Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kunnskapsbasert politikk, eller omvendt

  • Side: 18-19
  • Publisert på Idunn: 2015-09-23
  • Publisert: 2015-09-23

Kunnskapsbasert er et begrep som mange forsøker å knytte til sin politikk. Kunnskapsbasert politikk blir ofte brukt både for å heve beslutninger over den politiske debatten, og for å vinne den. En innflytelsesrik akademisk artikkel har sett nærmere på hva som skjer når denne opphevde posisjonen kollapser.

 

Utvikling av ny politikk blir ofte presentert som en lineær prosess, hvor en utredning av kunnskapen som finnes på området kommer først. I Norge starter en slik prosess gjerne med et ekspertutvalg som leverer en utredning eller rapport, ofte i form av en NOU.

Internasjonalt går debatten om kunnskapsbasert eller evidensbasert politikk høyt og bredt. I en svært innflytelsesrik artikkel i tidsskriftet Evidence and Policy tar forskerne Holger Strassheim og Pekka Kettunen, ved henholdsvis Humboldt universitetet og Jyväskylä universitetet opp noen av de mest sentrale problemstillingene i debatten. I denne artikkelen viser forskerne hvordan begrepet kunnskapsbasert politikk er i ferd med å bli snudd på hodet og utvikle seg til politikkbasert kunnskap. Dette er en utvikling som skyldes både fundamentale og mer tidsbestemte trekk i policy-prosesser.

Metoder for politisering

Forfatternes hovedargument er at kunnskap, ekspertise og bevis er noe som er innebygget i autoritetsrelasjoner og kulturelle kontekster.

Deres gjennomgang av den akademiske litteraturen på området viser at det finnes en rekke mekanismer for å politisere kunnskap og forskning:

  • Kunnskapsmonopolisering defineres som en asymmetri i de kunnskapsmessige ressursene som er tilgjengelige for de ulike aktørene.

  • Skyldfraskrivelse som består i at det blir presentert bevis som flytter ansvaret over på andre aktører.

  • Blackboxing vil si at man presenterer kunnskapen i en svært kompleks og utilgjengelig form, som fører til ugjennomsiktighet og en kultur som bekrefter egen kunnskap.

  • Overforenkling: å basere ledelse og styring på et fåtall prinsipper som ignorerer lokal og praktisk kunnskap.

 

Bevis blir gjennom slike metoder enten ignorert eller forvrengt fordi dokumentasjonen strider imot politiske verdier eller ideologier.

Reguleringsvitenskaper

Det som kalles «reguleringsvitenskaper» bidrar til å øke tvilen omkring kunnskapens objektive rolle i møte med politikk. Dette er offentlige forskningsinstitutter, rådgivende komiteer og andre fora for kontakt mellom forskning og politikk, som har store utfordringer med hensyn til de rammene de arbeider innenfor, ifølge Strassheim og Kettunen. Rammene som begrenser disse organene er både komplekse institusjonelle forhold, og tidsbegrensninger.

I tillegg er det store variasjoner i hvordan ulike land produserer og bruker kunnskap, noe som svekker objektivitetsstatusen til forskning. Dette handler først og fremst om forholdet mellom bestillinger, bruk og formidling av kunnskap innenfor de ulike landenes politiske system, men også i internasjonale sammenhenger. Spesielt har det internasjonale klimapanelet IPCC vært kilde til en stor diskusjon om hvordan forskere opptrer i politiske roller og relasjoner.

Det internasjonale klimapanelets virksomhet har ført til diskusjon om hvordan forskere opptrer i politiske roller og relasjoner. Foto: Greg McNevin

I et perspektiv hvor kunnskap er integrert i autoritetsrelasjoner og kultur skjer det en automatisk politisering av kunnskapsbasert politikk ved at denne blir kritisert for å være styrt eller selektiv. Denne politiseringen fører til det motsatte av det som var hensikten: forskning og dokumentasjon blir ikke hevet over politikken, men blir i større grad en del av den.

Repolitisert kunnskap

Forskerne viser til flere eksempler på at politikk innenfor kriminalitetsbekjempelse og immigrasjon blir påstått å være basert på kunnskap som er fordreid, fabrikkert og skreddersydd. Forfatterne referer til en stor mengde forskningslitteratur som de mener dokumenterer denne beskrivelsen av situasjonen i flere land.

Konflikten omkring genmodifisert mat setter slike problemstillinger på spissen, og har ført til at blant annet bønder og sivilsamfunnsorganisasjoner mener at politikk må baseres på mer enn forskning. Dette henger sammen med at det er skapt et inntrykk av at forskningens dominans har ekskludert mindre mektige aktører fra debatten.

Denne typen kritikk mot forskningshierarkiet har ført til at politiske og administrative ledere forsøker å legitimere den evidensbaserte politikken med stadig mer robuste standarder, retningslinjer og organisatoriske tiltak for kunnskapsproduksjon. Dette fører til nye problemer, som man har sett for eksempel i skillet mellom risikovurdering og risikohåndtering innenfor matsikkerhet i Tyskland. Skillet var ment å skulle hindre politisk innflytelse på forskningsbaserte vurderinger. I krisesituasjoner viste det seg at det ble for komplisert å koordinere rådene til publikum, og derfor er nå disse oppgavene samlet i samme organisasjon, slik det også er i Storbritannia og for så vidt Norge.

Varianter av verktøy

Andre måter å møte kritikken på er ved å utvikle nye verktøy, noe som har ført til en sterk økning i evalueringer, konsekvensutredninger, kostnad-nytte-vurderinger og scenarier. Forfatterne viser til andre forskeres påstander om at disse verktøyene blir valgt ut ifra hva som passer inn i det politiske systemet i de ulike landene. En sammenligning av kunnskapsorganiseringen i land som Island, Irland, Nederland, Norge, Sverige og Skottland, viser store variasjoner. Dette er en indikasjon på at det ikke finnes noen objektive standarder for å håndtere kunnskap, men at disse tvert imot er styrt av de politiske institusjonene og kulturen i de ulike land.

Disse store variasjonene i hvordan kunnskap blir etablert og brukt, setter ifølge forfatterne i seg selv store spørsmålstegn ved objektiviteten som skal ligge til grunn for den kunnskapsbaserte politikken.

Referanser:

Strassheim, Holger og Kettunen, Pekka: When does evidence-based policy turn into policy-based evidence? Configurations, contexts and mechanisms. Policy and Evidence, nr 2, 2014.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon