Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Forskningens plass i politikken

Professor, Cambridge University*

  • Side: 20-21
  • Publisert på Idunn: 2015-09-23
  • Publisert: 2015-09-23

Fornyet entusiasme for kunnskapsbasert politikk har ført til en oppblomstring av forskningen på politiske virkemidler over hele verden. Det er nødvendig å få til mer systematisk tverrfaglig forskning for å vise hvorfor visse typer kunnskap utløser handling, og andre ikke.

 

På et mye omtalt møte i Auckland, New Zealand i august 2014 møttes forskere og politikere fra 48 land for å diskutere vitenskapens posisjon i politiske prosesser. Dette møtet var det største noensinne av sitt slag, og Auckland-prosessen som den er blitt kalt har resultert i dannelsen av International Network for Government Science Advice (INGSA). Dette organet skal gi politikere, praktikere, og forskere muligheter til å dele erfaringer, bygge kapasitet og utvikle teoretiske og praktiske innfallsvinkler til bruken av vitenskapelig evidens i politiske prosesser på alle nivåer.

Hvordan møte kravene og tempoet i politikkutviklingsprosessen

Debatter om vitenskapelige råd fokuserer ofte på «tilbudssiden» av grensesnittet mellom forskning og politikk. Men «etterspørselssiden» er like viktig: rådgivende organer trenger en sofistikert forståelse av hvordan politikkutformingsprosesser fungerer, og presset og begrensninger som politikere, tjenestemenn og beslutningstakere opererer under. Politiske konflikter oppstår på tvers av ulike tidshorisonter, som krever svært ulike reaksjoner. De typer av vitenskapelige råd som er mest nyttig i nødsituasjoner vil sjelden være de samme som de som kreves for langsiktig framsyn eller «horizon scanning». I løpet av det siste tiåret har rådgivende organer måttet navigere gjennom en rekke kriser som har vitenskapelige dimensjoner.

Eksempler inkluderer SARS, fugleinfluensa, det store jordskjelvet i Øst-Japan samt tsunami, orkaner, flom og vulkansk askesky over hele Europa. Som et resultat har land som Japan, New Zealand og Storbritannia nå bedret prosedyrene for vitenskapelige råd i nødsituasjoner. En sentral del av moden krisehåndtering innebærer å kommunisere klare råd til det brede publikum, samtidig som man anerkjenner områder hvor det er vitenskapelig usikkerhet.

Noen organisasjoner, slik som nasjonale akademier, er bedre egnet til å gi formelle råd i løpet av en lengre tidshorisont, typisk ved innkalling av ekspertpanel og ved å produsere detaljerte rapporter. Andre, slik som vitenskapelige rådgivere, kan finne det lettere å gi rask, uformell rådgivning i nødhjelpssituasjoner, ved å samle innspill fra en rekke kilder, eller danne ad hoc arbeidsgrupper. Å svare på de forskjellige ulike kravene til tempo i politikkutformingen, og å finne den rette balansen mellom formelle og uformelle leveranser, er viktige aspekter ved effektive vitenskapelige råd.

Rådgivere som mellommenn, meglere og kommunikatører

Forskere er vanligvis oppnevnt som rådgivere eller sakkyndige komitemedlemmer på grunn av sin dype kompetanse og posisjon i et bestemt forskningsfelt, men bortsett fra i tekniske komiteer kan de bare sjelden bes om å gi råd som trekker på deres smale område av ekspertise. Oftere er deres rolle å fungere som mellomledd, ved være i stand til å oversette, aggregere og syntetisere ulike perspektiver og kilder til bevis.

Det er viktig for rådgivere å være klare når de beveger seg fra «ærlig megler» -modus til mer eksplisitt forsvarer av en bestemt politisk posisjon (som nødvendigvis skjer fra tid til annen), siden en unnlatelse av å gjøre dette kan undergrave tilliten.

Unknown, Birds Flu OutbreakFugleinfluensa-epidemien er et eksempel på en krise hvor myndighetene har måttet manøvrere hårfint mellom ulike vitenskapelige råd. Foto: Fotolia

Et annet aspekt av rollen som mellommann er å se utover det vitenskapelige innholdet i en bestemt sak og kommunisere de bredere metodiske prinsipper og begreper som understøtter vitenskapelige bevis. William Sutherland og kolleger foreslår tjue viktige punkter (for eksempel «ingen målinger er nøyaktige»,«korrelasjon betyr ikke årsakssammenheng» og «randomisering unngår skjevhet») som politikere og det brede publikum bør huske på når de skal tolke vitenskapelige krav.

