Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Medias manglende innflytelse

Avdelingsdirektør, Justis- og beredskapsdepartementet

  • Side: 22-25
  • Publisert på Idunn: 2015-03-25
  • Publisert: 2015-03-25

Departementene bruker svært mye tid og ressurser på mediehenvendelser, i forhold til hvor relativt uviktige mediene er for utvikling av politikk. For å skape en offensiv og utadvendt diskusjon om politiske spørsmål kan departementene utvikle sine egne arenaer langt sterkere.

 

1.51 metres

I et nylig avsluttet forskningsprosjekt stiller jeg spørsmål ved om medias innflytelse på politiske beslutninger er mer avgrenset enn den i utgangspunktet kan synes som. Svaret jeg fant etter å ha gjennomgått alle mediehenvendelser til og fra Justis- og beredskapsdepartementet i perioden juni 2012 til juli 2013 og oppfølgingen av disse, var at omfanget og hurtigheten i nyhetsformidlingen medfører at det er media som setter den politiske dagsorden i det offentlige rom, og at det derfor også kontinuerlig er saker på den politiske dagsorden med forankring i medieoppslag1. Jeg vil komme tilbake til hvordan politisk ledelse i et departement i større grad skal kunne ta tilbake initiativet til å kunne sette dagsorden for den offentlige politiske debatten og dermed i større grad flytte ressurser fra politikkformidling til politikkutvikling.

Men jeg fant også at media hadde liten innflytelse på politiske beslutninger målt i antall saker. Jeg fant at det særlig var fire faktorer som hindret innflytelse. For det første at saken hadde bred politisk forankring. For det andre at saken hadde store økonomiske konsekvenser. For det tredje at saken var av prinsipiell politisk karakter, og for det fjerde at saken hadde negative politiske konsekvenser for statsråden selv eller for regjeringen, mest dramatisk ved fare for enkelte statsråders avgang eller hele regjeringens avgang. Mindre dramatisk ved fare for å miste velgergrupper.

Departementenes ressursbruk på mediesaker

Jeg vil i denne artikkelen se nærmere på departementenes ressursbruk på mediesaker og forholdet mellom politikkformidling og politikkutvikling.

I en spørreundersøkelse til kommunikasjonssjefene i departementene,2 fremkommer det at betydelige ressurser blir brukt til politikkformidling. I snitt var det 1 kommunikasjonsansatt pr. 35 øvrige ansatte. Undersøkelsen viste også et snitt på 168 mottatte henvendelser pr. kommunikasjonsmedarbeider pr år. Ut fra et syn om at det er fagavdelingene i departementene som omsetter de politiske beslutningene til handling, må antall kommunikasjonsmedarbeidere pr. ansatt i departementene anses betydelig. Et mer nyansert og riktig syn er nok at kommunikasjonsenheten i departementene også delvis har blitt en nødvendig faktor for politiutviklingen.

Kommunikasjonsenhetene må anses som et bindeledd mellom politisk ledelse i et departement og fagavdelingene når det gjelder om saker skal profileres eller kommenteres i media. I undersøkelsen svarte 15 departementer at det var kontakt med politisk ledelse en eller flere ganger om dagen for å diskutere mediesaker. I tillegg hadde hele 12 departementer et fast daglig møte, som oftest dagens politiske morgenmøte. Allerede på dagens start hadde altså media en innflytelse på ressursbruken i de fleste departementene. I Justis- og beredskapsdepartementet viet man på morgenmøtene 20 minutter til mediesaker og 10 minutter til øvrige saker, noe som tydelig viser politikernes oppmerksomhet mot media.

De offentlige journalene er en god kunnskapskilde for media og andre som ønsker å få innsyn i dokumenter i offentlig virksomhet. Journalister er i hovedsak brukerne av journalene. I 2012 mottok departementene tilsammen 60 395 begjæringer,3 noe som er et stort antall sett i en sammenheng hvor slik ressursbruk i hovedsak må anses som politikkformidlingsarbeid i motsetning til politikkutviklingsarbeid. Departementene er imidlertid forpliktet til å sette av ressurser til dette arbeidet både i henhold til offentleglova4, men også i henhold til veiledningsplikten i forvaltningsloven5.

Hvis man legger til grunn, basert på antall mediehenvendelser til Justis- og beredskapsdepartementet, at det i snitt settes av 60 minutter til hver henvendelse, vil antall arbeidsdager utover kommunikasjonsmedarbeiderne utgjøre minst 3 årsverk.6 En slik beregning vil imidlertid kun være et teoretisk utgangspunkt. Noen saker vil kunne gjennomføres på godt under 60 minutter, mens andre saker vil ta betydelig lengre tid. I tillegg kommer arbeid med innsalgssakene. Hvis man da også legger til fagavdelingenes arbeid med innsynsbegjæringer etter samme målestokk, vil dette ytterligere utgjøre i underkant av 5 årsverk.7 Hvis vi da legger til antall ansatte på kommunikasjonsenheten8 blir samlet årsverk; 3 + 5 + 10 = 18. Det vil si 4,6 % av de ansatte i Justis- og beredskapsdepartementet i 2013. Til sammenligning hadde Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet 49 ansatte og Rednings- og beredskapsavdelingen som blant annet er tillagt et betydelig samordningsansvar for samfunnssikkerhet 42 ansatte.

En rekke barrierer hindre media fra å ha innflytelse på justispolitikken, selv om oppmerksomheten mot disse temaene er veldig høy. Foto: Stortinget/Morten Brakestad.

Informasjonsenhetene i departementene er også påført et betydelig arbeid fra statsministerens kontor med å lage talepunkter til alle mediesaker av en viss betydning. Fagavdelingene er i stor grad også bidragsytere til slik produksjon. Særlig er dette omfattende de dagene statsministeren skal møte i spontanspørretimen på Stortinget.

Media har på denne måten en ikke ubetydelig innflytelse på ressursbruken i departementene. Ved at en så vidt stor andel av ressursene brukes til politikkformidling, vil konsekvensen være en tilsvarende reduksjon av kapasiteten i fagavdelingene til å utrede større problemstillinger, med resultat at disse ikke gjennomføres til opprinnelig fastsatt tid, eller at noen oppgaver må utsettes helt, enten i et annet tidsløp eller på ubestemt tid. Dette medfører samlet sett en forsinkelse i statsrådens og regjeringens politikkutvikling på viktige samfunnsområder.

Bruk av ressurser på innsalgssaker

Forholdet mellom henvendelser fra media til departementet og henvendelser fra departementet til media, såkalte innsalgssaker, er stort. Departementet mottok i undersøkelsesperioden 2571 henvendelser fra journalister tilknyttet en redaksjon, mens departementet i samme periode kun rettet 186 henvendelser til media for å få fram egne saker. Forskjellen i seg selv er også et moment for at media i langt større grad enn departementet setter dagsorden for justispolitiske saker.

Såfremt man ser nærmere på hvilke typer saker departementet solgte inn til media, er hovedfunnet at det stort sett var saker som gikk på å profilere egne beslutninger, tiltak eller aktiviteter. I noen grad var det også saker hvor opposisjonen eller media selv hadde hatt et utspill og dette skulle korrigeres. I svært liten grad var det saker som var egnet til politisk debatt av betydning, altså for å kunne sette dagsorden for den politiske debatten og bidra til å ta initiativet tilbake.

Kan en alternativ ressursbruk på mediesaker i større grad føre til at politikere setter dagsorden?

Politikere som behersker media godt vil alltid ha en fordel. Det vil være naivt å tro noe annet. Medias målinger av statsråder med terningkast er ofte bundet opp i synlighet nettopp i media framfor politiske gjennomslag i regjeringen alene. Politikere og i særdeleshet statsråder, har derfor i stor grad fordeler av å medvirke i den såkalte medialiserte politikken. Spørsmålet blir hvordan og hvor de skal medvirke for samtidig i større grad å ta tilbake initiativet til å sette dagsorden for den offentlige debatten.

Selv om politikk i utgangspunktet handler om de større samfunnsperspektivene, blir politikerne i langt større grad utfordret på enkelthendelser eller skjebnen til enkeltpersoner, og da som oftest grunnet oppslag i media – hva vil statsråden gjøre med dette? Henvendelsene fra media forutsettes besvart raskt, og undersøkelsen fra departementenes kommunikasjonssjefer viste at departementene i gjennomsnitt fikk en arbeidsdag til å besvare henvendelsene. I relasjon til at slik politikkformidling går ut over politikkutviklingsarbeidet i departementene, uttaler journalist Torstein Hvattum som svar på dette i en kommentar til boken Media innflytelse på justispolitiske beslutninger i Aftenposten 13.09.14 at dersom «…politikerne ikke får gjort jobben sin fordi pressen er brysom, kunne det kanskje være på sin plass å endre organiseringen av arbeidsflyten i Regjeringskvartalet».

Det er nok lite sannsynlig eller ønskelig at ressursene i enda større grad enn i dag spisses opp mot mediehenvendelser. Samtidig kan det heller ikke anses aktuelt å ansette betydelig flere byråkrater til politikkformidlingsarbeid for å frigjøre ressurser til politikkutviklingsarbeidet. Man kunne tenkt seg at fagavdelingene frigjorde dedikerte medarbeidere til medierelaterte saker, men spennet i fagområdene i de respektive avdelingene i departementene vil nok gjøre det svært vanskelig for noen få personer å holde seg oppdatert på alle fagsakene.

Fra innboks til utboks

For bedre å utnytte medias muligheter som debattarena, må det derfor i større grad våges å overføre ressurser fra «innboksen» til «utboksen», og dermed nøyere vurdere hvilke henvendelser som må svares opp grunnet forvaltningslovens informasjonsplikt og hvilke henvendelser som bør svares opp som ledd i egen mediestrategi. Det er viktig å finne en god balansegang mellom ressurser brukt på politikkutvikling og ressurser brukt på politikkformidling.

Grunnet medias innflytelse på den politiske dagsorden, vil det være formålstjenlig i større grad å ta i bruk den muligheten, men på en mer gjennomtenkt måte for å påvirke hvilke saker som settes på den offentlige dagsorden. Dette kan best skje ved at politikerne i langt større grad bruker rommet som media skaper til å selge inn og løfte opp saker som er egnet for politiske debatter. Opp mot politikerne er media både en informasjonsleverandør og en informasjonsformidler. Men i tillegg er media et mulig talerør for politikerne. En av grunnene til at dette rommet ikke brukes i særlig grad i dag, er at det er lettere å synliggjøre hva en har gjort enn å skape debatt for hva man vil med sitt politiske engasjement. Det er svært arbeidskrevende å legge strategier for slike mediedebatter. En annen grunn er nok også at ressursbruken i for stor grad blir brukt til å svare opp alle mottatte henvendelser.

Dette er henvendelser som jeg har vist at i svært liten grad fører til innflytelse på politikken, og som politikkutviklingsmessig i større grad burde kunne legges til side. Det oppleves imidlertid vanskelig for en politiker å unnlate å svare opp henvendelser fra media, med fare for å få negativ omtale eller bli oppfattet som fraværende. Men det er nettopp dette som kan snus ved et endret fokus med fortsatt tilstedeværelse, men på egne utvalgte saker. Politikerne må nok da i tillegg i større grad spille med på medias premisser ved å tilfredsstille både et nyhets- og et underholdningsperspektiv.

I sin omtale av boken Medias innflytelse på justispolitiske beslutninger skriver kommentator Arne Strand i Dagsavisen 17.09.14 at politikerne selv er best på å tiltrekke seg oppmerksomhet «…gjennom uheldig eller heldig opptreden i mediene, og særlig i fjernsynet». Kunnskap om medias påvirkningsmuligheter og medietrening er derfor viktig for politikere som skal nå frem med sine politiske budskap. Men en ulempe ved slik tilpassing kan være at det vil gå på bekostning av større helhetstenking og antall mulige sakstema som kan kommuniseres. Nettopp fordi det er enkeltsaksorienteringen som trigger medias oppmerksomhet. I en artikkel i Aftenposten9 uttaler Kjersti Thorbjørnsrud, Tine Ustad Figenschou og Audun Beyer ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo om et nylig forskningsfunn på migrasjonsområdet, at den norske nyhetsdekningen om innvandring i perioden 2011–12 ved å vektlegge enkeltsaker begrenset bakgrunnsinformasjonen og derav helhetsbildet av situasjonen.

Utvikle arenaer

Det viktigste tidsrommet for en åpen debatt er fra det tidspunktet den politiske idéen er offentliggjort og fram til idéen er formalisert i offentlige dokumenter. Etter at en sak har kommet inn i et offisielt spor vil den i større grad gå inn i lukkede prosesser og behandles i fora hvor media og allmenheten ikke er til stede. For at politiske tanker skal kunne fanges opp før de formaliseres, må det derfor i større grad utvikles arenaer hvor disse kan hentes. For å sikre dette bør de politiske partiene og enkeltpolitikere selv i større grad skape egne debattarenaer i tillegg til medias, som et alternativ, men også som en inngang til større dekning i media. Både høyresiden og venstre/sentrumssiden i norsk politikk har nå opprettet såkalte tenketanker: Civita som ble opprettet i 2004 og Agenda som ble opprettet i 2014. Men ingen av disse har i tilstrekkelig grad klart å bli drivkrefter for synlig politikkutvikling. De blir i stor grad oppfattet som egne subjekter. For at tenketankene i større grad skal kunne sette dagsorden, må de assosieres med politikere i posisjon eller opposisjon. Det må synliggjøres en kobling til maktobjekter.

Politikken har i de senere år i større grad blitt personifisert. VGs førsteside etter valgnatten i september 2013, med bilde av Erna Solberg omringet av sin familie som eneste nyhet og med tittel «Livet i vår nye FØRSTEFAMILIE», viser dette helt tydelig. Da VG oppsummerte nyhetsåret 2013 ble denne forsiden også fremhevet under kategorien «Kjendis».10. I tillegg til større bruk av egne åpne møter for å synliggjøre egen politikk og politikkutviklingsperspektiver, må politikere nettopp for å nyttiggjøre seg medias persontilknytning, i større grad ta i bruk sosiale medier som en refleksjonsarena. Ved en mer aktiv bruk av sosiale medier hvor teksten kan spisses budskapsmessig og skrives slik at den oppfordrer til svar, vil politikerne øke mulighet til å nå flere mottakere. Selv om de tradisjonelle mediene nok ikke selv i stor grad vil delta på slike sosiale medier, vil disse være en god kilde for å fange opp politiske signaler og grunnlag for å viderebringe aktuelle tema for politiske debatter. Politisk vil man da kunne operere i en konkurranse om oppmerksomheten med de tradisjonelle medienes mange debattsider og ha en mulighet til i større grad selv å ta initiativ til politisk debatt, uavhengig av direkte innpass i de tradisjonelle mediene. Dette vil også skape en motvekt til nyhetskriteriene som styrende for hvilke saker som publiseres. I tillegg vil en slik aktiv bruk kunne utdype og underbygge politiske saker som derav modnes for å selges inn som kronikker eller kommentarer til de tradisjonelle mediene.

Kommunikasjonsenhetene er i dag også nødvendige for å synliggjøre statsrådene i mediebildet. I forholdet mellom medieomtale av departementet som sådan og statsråden, har utviklingen gått i retning av at det er statsråden som nå i langt større grad omtales i artikler. Det kan imidlertid reises spørsmål ved om slik synlighet i større grad er basert på et ønske om popularitet og politisk resultat ved neste valg, enn byråkratiets oppgave med å synliggjøre politisk aktivitet som ledd i å omgjøre politikk til handling. Undersøkelsen som vist til ovenfor viste at innsalgssakene i liten grad ble brukt til å skape politiske debatter. Regjeringen Stoltenberg II signaliserte også ett år før kommune- og fylkestingsvalget i 2013 gjennom meddelelse fra Statsministerens kontor til departementene, at alle mediesaker skulle svares opp. Ved slike signaler styrker en regjering sin egen posisjon opp mot et valg og framstår som handlekraftig i media, men ved samtidig å skyve ressurser over mot politikkformidling, reduserer den sin egen mulighet til å utvikle egen politikk og fremstår derigjennom som faktisk handlekraftig. Dette må kunne ses på som et paradoks.

Det kan ofte være gråsoner mellom det å være politiker og det å være politikkformidler. Det er viktig at disse gås opp hver gang det kommer ny politisk ledelse i et departement. Særlig vil en satsing på politikkformidling i sosiale medier måtte avklare slike roller.

Som jeg har vist, er det mulig å foreta en dreining mot i større grad å vurdere hvilke saker som skal profileres i tradisjonelle eller egne medier, men det krever en bevisstgjøring av mulighetsrommet og en strategi for hva man vil med profileringen.

I denne artikkelen har du lest at:

Mediehenvendelser krever mye tid og arbeid i Justis- og beredskapsdepartementet.

Sett i forhold til ressursene som brukes på mediehenvendelser, har media liten innflytelse på justispolitiske spørsmål.

Det innsalgsarbeidet som gjøres av departementene mot mediene, er i stor grad forgjeves.

Politikere og byråkrater bør skape nye og bedre arenaer for politikk-utvikling og debatt.

 

1Media er i denne sammenheng forstått som dagspressen – papir og nettutgaver – og etermedia.
2Gjennomført som en del av bokprosjektet Medias innflytelse på justispolitiske beslutninger i perioden juni 2013 til september 2013, CARO FORLAG 2014.
3Kilde: Difi/OEP (offentlig elektronisk postjournal).
4Lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova).
5Lov 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen.
6Basert på 2823 henvendelser juni 2012 – juli 2013 til Justis- og beredskapsdepartementet. Her er alle henvendelser regnet med, også de utover redaksjonell art. Regnestykket er også basert på at 1 person sitter sammenhengende med sakene i 6,16 timer pr. dag i 230 dager pr. år. (Basert på 7,5 timers uke, men hvor 30 minutter til lunsj er trukket fra, samt 44 minutter til daglige forstyrrelser basert på arbeidslivsundersøkelsen Work Life, fra rekrutteringsselskapet Manpower i 2012 = 6,16 timer pr dag). Men i praksis fordeles sakene på mange fagarbeidere og da vil i tillegg det å bli forstyrret i det arbeidet man er i gang med for å ta en mediesak også få konsekvenser for det øvrige arbeidet. Et antall mediehenvendelser produseres også utenfor ordinær arbeidstid og i helger. I tillegg kommer også interne forberedelser til statsrådens dokumentasjon på saker som er omtalt i media og tilsvarende bistand til statsministerens kontor.
7Basert på 7022 begjæringer i 2012 til Justis- og beredskapsdepartementet.
8Pr 01.10.13 var det ansatt 10 kommunikasjonsmedarbeidere inklusive kommunikasjonssjefen i Justis- og beredskapsdepartementet: 1 kommunikasjonssjef, 5 pressekontakter, 1 taleskriver, 1 webansvarlig, 1 intranettredaktør og 1 knyttet til informasjonsfaglig administrasjon.
9Aftenposten 26.11.14. Lav tillit til dekningen av innvandring. Fra et flernasjonalt prosjekt med tittel «Mediation of Migration», gjennomført i perioden 2009–2014.
10VG 10.09.13 og vg.no Hva er vi stolte av, 26.02.14.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon