Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Å lære av kritikk

  • Side: 32-33
  • Publisert på Idunn: 2015-09-23
  • Publisert: 2015-09-23

Når Riksrevisjonen kommer med kritikk, øker sannsynligheten for at de kritiserte har nytte av kritikken hvis de også har innflytelse på kritikkens utforming. Hvis de reviderte opplever at deres innspill om problemstillingene og revisjonskriteriene blir hørt, øker også læringsutbyttet.

 

Dette sier Kristin Reichborn-Kjennerud, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun er en av de her i landet som har forsket mest på Riksrevisjonen, og deltar nå i et internasjonalt prosjekt som sammenligner revisjonsmyndigheter i en rekke land.1

Hva vil du si er hovedkonklusjonen av dette prosjektet så langt, hvis du skulle peke på 2–3 aspekter?

Det er egentlig for tidlig å peke på noen hovedkonklusjoner, da vi er helt i startfasen av prosjektet. Foreløpige deskriptive analyser tyder imidlertid på at Norge har en relativt effektiv riksrevisjon som ansatte i offentlig forvaltning opplever som nyttig. Spesielt de danske og de norske forvaltningsrevisjonsprosjektene påvirker ansatte i offentlig forvaltning til å gjennomføre reelle endringer. Både den norske og den danske riksrevisjonen kan dermed sies å ha gjennomslag i forvaltningen.

Når det gjelder oppfatningen av riksrevisjonenes legitimitet som institusjon, så er det imidlertid den svenske riksrevisjonen som kommer best ut. Den svenske riksrevisjonen ser også ut til å arbeide mest effektivt og målrettet med forebygging og avdekking av korrupsjon. Dette er interessant fordi den svenske riksrevisjonen primært har benyttet seg av evalueringsmetodikk. Fram til 2004 var den organisert under regjeringen og fungerte mer som et evalueringsinstitutt.

Hvor viktig er selve revisjonsprosessen og kommunikasjonen under revisjonen med hensyn til læringsaspektet og de revidertes syn på kvaliteten? Er denne prosessen og kommunikasjonen like viktig som selve rapporten?

Forskningen min på den norske riksrevisjonen viser at kommunikasjonsprosessen er sentral for om de reviderte vil oppfatte rapporten som nyttig eller ikke. Hvis de opplever at deres innspill blir hørt helt fra oppstarten av prosjektet der problemstillingene og revisjonskriteriene blir definert, gjennom datainnsamlingsprosessen og til tolknings- og vurderingsfasen, så øker det sannsynligheten for at de opplever at de har nytte av undersøkelsene.

Konsulentjobb? Riksrevisjonen med Per Kristian Foss i spissen, bør vurdere å ta en rolle som forskere eller ledelseskonsulenter for å belyse komplekse problemstillinger, og bruke revisorrollen på mer tradisjonelle kontrolloppgaver. Foto: Riksrevisjonen

Hva innebærer rollen ledelseskonsulent, som karakteriserer den norske revisjonen, i forhold til de andre rollene? Og hvilke fordeler/ulemper har denne rollen når det gjelder mulighetene for gjennomslag og endring?

Riksrevisjonen har som ambisjon å bidra til forbedring i forvaltningen gjennom å forklare hvorfor og hvordan resultater ikke ble som forutsatt. På den måten kan den kanskje oppfattes å ta en rolle som ledelseskonsulent. På samme tid har den norske riksrevisjonen alltid vært veldig bevisst på å ikke gå på akkord med sin uavhengighet. Forvaltningsrevisjonsavdelingene har imidlertid løst litt opp på dette standpunktet og inkluderer nå anbefalinger i sine rapporter. Tidligere hadde de bare konklusjoner og ikke anbefalinger.

Det er imidlertid viktig for revisorene å passe på ikke å gi for spesifikke anbefalinger. Hvis revisjonen blir for konkret i sine anbefalinger, og går over til å bli ledelseskonsulent i for stor grad, kan den komme i en situasjon der den kontrollerer sine egne tiltak. Da vil de reviderte kunne peke tilbake på revisjonen hvis noe går galt. Det var det som skjedde med Anderson consulting i Enron-saken, og de gikk som kjent konkurs.