Vanskeligheten med å løse verdikonflikter gjennom appeller til fakta

Rådgivere og rådgivende organer bruker mye av sin tid engasjert i debatter som gjenspeiler hva noen har kalt «post-normal science»: der fakta er usikre, verdier er omdiskutert, innsatsen er høy og avgjørelser er presserende.

Argumentene om klimaendringer og genmodifiserte avlinger er to åpenbare eksempler, men det er mange andre. Ethvert problem hvor vitenskap er en viktig faktor, men hvor verdier, etikk og politikk også er utsatt for spenninger, kan neppe løses gjennom en enkel uttalelse om vitenskapelig dokumentasjon.

Å anta en lineær sammenheng mellom bevis og politikkutforming er ofte feil, og rådgivere må anerkjenne de mange måtene som bevis, verdier og politiske vurderinger kombineres for å produsere beslutninger. Som Sir Peter Gluckman hevder: dette er ikke å benekte at vitenskapen «skal ha en privilegert plass» blant de typer kunnskap som kan være meningsfull for politikere, men dette privilegium er skjørt, og avhenger av å ikke overdrive hva som er kjent og å erkjenne vitenskapelige grenser og usikkerhet.

En økt avhengighet av flerfaglig og tverrfaglig kompetanse

Det er en økende erkjennelse av at rådgivningssystemer som identifiserer løsninger på tverrgående politiske problemer vil kreve innspill ikke bare fra naturvitere, men også fra ingeniører, samfunnsvitere og andre eksperter. Noen argumenterer for at «sjefssamfunnsvitere» eller «sjefshistorikere» skal oppnevnes sammen med «sjefsnaturvitere». Men å skape separate strukturer betyr å unngå den viktig utfordringen knyttet til hvordan man kan integrere en passende blanding av råd og bevis fra et bredt spekter av fagområder.

I denne sammenheng er det nyttig å skille mellom flerfaglighet, som vanligvis handler om å bygge bedre koblinger mellom ulike disipliner, som hver for seg fortsetter å basere seg på sine vanlige metoder, og ekte tverrfaglighet som oppfordrer ulike disipliner til å krysse faggrenser, og som dermed utvikler – som Andy Stirling hevder – «mer radikal interaksjon mellom ulike stiler av kunnskap, og dermed bidrar til potensielt transformative løsninger.»

Effektive rådgivningssystemer henter nå sine bevis fra et bredt spekter av metoder, inkludert vitenskapelige studier, randomiserte kontrollerte forsøk, statistiske data, sosioøkonomiske modeller og prognoser, meningsmålinger, observasjonsstudier samt flere kvalitative metoder for samfunnsanalyse og offentlig deltakelse. Den økende tilgjengeligheten av online «big data» har også potensial til å supplere og berike eksisterende metoder.

Tilnærminger til vitenskapelige råd som bruker et mer variert utvalg av faglige og metodiske innfallsvinkler, kan i sin tur føre til mindre vekt på å oppnå en «konsensus». En konsensus-vinkel kan skjule legitim vitenskapelig uenighet og usikkerhet, og man kan istedet åpne for mer flertallsbaserte og betingede former for råd.

Knytte vitenskapelige råd til utbygging av evidensinformert politikkutforming

I en rekke land viser regjeringer en fornyet entusiasme for evidensbasert politikk og mer «eksperimentelle» tilnærminger til politikkutforming, der vitenskapelige metoder, for eksempel randomiserte kontrollerte forsøk, blir brukt til å informere politiske valg. Det er flere eksempler på dette:

  • et nytt program for bevis og politikk ved det kinesiske Academy of Sciences

  • en ny «behavioral sciences»-enhet på det amerikanske Office of Science and Technology Policy

  • et utvidet arbeidet med atferdsvitenskap i Joint Research Centre i EU-kommisjonen

  • et nettverk av Hva virker sentra tilknyttet Storbritannias regjering.

En oppblomstring innen virkemiddelforskning har ført til at det har beveget seg utover helse og tjenestesektoren til nye områder av politikk-utprøving også. Dette arbeidet er ofte drevet fra etterspørselssiden, av politikere og embetsmenn, og kan fungere atskilt fra strukturene knyttet til vitenskapelige råd. Men synergiene mellom disse agendaene er åpenbare, og vitenskapelig rådgivende organer bør posisjonere seg i forkant av denne utviklingen.

Rådgivere og rådgivende panel trenger å trekke mer systematisk på forskning i statsvitenskap, sosialpsykologi, atferdsøkonomi og vitenskapspolitikk som undersøker «hvorfor visse typer kunnskap utløser handling, og andre ikke.»

 

*Teksten er en oversatt og forkortet versjon av et kapittel i boken av James Wilsdon et al.: The future of scientific advice in Europe. Centre for Science and Policy, Cambridge University, april 2015 (http://www.csap.cam.ac.uk)

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon