Boka Tillit i Norge kunne ikke truffet bedre med utgivelsestidspunktet. Et gjennomgangstema i det offentlige ordskiftet har denne vinteren vært om innvandring svekker den norske kulturen og bidrar til forvitring av den norske velferdsstaten.

Tillit i Norge er ikke skrevet først og fremst som et innlegg i innvandringsdebatten, selv om den også gir innsikt og kunnskap som er viktig for den pågående innvandringsdebatten. Utgangspunktet for boken er i stedet å undersøke hvorfor tillitsnivået er så høyt som det er i Norge, og redaktørene har invitert en rekke fagfolk til å reflektere rundt temaet.

Tillitsfulle nordboere

Utgangspunktet for boka er som allerede nevnt den høye tilliten som finnes i Norge. Men hvorfor er høy tillit så viktig? Allerede i bokas forord slår redaktør Skirbekk fast at tillit er viktig for «nær sagt alle former for menneskelig samhandling» (s.9). Høy tillit, at folk kan stole på hverandre, er med på å gi kvalitet til de livene de lever.

I så måte står de nordiske landene i en særstilling i verden. Tillistnivået i Norge, Finland, Sverige og Danmark har i internasjonale undersøkelser som strekker seg over lengre tidsrom vist seg å være svært høyt. Den høye tilliten omfatter så vel samfunnsinstitusjoner som den generelle tilliten til «folk flest».

Begrepet «folk flest» er upresist, men viktig for tillitsforskningen fordi store internasjonale spørreundersøkelsene måler tillit blant annet gjennom å undersøke om respondentene mener folk flest er til å stole på.

En styrke ved bokens diskusjon av det høye tillitsnivået, er nettopp at den berører problemet knyttet til det å måle tillit på tvers av landegrenser. «Folk flest» er ikke alltid folk flest. Skirbekk viser til annen forskning som viser at «folk flest» inkluderer en begrenset mengde personer i de fleste konfusianske land. I vest-europeiske land rommer begrepet langt flere enn bare familie og nære venner og flest er med i Sveits og Italia, med nordiske land litt etter. Når forståelsen av dette begrepet innlemmes i rangeringen av tillitsnivået mellom land, stiger svenskene til topps som verdens mest tillitsfulle folk, fulgt av sveitsere og nordmenn.

Hva betyr høy tillit for de nordiske landene?

Å ha tillit til andre kan føles godt, men det gir også en rekke andre fordeler. Tillit gir lave transaksjonskostnader. Det sparer oss for å gjøre en hel rekke vurderinger knyttet til om personen vi skal gjøre en avtale med er til å stole på - og dersom avtalen blir brutt, kan et pålitelig rettsvesen være en effektiv problemløser.

Tillit henger også sammen med sterke økonomier og økonomisk utvikling (Putnam 1993, 2000, Knack & Keefer 1997). Helge Skirbekk skriver i innledningskapittelet at «…sosial kapital i form av tillit gjør det mulig for nordiske land å hevde seg godt i global konkurranse» (side13). Å være tillitsfull i et land med høyt tillitsnivå gjør ikke at du blir lurt, det gjør deg rikere.

Hvordan kan vi skape tillit?

Til tross for at tillitens positive virkninger etter hvert er godt dokumentert, foreligger det ikke et entydig svar på hvordan tillit kan skapes, ei heller hvordan et høyt tillitsnivå kan vedlikeholdes.

Heller ikke denne boken kommer opp med et entydig svar på dette spørsmålet, men flere bidrag undersøker hva som skaper og bidrar til høy tillit.

Per Selle og Dag Wollebæk fremhever i sitt kapittel om sivilsamfunnets rolle som generator av og infrastruktur for tillit. Organisasjonslivet har lenge stått sentralt i forskningen om sosial kapital og tillit, og den ikke helt ukjente samfunnsforskeren Robert Putnam (1993; 2000) har i nesten 20 år argumentert for hvor viktig medlemskap i organisasjoner er for samfunnsutviklingen. Men der Putnam er opptatt av hvordan aktiv deltakelse i klubber og bowling-ligaer bidrar til å skape tillit, anlegger Selle og Wollebæk et annet perspektiv.

Ved hjelp av data om organisasjonsmedlemskap i en rekke land, finner Selle og Wollebæk at det er en sammenheng mellom tillitsnivå og omfanget av organisasjonsmedlemskap. Med omfang menes her ikke bare hvor mange som er medlem i en frivillig organisasjon, men hvor mange organisasjoner en person er medlem i. De måler altså bredden av medlemskap og finner at bredden i medlemskap henger tett sammen med tillit.

I motsetning til Putnam, som mener individer sosialiseres til å ha tillit til andre gjennom deltakelse i organisasjonslivet, er Selle og Wollebæk opptatt av at høy deltakelse har konsekvenser også for dem som ikke selv er medlem i organisasjonslivet. Kryssende medlemsmønstre har ikke bare betydning for de individene som er aktive i organisasjonslivet, men at det har betydning for tillitsnivået i hele samfunnet. De som står helt utenfor organisasjonslivet i de nordiske landene har langt høyere tillitsnivå enn de som er svært aktive i frivillige organisasjoner i de fleste europeiske landene. Sosialisering og involvering gjennom eget medlemskap i organisasjoner er dermed ikke hele forklaringen på høyt tillitsnivå i Norden.

En motsats til Wollebæks og Selles betoning av forholdet mellom individuelle handlinger og samfunnsnivået, er Harald Grimens diskusjon av hvordan samfunnsinstitusjoner påvirker tilliten i samfunnet. Hans hypotese er at gode institusjoner har en positiv effekt på samhandling mellom mennesker.

Til forskjell fra Selle og Wollebæk, som gjør et poeng av å skille mellom det å generere tillit og det å støtte opp om, og vedlikeholde tillit, går Grimen langt i retning av å hevde at de gode institusjonene i Norden kan bidra til å forklare hvorfor de nordiske landene har så høy tillit.

Grimen låner fra filosofen John Rawls og argumenterer for at gode institusjoner er en del av bakgrunnskulturen i samfunnet. Med dette mener han at institusjonene lager trygge rammer for borgernes aktiviteter og reduserer dermed borgernes usikkerhet og sårbarhet. Innbyggerne i land der den generelle tilliten er høy, tror ikke bare at naboen er til å stole på, de har også tillit til at samfunnsinstitusjonene fungerer.

Gode institusjoner fremstår som en nødvendig, om enn ikke tilstrekkelig, betingelse for høye tillitsnivå. Men tillit dyrkes ikke bare på samfunnsplan. Skjøtt-Larsen og Skov Henriksen viser at det er elementer av sosial arv og kanskje også sosial konstruksjon inn i bildet. Empiriske studier fra Danmark, viser at høy utdanning og inntekt henger sammen med høy tillit. Motsatt er personer uten utdanning og med lav inntekt mindre tilbøyelige til å ha tillit til andre.

Flere studier har vist at det er sammenheng mellom tillitsnivå hos foreldre og barn (Rice and Feldman 1997, Putnam 2000). Tillit ser dermed ut til å være arvelig. Og høy tillit er også arvelig der samfunnet rundt har et lavere tillitsnivå (Algan, Yann; Cahuc, Pierre 2010; Bergh og Bjørnskov).

For de nordiske landene er det gode nyheter - det tyder på at de høye tillitsnivåene vil holde seg også fremover. Men, det er også andre momenter som kan påvirke tillitsnivået i Norden.

Et av bokens kapitler viser at 22. juli ikke fikk noen betydning for tillitsnivået i befolkningen på lengre sikt. Tillitsnivået i befolkningen ser ut til å være robust nok til å motstå en plutselig og sjokkartet hendelse som dette. Men som flere av forfatterne trekker frem, er det en sammenheng mellom likhet og tillit. Likhet innebærer her både små økonomiske forskjeller, men også en homogen befolkning. Spørsmålet blir da om tillitsnivået i Norden er robust nok til å tåle de mer langsomme endringer i befolkningens verdigrunnlag og levemåte.

Her gir boken ingen klare svar, men den gir et godt utgangspunkt for å analysere og forstå noen av de utfordringene det nordiske samfunnet står overfor i de kommende årene. Selv om boken ikke gir klare oppskrifter på hvordan tillit kan skapes, gir den mange pekepinner på hvordan tillit kan reduseres. Det siste er nemlig mye enklere enn det første.

Referanser