I Norge, som i de andre nordiske landene, skjer finansi-eringen av det offentlige sykehusvesenet over skatte-seddelen og offentlige budsjetter. Likevel har det gjennom 2000-tallet fra den politiske høyresiden dukket opp ideologisk argumentasjon til fordel for et sterkere innslag av private sykehus.

Foto: Hil.

Ønsket er å industrialisere helsesektoren generelt. Men, kan helse-og omsorgssektoren betraktes som en industriell sektor basert på omfattende privatisering og kapitalisering av medisinsk teknologi og tjenesteproduksjon? Det kan den, med USA som et framtredende eksempel. Men vil vi det? Vil vi slå i sammen sykehus, og nedlegge lokale sykehus, for å gjøre sykehusene mer konkurransedyktige?

Det anvendes gjerne fem typer argument for en revurdering av det tradisjonelle norske sykehusvesenet i retning av privatisering, kapitalisering, større sykehusenheter og marked. Disse er:

  • Ny medisinsk teknologi, som skaper behov for større spesialiserte sykehus, med stabile og kompetente team til å foreta behandling. Dessuten gjør øvelse mester, som betyr at det må være en viss gjennomstrømning av pasienter med ulike sykdommer til enhver tid.

  • Standardisering av prosedyrer preger den høyt spesialiserte sykehusbehandlingen. Dette krever store enheter. Nye behandlingsformer er kostbare.

  • Økonomisk rasjonalisering finner sted når enhetene blir færre, og større sykehus etableres.

  • Demografi betyr at det i dag bor stadig flere mennesker i de store byene, og gjør sentralisering av sykehusene til en naturlig utvikling.

  • Konkurranseevne forutsetter store og effektive sykehus. Samhandlingsreformen er en del av denne tenkningen: Sentralisering kombinert med sterkere kommunalt ansvar for etterbehandling.

Generelt for helsesektoren hører vi denne type politisk argumentasjon ment som argumentasjon til fordel for en industrialisering av sektoren.

For det første, hevdes det, er helseområdet et potensielt stort marked for kjøp og salg av tjenester nasjonalt og internasjonalt. Som industrisegment vil det bli et svært interessant laboratorium for nye helsetilbud og teknologisk innovasjon. Gamle behandlingsformer vil bli skiftet med nye som følge av markedsmekanismene, noe som til enhver tid vil gi pasientene/brukerne den beste behandlingen. Det vil skape anledninger til å eksperimentere medisinskteknologisk og organisatorisk, med mer feksibilitet, bedre helsebehandling og kostnadseffektivitet som konsekvens. Dårlige eksperimenter vil tape i markedet, mens de gode vinner fram. Slik vil behandlingsinnovasjoner oppstå.

Graden av etterspørsel vil fastsette prisen på den enkelte tjenesten. Ved produksjon av helsetjenester uten restriksjoner og fri konkurranse, vil prisene tendere til å gå ned på grunn av brukerinnflytelse. Dette vil skje når tilbudet på helse- og omsorgstjenester overskrider etterspørselen. For at forbrukerne skal etterspørre, velge og betale for tjenestene, tvinges produsentene av dem til å fastsette priser brukerne er i stand til å betale, og det offentlige vil spare penger.

Privatisering og kapitalisering vil kunne gjøre vår nasjonale helsesektor til en av de viktigste vekstsektorene i framtiden. Markedet for tjenesten kan utvides til å omfatte hele Den europeiske unions (EU) indre marked, jf. EU-politikken på området med konsekvenser for EØS-landet Norge. I det universelle skattefinansierte norske helsevesenet er de fnansielle reservene for små. Privat kapital bør tilføres, for uten slike reserver vil utviklingen av helsetilbud som økonomisk vekstfaktor være umulig. Kapital investert i systemet i dag vil gi overskudd og profitt, som ut fra kapitallogisk tankegang vil bli investert og generere ny kapital i morgen. En kapitalisert helsesektor vil kunne bli et dominerende økonomisk segment for nasjonal konkurranseevne internasjonalt.

Bekymringen for en privatisering og kapitalisering i helsesektoren går på frykten for at voksende utgifer til statlige helse- og omsorgstjenester vil framelske markedsliberale politiske strømninger, med en politikk for mer marked og mindre stat. De frykter at det vil oppstå en rangering av helsetjenester fra eksklusive til gode til mindre gode, som er priset deretter. Slik vil det, som i USA, oppstå et ubalansert og urettferdig helsevesen med de største konsekvenser for vår velferdsstat, skriver professor Noralv Veggeland.

Motargumentet er at i helsesektoren gjelder slett ikke kapitallogik-ken i markedsøkonomisk forstand, og medisinsk teknologi er et middel og ikke et mål i seg selv. Dessuten, kapitalinvesteringer vil bare kunne nå et visst nivå, det vil si at investeringer i ny lønnsom medisinsk behandling og teknologi, i medisinske innovasjoner, utover et visst nivå vil gjøre mer skade enn nytte. Folks søken etter behandling for sine sykdommer er nesten ubegrenset, spesielt når det gjelder alvorlige sykdommer. Skaden som oppstår ved ubegrenset vekst i lønnsomme medisinske innovasjoner, ligger i at markedet vil medføre overbehan-dling, drevet fram av profittsøkende produsenter.

I helsesektoren eksisterer det grenser for vekst, dersom denne veksten skal være helsemessig bærekraftig. Det er slik av to grunner. For alle mennesker er god helse viktig, og å sikre seg best mulig behandling ved sykdom er et overordnet mål for den enkelte. Men egen viten om hvordan dette kan realiseres i et kompleks behandlingssystem er lav. Det er derfor ikke vanskelig å påvirke og skape etterspørsel på helsetjenester ved kommersiell markedsføring av tilbud, det vil si overforbruk av tjenester og overbehandling i forhold til faktisk helsetilstand.

Det er også slik at det til enhver tid eksisterer ytregrenser for hvor langt den medisinske forskning bør bevege seg for å oppnå profitable innovasjoner i markedet, fordi eksperimentering innen denne sektoren gjelder mennesker som ikke kan eller bør utsettes for behandling som truer deres liv og livskvalitet. Til sammen betyr dette at profittraten vil falle med økende investeringer og den økonomiske veksten i sektoren vil fate ut, og slik hindre at kapitalisering av helsesektoren vil gjøre den til framtidens viktigste økonomiske vekstsektor.

For det andre er betydningen av kunnskapssamfunnet et aspekt ved privatisering og utvikling av en kapitalisert helseindustri. Dette henger sammen med det faktum at sektoren er blant de største økonomiske sektorene, og en gigantisk arbeidsgiver og instans for de mest ettertraktede, fagbaserte og betalte jobbene i samfunnet. Jobbene strekker seg fra «high-tech» karrierer til omsorgsprofesjoner, fra grunnleggende forsknings- og utviklingsarbeid til kunnskapsadministrasjon og spesialisert pleiearbeid. Helsesektoren er kanskje den viktigste bidragsyteren til det moderne kunnskapssamfunnet, og bør derfor ikke bli begrenset av statlige restriksjoner og budsjett. Dette vil bare bli ytterligere tydelig som følge av den kommende store bølgen med helse-, omsorgs- og pleietrengende eldre med sitt behov for kompetansepersonell. Økende kostnader i sektorene forutsetter privatisering og tilgang på frisk kapital for at velferdsstaten fortsatt skal overleve.

Motargumentet ligger i bevaring av den universelle velferdsstatens karakter som motvirkende kraft mot kunnskapssamfunnets tendens til å utvikle spesialiserte funksjoner og spesialavlønnet personell. Privatisering av helsevesenet vil true det norske likhetssamfunnet, og det er det spesialiserte kunnskapssamfunnet som truer bærekraftige tiltak i kjølvannet av eldrebølgen. Statlige finansiering og garanti for like helsetjenester til alle, uavhengig av privat økonomi og sosial status, må fortsette om velferdsstaten i sin nåværende form skal bestå. Statlig regulering av et kunnskapsmarked koblet til et privatisert helsemarked er på ingen måte det samme som en universell statlig velferdsstat, og vil ikke kunne sikre breddekompetanse og kvalitet, og universell lik tilgjengelighet til behandling og omsorg.

Voksende helsebudsjetter bekymrer politikere og andre, men ikke som en trussel mot velferdsstaten som sådan. Bekymringen går på frykten for at voksende utgifter til statlige helse- og omsorgstjenester vil framelske markedsliberale politiske strømninger, med en politikk for mer marked og mindre stat. De frykter at det vil oppstå, som en følge av dette, en rangering av helsetjenester fra eksklusive til gode til mindre gode, som er priset deretter. Slik vil det, som i USA, oppstå et ubalansert og urettferdig helsevesen med de største konsekvenser for vår velferdsstat.