Ledelseskonsulentrollen kommer også frem gjennom riksrevisjonens undersøkelsesdesign. Undersøkelsene kan ofte framstå som organisasjonsanalyser som vurderer offentlige organisasjoners resultater og systemer. Ofte vil det imidlertid være utfordrende å knytte tiltak i forvaltningen til samfunnsmessige effekter ettersom det alltid også vil være eksterne påvirkningsfaktorer som spiller inn på resultatet. Forvaltningsrevisorene, på samme måte som forskere og evaluatorer, ender derfor ofte med å vurdere systemer.

Å se på systemer med et kritisk blikk med det formål å bidra til forbedring, kan være nyttig, men det er kanskje ikke like bra hvis revisorer presser på for etterlevelse etter suboptimale systemer. En fare for revisorene er også at de kan miste blikk for hva som reelt foregår i en organisasjon. Hvis formelle systemer i praksis ikke brukes som forutsatt, så kan revisorene risikere å overse de reelle årsakene til problemer som har oppstått, og da blir ikke anbefalingene eller årsaksanalysene deres heller spesielt gode.

Det virker som at det er en viktig forutsetning for at Riksrevisjoner skal bidra til læring at de som revideres er enige i konklusjonene og anerkjenner kvaliteten på rapporten. Gir dette en begrenset form for læring? Kan det være et tegn på svakhet ved revisjonen?

Læringsbegrepet er komplisert. Man kan ha både positiv og negativ læring. Positiv læring i denne sammenhengen vil kanskje kunne sies å bety det samme som forbedring. Begrepet «forbedring» er imidlertid også vanskelig fordi evalueringer alltid får politiske implikasjoner. Hva en gruppe liker av konklusjoner er det en annen gruppe som misliker. Mine forskningsresultater viser at toppledere synes rapportene er dårligere enn mellomledere og saksbehandlere, og at ansatte i departementene synes rapportene er dårligere enn ansatte i direktoratene. Til og med innad i avdelinger kan det være ulik oppfatning av rapportene. Det viser at selv om rapportene vil ha ulike kvaliteter når det gjelder metodebruk, relevans, kjennskap til feltet osv. så vil alltid personlige interesser og politikk blande seg i oppfatningen av kvalitet.

Du har vært opptatt av at Riksrevisjonen i liten grad bidrar til dannelse av tidstyver i forvaltningen. Kan du utdype dette poenget i lys av den dokumentasjonen dere har utviklet i dette prosjektet, og i lys av andre undersøkelser du har gjort?

Regjeringens arbeid med å fjerne tidstyver har vel vist at det ikke er riksrevisjonen som er den største tyven. Mer detaljert særlovgivning, krav om data til diverse statistikkbehov samt mål- og resultatstyring oppleves i større grad å øke dokumentasjons- og rapporteringsbehovet. Når det er sagt, så undersøker ofte Riksrevisjonen mål- og resultatstyringssystemet og praktiseringen av det. Ikke sjelden er forvaltningsrevisorenes vurdering at departementene har for liten styring og kontroll. Dette bidrar til mer informasjonsinnhenting og dokumentasjon i de reviderte enhetene.

Du har tidligere pekt på at mange i forvaltningen opplever Riksrevisjonen som for detaljorientert og ubalansert og at dette kan tyde på svakheter i måten den gjennomfører sin revisjon. Hva består disse svakhetene i og hvilke konsekvenser har dette?

Mange av riksrevisjonens undersøkelser er gode og tas godt imot i forvaltningen. Andre rapporter er mindre populære. Det var en større debatt om riksrevisjonens kontroll i 2012 der riksrevisjonen ble beskyldt både for å være for detaljorientert og for lite balansert. Mine undersøkelser fanget opp det samme. De reviderte opplevde riksrevisjonens undersøkelser som for kritiske, for unyanserte med en nulltoleranse for avvik. Dette gjaldt uavhengig av om de reviderte opplevde rapporten som nyttig eller ikke. Det kan derfor være at Riksrevisjonen bør vurdere sitt eget rammeverk og se om de i større grad kan ta en rolle som forskere eller ledelseskonsulenter for å belyse komplekse problemstillinger. Samtidig kan de ta revisor- eller dommerrollen på mer tradisjonelle kontrolloppgaver.

Det er åpenbart at riksrevisjonen kan forbedre seg på visse punkter. Samtidig kommer den norske riksrevisjonen godt ut i vår sammenlikning med andre nordiske land både når det gjelder de revidertes egen oppfatning av riksrevisjonenes gjennomslag og nytten av deres arbeid.

1Intervjuet ble gjennomført pr. epost i mars i år.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon