Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

To byråkratiske typer

  • Side: 46-47
  • Publisert på Idunn: 2015-09-23
  • Publisert: 2015-09-23

To bøker av menn med lang byråkratisk erfaring har kommet ut det siste halve året. Begge bøkene har store vyer, men vidt forskjellig innfallsvinkel. Den ene er kritisk til det nye som skjer i forvaltningen, mens den andre ikke synes det skjer nok. Men begge er svært opptatt av effektivitet.

 

Den ene boken er skrevet av Eivind Tesaker som er avdelingsdirektør i Kulturdepartementet. Boken hans bygger blant annet på ideer fra et omdiskutert debattinnlegg om ineffektivitet i byråkratiet. Den andre boken er skrevet av Tormod Hermansen, med to medforfattere. Hermansens bokprosjekt tar utgangspunkt i et foredrag han holdt i 2013. Fordi Hermansen ble syk i fjor høst har manuskriptet til foredraget blitt utvidet og tilrettelagt for bokutgivelse av Inger Marie Stigen og Knut Grøholt.

NPM-importør

Hermansens lange karriere som departementsråd og leder i offentlige virksomheter som Telenor er velkjent for de fleste. At han også på mange måter er New Public Managements hovedimportør i Norge er det også mange som husker. Gjennom utredningen En bedre organisert stat fra 1989 la det utvalget Hermansen ledet grunnlaget for introduksjonen av flere av NPM-virkemidlene som vi ser i dagens statlige styring og organisering. Hans engasjement for reformer i offentlig sektor har vært et langdistanseløp preget av utholdenhet og vilje, både med hensyn til praktiske løsninger og teoretiske linjer. Det preger også denne boken.

I den nye boken En bedre styrt stat? ser Hermansen klare fordeler med systemet han var med på å innføre, men han ser også en rekke ulemper, uten at han selv nødvendigvis vil ta ansvaret for å ha satt politikerne på tanken. Generelt mener Hermansen at NPM-metoder kan fungere godt i tjenesteproduksjon, men dårligere i myndighetsutøvelse. Som i de fleste andre spørsmål, har han også her et relativt trygt og ganske så forventet standpunkt.

En av fordelene ved NPM inspirerte systemer er ifølge Hermansen det kvasimarkedet som er introdusert i universitets og høyskolesektoren hvor lærestedene må «konkurrere med hverandre både om å tiltrekke seg studenter og lærekrefter og om å drive rasjonelt og kostnadseffektivt slik at de kan levere resultater som gir grunnlag for økte bevilgninger. Det er etter min mening mye positivt å si om dette systemet både fra et effektivitets og et legitimitetsmessig synspunkt.»

En bedre styrt stat

Departementet. Opptegnelser fra et byråkratkontor.

Dynamisk effektivitet

Slike kvasimarkeder fungerer ganske bra, mener Hermansen, bortsett fra at visse ekte markedsmekanismer ikke er tilstede, slik som konkurs. Derfor er det viktig med politisk initierte strukturendringer for å justere kvaliteten på lærestedene. Så her får regjeringen full støtte for strukturreformen for høyere utdanning.

Dynamisk effektivitet er et kjernebegrep for Hermansen, og de som kjenner hans gjerning gjennom mange stillinger og verv blir sikkert ikke overrasket over det. Med dette begrepet mener han virksomhetenes evne til å «engasjere seg i utviklings- og fornyelsesprosesser, til å tilpasse seg til de endringer som finner sted i virksomhetens ytre betingelser og i behovenes og etterspørselens sammensetning, og til å nyttiggjøre seg nye teknologiske muligheter i produksjon og distribusjon».

Denne nye dynamiske effektiviteten blir i privat sektor regulert av konkurransen, mens den i offentlig sektor må vedtas. Her går Hermansen inn for at de ytre etatene og virksomhetene skal få større handlingsrom til å drive dynamisk effektivisering.

Hermansens meninger om sammenslåing av departementer har fått en del oppmerksomhet. Det burde også fått en del oppmerksomhet at han beskriver et departement som om det ikke eksisterte, men kanskje burde eksistert. Etter en beskrivelse av Finansdepartementets (manglende) mulighet til å være en samordnende kraft i offentlig politikk, går han over til å diskutere sjansene for at «et administrasjonsdepartement» eventuelt også kan ha en slik rolle.

Dette gjør han uten å nevne Kommunal- og moderniseringsdepartementet med navn eller funksjon. Hermansen skriver at «når det gjelder samordning og arbeid med sektorovergripende oppgaver, kunne et administrasjonsdepartement absolutt spille en rolle». Forutsetningen for denne rollen, er ifølge Hermansen at et slikt departement må «opparbeide en sterkere organisasjons- og styringsfaglig autoritet for å sikre legitimitet for sin rolle.»

Personlig inspirert analyse

For Eivind Tesaker er effektivitet også svært viktig, men kritikk er enda viktigere. Tesaker begynner boken sin med å si at den er ment som et innspill til produktivitetskommisjonen. Og hans hovedanklage mot byråkratiet i hans eget og andre departement er at effektiviteten har blitt redusert som følge av for mye fokus på interne organisasjonsreformer:

«Gjennom en lang rekke administrative og tekniske reformer på få år er oppmerksomheten i det daglige arbeidet i større grad enn før flyttet fra oppgavene ute i samfunnet og inn mot det indre liv i departementet. Derfor får vi ikke behandlet like mange saker som før. Og vi får ikke grepet fatt i sentrale spørsmål innen Kulturdepartementets ansvarsområde.»

Tesaker har en fascinerende og personlig basert bekymring både for utviklingen av sin egen arbeidsplass og resten av forvaltningen. Han trekker opp store problemstillinger og bruker kraftige ord for å beskrive det han definerer som hovedproblemer.

Han snakker om at det finnes en frykt for å ytre seg i byråkratiet, men det kommer samtidig fram at han selv ikke har hatt noen frykt for å ytre seg. Tvert imot han har sagt ifra om det meste han ikke har likt, enten dette gjelder innføring av raushet som en verdi i departementet han jobber i, eller bruken av personlige nettverk i det samme departementet. Både internt og eksternt har han sagt fra. Dette dokumenterer han godt. Det blir også tydelig at han ofte ikke får gjennomslag for sine meninger. Ledelsen eller kollegene er ikke sjelden uenige med ham.

Frykten for omkampene

I avsnittet hvor han beskriver den såkalte «frykten for virkeligheten i Kulturdepartementet» skyldes frykten at de ansatte ikke ble hørt i et spørsmål om organiseringen av departementet. De tillitsvalgte uttalte seg kritisk og tydelig, likevel ble omorganiseringen gjennomført. Dette er et eksempel på at departementet frykter virkeligheten, mener Tesaker.

Han peker på mange problemer i departementet og i byråkratiet generelt. Dette gjelder problemer både med hensyn til hvordan medarbeiderne opplever kulturen i departementet (preget av frykt), forholdet til ledelsen (ikke mottakelige for kritikk), hva slags type ledere som blir ansatt (spesialister på administrasjon og ledelse, ikke fagfolk).

Han synes ofte å mene at de gamle måtene å gjøre ting på var bedre. Mange av de nye tiltakene som settes inn mot problemene er han skeptisk til. Både digitalisering av saksbehandlingen, medarbeiderundersøkelser, lederutvikling og medarbeiderutvikling. Han har en slående beskrivelse av det store gapet mellom ambisjoner og evner innenfor digitalisering av offentlige tjenester. Når han diskuterer løsninger blir han kanskje en slags representant for den reformtretthet som nok preger en god del av den eldre garde i offentlig sektor. Det er en tydelig lengsel etter gamle dager i Tesakers framstilling av papirets fordeler sammenlignet med datamaskinen, cellekontorets kvaliteter i kontrast til åpne landskap, og saksproduksjonens viktighet framfor reformer.

Sannsynligvis har han ikke store ambisjoner om å komme med konkrete løsninger, men mer vise til et generelt behov for andre holdninger. Derfor ender han ofte opp med at det som fungerer mot det meste er kritikk: «I mine øyne er det fortsatt slik at det er skriftlighet, åpen kritikk og 2500 år gamle demokratiske prinsipper om meningsbrytning som har bragt oss dit vi er. Og sannsynligvis er det slike mekanismer som vil bringe oss videre.»

Noen vil nok si at denne boken tråkker veldig nær noen etiske grenser i de kapitlene hvor han omtaler sine tidligere og nåværende sjefer i departementet. Dette gjelder spesielt avsnittene som handler om såkalte hersketeknikker, hvor han beskriver et utvalg av egne sjefers oppførsel, enten det er overdreven smiling eller bråkete døråpning. Det er her de personlige motivene blir litt for tydelige som drivkrefter for hans engasjement.

Referanser

Tormod Hermansen: En bedre styrt stat? Fagbokforlaget 2015

Eivind Tesaker: Departementet. Opptegnelser fra et byråkratkontor. Dreyer 2015

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon