favorable performance updates, which public managers could presumably communicate to citizen audiences, cause individuals to partially put aside their preexisting beliefs about public sector performance, but do not compel individuals to abandon these beliefs altogether»6

Referanser:

Byrkjeflot, Haldor: Driving Forces, Critiques and Paradoxes of Reputation Management in Public Organisations. I Arild Weraas og Moshe Maor 2015

Corbett, Jack: Diagnosing the Problem of Anti-Politicians: A Review and an Agenda. http://griffith.academia.edu/JackCorbett

Difi: Innbyggerundersøkelsen 2014

Gulbrandsen, Trygve og Eriksen, Ingunn: Kommunikasjonsrådgivere – en yrkesgruppe med innflytelse i samfunns- og arbeidsliv? Institutt for samfunnsforskning/Proba Samfunnsanalyse, 2013

Kane, John og Patapan, Haig (2012). The Democratic Leader: How Democracy Defines, Empowers & Limits its Leaders, Oxford: Oxford University Press. Referert fra Corbett 2014

Marvel, John D. (2015): Public Opinion and Public Sector Performance: Are Individuals’ Beliefs About Performance Evidence-Based or the Product of Anti-Public Sector Bias? International Public Management Journal, 18:2

Medvic, Stephen: In Defense of Politicians: The Expectations Trap and Its Threat to Democracy. Routledge 2013

Nærland, Torgeir Uberg et al.: Mediating the Nordic Welfare Model: Journalistic Representations and Public Attitudes. Universitetet i Bergen, Paper presented at the ICA 2015

Weraas, Arild og Moshe Maor: Organizational Reputation in The Public Sector, Routledge 2015

1Nærland 2015
2Marvel, 2015
3Referert i Corbett 2014
4Gulbrandsen 2013
5Byrkjeflot i Wenaas 2015
6Marvel, ibid.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon