Å bevise at politikk virker kan føles håpløst når man hører politisk debatt hvor løse påstander kan trumfe ethvert kunnskapsbasert synspunkt. Metodene for å styrke bevisets stilling overfor politiske lettvintheter er under stadig utvikling. En kjent metode for bevisinnhenting er evaluering, som vi fokuserer på i dette nummeret av Stat & Styring.

I flere artikler tar erfarne evaluatorer opp noen av hovedutfordringene ved bruken av evalueringer i offentlig forvaltning i dag. Som mange av artiklene viser er et av de store problemene å få evalueringene til å brukes på riktig måte og av de riktige menneskene. Evalueringer bestilles i stor grad for å studere hvordan et politisk tiltak har fungert, men de brukes i alt for liten grad av de som faktisk tar beslutninger. Og de brukes i alt for liten grad til å planlegge beslutninger.

Stikke hodet fram

Det kan skyldes både at beslutningstakere ikke ønsker å se resultatene av evalueringen, eller fordi evaluator ikke prøver å gjøre konklusjonene synlige for de som faktisk har ansvaret. I sin artikkel spør John-Olav Sæter og Liv Moberg i Direktoratet for økonomistyring hvorfor det er så få evalueringsrapporter som identifiserer konkrete, viktige aktører i forvaltningen som adressat for evalueringenes konklusjoner. «Vi lurer på om det skyldes at oppdragsgiver ikke ønsker at evaluator skal gi så konkrete råd, eller om det er evaluator som ikke tør å «stikke hodet frem.»

Professor Knut Samset ved NTNU skriver at de fleste evalueringer gjøres for sent, nemlig etter at prosjektet er avsluttet. I sin artikkel forklarer han at begrunnelsen for å evaluere gjerne er behovet for læring, styring og kontroll. Men Samset viser til at evaluering ofte er en rituell handling mer enn en sannhetssøkende prosess, og den lærdommen som man eventuelt får av den rituelle handlingen blir ikke brukt til noe nyttig. For at evalueringer skal fungere må de inngå i et system hvor det evalueres både i forkant av beslutninger og etterkant av gjennomføring.

En slik integrering i styringssystemet etterlyser også respondentene i Norsk Evalueringsforenings spørreundersøkelse om bruken av evalueringer i staten. I artikkelen til Marthe Ervik og Aase Marthe Horrigmo kommer det fram at et flertall av de spurte, som arbeider med evaluering i staten, mener at det ikke er behov for flere evalueringer, men for bedre kvalitet og bedre bruk av evalueringer i styringssystemet. Disse forfatterne påpeker også det som ofte er den harde virkeligheten for denne typen kunnskap: Evaluering kan være «en strategisk handling, utført av parter med klare interesser og som potensielt kan komme til å ignorere funn som ikke stemmer overens med egen ideologi.»

Evaluering foran og bak

Den systematiske bruken av evalueringer som etterlyses, er i tråd med blant annet utviklingen i EU, hvor de ulike formene for evaluering blir integrert i reguleringssyklusen på en mer systematisk måte. I teorien og prinsippet skal nå alle nye tiltak fra EU evalueres i alle fasene av en reguleringssyklus; fra forberedelser og vedtak til implementering og tilpasning. I de to første fasene er konsekvensutredninger sentrale for utformingen av politikken. I de to siste fasene er evaluering sentralt.

EU-systemet er også under endring i flere andre betydninger, også på måter som angår Norge direkte. I stadig større grad blir EUs politikk utviklet i byråer og tilsyn som har fått tilført større makt og kapasitet. Dette er en utvikling som næringsråd Nina Gørritsen ved Norges delegasjon i Brussel tar opp i sin artikkel. Her kommer det fram at denne utviklingen fører til at den politiske innflytelsen over EUs lovgivning vil bli redusert, fordi departementene i stor grad holdes utenfor byråer og tilsyn. Her er det de underliggende fagetatene som deltar og bestemmer, og disse forholder seg direkte til EU kommisjonen. De nasjonale ministeriene og dermed regjeringene blir nærmest irrelevante.