Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Utadvendt eller innadvendt ledelse

  • Side: 40-41
  • Publisert på Idunn: 2015-03-25
  • Publisert: 2015-03-25

Lederes kompetanse og rolle er blitt et viktig satsingsområde i forbindelse med reform av offentlig sektor. Sentralt i spørsmålet om hva slags ledere som trengs står spørsmålet om i hvor stor grad ledelsen skal ha fokus mot interne forhold i organisasjonen, eller utover mot omgivelsene. Tre nye bøker belyser dette.

 

Ledelsen som buffer

Åge Johnsen (red.): En strategisk offentlig sektor

Fagbokforlaget, 2014

Den strategiske styringen av offentlige virksomheter er temaet i boken som professor Åge Johnsen ved Høyskolen i Oslo og Akershus har redigert og skrevet viktige kapitler i: En strategisk offentlig sektor. I et av kapitlene viser Johnsen resultatene fra studier av strategiprosessene i 36 offentlige virksomheter. Disse prosessene er analysert ut ifra et sett begreper som omtales som «skoler» innenfor strategiforskningen. Det er med utgangspunkt i den kanadiske forskeren Henry Mintzbergs 10 kategorier av strategisk ledelse at Johnsen og hans studenter har studert offentlige virksomheter i Norge. De har funnet at de mest dominerende strategiformene er planleggingsskolen, maktskolen og læringsskolen. Av disse er planleggingsskolen den suverent mest brukte.

Dette er ikke så overraskende i og med at denne skolen innenfor strategifaget omhandler strategi basert på at «formell planlegging med formålsbeskrivelser, visjoner og målformuleringer, sjekklister, budsjetter og framskrivninger (scenarioer) kan skape grunnlag for åpenhet og dokumentasjon. Denne styringsformen kan derfor være foretrukket i strategiarbeid i offentlig sektor nettopp fordi formidling av veivalg, prioritering og tiltak er viktig overfor ulike interessenter til ulike formål, uavhengig av størrelse på virksomheten» skriver Johnsen.

«Dokumentasjon, åpenhet og tilgjengelighet til styringsinformasjon kan likevel være spesielt viktig i store virksomheter, som mange virksomheter i offentlig sektor er. Store virksomheter kan videre utnytte både stordriftsfordeler og spesialisering slik at en kan opprettholde egne planleggingsavdelinger. Ved å bruke egne planleggingsavdelinger kan en dessuten lage en buffer mellom politikken og den strategiske toppledelsen og den operative kjernen som står for iverksettingen og den løpende driften. På denne måten kan en unngå eller redusere konflikter mellom de ulike aktørene og interessene.»

I denne beskrivelsen blir altså kommunikasjon med omgivelsene sentralt på minst to måter: det er sentralt når det gjelder kriterier som har med åpenhet og ansvarlighet å gjøre, men det er også sentralt med tanke på strategiske omdømmespørsmål og politisk posisjonering.

Kommunikasjon som ledelse

Ivar Konrad Lunde: Praktisk krise- og beredskapsledelse

Universitetsforlaget 2014

Det er slående hvordan denne tanken om strategisk ledelse som en form for kommunikasjon også dominerer innenfor et område som virker så operasjonelt og spesialisert som beredskap.

I sin bok Praktisk krise- og beredskapsledelse skriver Ivar Konrad Lunde at tre hovedoppgaver fra den strategiske beredskapsledelsen er:

«-Å påse at underliggende nivåer håndterer beredskapshendelsen i tråd med myndighetenes og virksomhetens interne krav til beredskap.

– Å representere virksomheten utad og beskytte underliggende nivåer for unødvendige henvendelser som ikke er direkte knyttet til den operative håndteringen av beredskapssituasjonen.

– Å ivareta virksomhetens overordnede interesser, herunder virksomhetens omdømme.»

I denne forbindelse blir det lagt vekt på at i beredskapssituasjoner kan en virksomhet få mye oppmerksomhet fra interessenter, som pårørende, ansatte, styre, partnere, media, myndigheter etc.

Lunde understreker at kommunikasjon ikke er tilstrekkelig alene «dersom ikke den faktiske håndteringen holder det nivået som det blir kommunisert at den gjør. Det finnes eksempler på at virksomheter, særlig offentlige, har håndtert den faktiske beredskapshendelsen på en beredskapsfaglig tilfredsstillende måte, men der manglende kvalitet på den strategiske kommunikasjonen til interessenter har ført til at det er etterlatt et inntrykk av at håndteringen ikke var særlig profesjonell.»

Lunde skriver også at det finnes motsatte eksempler. Han er befriende ærlig når han sier det vi lenge har mistenkt:

«Som vi forstår, bør den strategiske beredskapsledelsen distansere seg fra den direkte taktiske og operasjonelle håndteringen av den faktiske beredskapssituasjonen for å kunne konsentrere seg om å ivareta virksomhetens økonomiske og samfunnsmessige verdi, omdømme og videre drift gjennom tilfredsstillende ivaretakelse av virksomhetens interessenter. Dette kan selvsagt fremstå som kynisk i et helse-, miljø- og sikkerhetsperspektiv, der vi normalt tenker at alle ressurser bør settes inn for å berge myke verdier, som mennesker og miljø.»

Som vi også forstår er den strategiske ledelsen bare en av mange ledernivåer i en beredskapsorganisasjon og -situasjon. Lunde beskriver at denne ledelsen nærmest grenser inn mot sekretærfunksjonen, selv om den ligger høyt oppe i hierarkiet. Slike lederes oppgaver er ofte knyttet til forankring, dokumentasjon og begrunnelse av beslutninger. De andre nivåene, som taktisk og operasjonelt nivå, har på mange måter hovedansvaret for det som er det viktigste i en beredskapssituasjon, hvor det taktiske nivået er nærmest åstedet, mens det operasjonelle nivået driver med koordinering og støtte til det taktiske nivået.

Masterideer med spredningskraft

Kjell Arne Røvik, Tor Vidar Eilertsen og Eli Moksnes (red.): Reformideer i norsk skole

Cappelen Damm Akademisk, 2014

Denne evnen til å kommunisere som står så sentralt i ledelsesfaget, blir ikke mindre aktuell når vi ser på fenomenet «masterideer» som professor Kjell Arne Røvik har forsket på i mange år, og som han nå ser på i forbindelse med skolevesenet, i den ferske boken Reformideer i norsk skole. «En masteridé er en idé som i en periode har fått særlig stor legitimitet og utbredelse, og som samtidig gir legitimitet og virker utløsende for lokale reformer i organisasjoner på tvers av sektører og nasjoner.»

En slik masteridé er selve ideen om ledelse av organisasjoner. Det finnes mange definisjoner av hva utøvelsen av ledelse innebærer, og et grunnleggende skille mellom disse definisjonene går mellom følgende: de som beskriver ledelse som det å påvirke interne organisatoriske prosesser på den ene siden, og på den andre siden definisjoner som beskriver ledelse som det å påvirke organisasjonens relasjoner til omgivelsene planmessig. Denne siste typen ledere beskrives i boken som en nyere forståelse av lederrollen, og den er klart relatert til ledernes evne til å kommunisere med omgivelsene på en måte som makter både: å utvikle organisasjonen internt og derigjennom bedrer dens muligheter til å agere i omgivelsene.

Skoleledelse er i seg selv ganske innadvendt, mens selve masterideen om skoleledelse har sin egen effektive kommunikasjonskanal for spredning. Som de andre masterideene er det store konsulent- og utredningsmiljøer som står sentralt i kommunikasjonen av masterideenes fortreffelighet. Skoleledelse har ifølge boken først og fremst vært promotert av OECD og den britiske institusjonen National College for Teaching and Learning. Utøvelsen av skoleledelse blir i boken beskrevet som vendt mot lærere og elever, og skal: «utvikle en visjon og sette retning, forstå og bidra til å utvikle personalet, videreutvikle organisasjonen og lede undervisningen. Effektive og framgangsrike ledere tilpasser strategier til resultatene indirekte gjennom den innflytelsen de har på personalets motivasjon, arbeidsglede og arbeidsbetingelser, og effekten blir større når ledelse er distribuert i organisasjonen.»

Ledelse som masteridé har sirkulert siden slutten av 1970-årene, men røttene går lengre tilbake, til begynnelsen av 1900-tallet med den amerikanske ingeniørprofesjonens vektlegging av organisasjon som en universell identitet for alle typer virksomheter; organisasjoner som skulle ledes av profesjonelle ledere med innsikt i vitenskapelige metoder for ledelse av moderne organisasjoner.

Også framveksten av aksjemarkedene, med anonyme aksjeeiere som ble tydeligere adskilt fra administrasjonen i selskapene bidro til utviklingen av lederskap som en egen profesjon. Den grunnleggende definisjon av ledelse som masteridé er at ledere ikke tilhører en typisk profesjon som lege, ingeniør eller pedagog, men at ledelse er et fag i seg selv. Som altså i stadig større grad legger vekt på kommunikasjon som et viktig verktøy.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon