I år er det hundre år siden alle norske borgere fikk rett til å stemme ved stortingsvalg. Frem til 1913 var denne retten kun gitt menn. New Zealand innførte universell stemmerett allerede i 1893 og Finland i 1906. Hva kan forklare at Finland og Norge var de to første landene i Europa som også ga kvinner retten til å stemme på like vilkår med menn?

Stemmerettsforkjemper Fredrikke Mar Qvam (1843-1938). Fotograf ukjent.

Stortinget har etablert en fremragende hjemmeside i forbindelse med årets stemmerettsjubileum.1 Her kan vi lese at «kampen for kvinners røysterett kom i gang parallelt med at røysteretten for menn vart utvida på slutten av 1800-talet. På same måte som for menn vart røysteretten utvida stegvis». Det startet med dannelsen av Norsk Kvindesaksforening i 1884 og Kvindestemmeretsforeningen i 1885, og da alle menn over 25 år fikk stemmerett i 1898 ble kravene fra kvinnene om like rettigheter stadig sterkere.

Mellom 1890 og 1913 var stemmerettssaken oppe til behandling i Stortinget 15 ganger, og forslag om endringer av Grunnloven for å gi kvinner stemmerett på lik linje med menn ni ganger, mens spørsmålet om stemmerett for kvinner på kommunalt nivå ble behandlet seks ganger. Debattene var preget av sterke fronter og til tider uforståelige argumenter ut fra dagens kontekst; slik vi kan lese i den digitaliserte og lett tilgjengelige dokumentsamlingen Stortingsarkivet. Men det kom også frem veloverveide innlegg med utgangspunkt i internasjonale sammenligninger basert på rasjonelle demokratiske prinsipper, for eksempel i stortingsforhandlingene 11. juni 1913 om «grundlovsforslag om stemmeret fra 21-aarsalderen». Kampen for kvinners rett til å stemme ble ofte knyttet til utvidelsen av menns politiske rettigheter, ikke minst fordi de argumentene som var blitt brukt mot utvidelsen av stemmeretten for menn gjennom 1800-tallet hadde vist seg ugyldige når mennene først hadde fått denne retten i 1898.

En nylig publisert artikkel av Trineke Palm i Scandinavian Political Studies viser imidlertid at det komparativt sett ikke ser ut til å være noen sammenheng mellom hvilke land som først ga stemmerett til menn og hvilke som først innførte kvinnelig stemmerett.2 Frankrike (1793), Sveits (1848) og Belgia (1893) var for eksempel tidlig ute med å gi alle menn over en viss alder stemmerett, mens de var sent ut når det gjaldt kvinner: Frankrike i 1945, Belgia i 1948 og Sveits først i 1971. Motsatt var Østerrike og Sverige sene til å innføre stemmerett for alle menn over en viss alder, begge i 1907, men tidlig ute når det gjaldt kvinner: Østerrike 1918 og Sverige 1919. Hva med Norge?

Palms alternative måte å studere variasjoner i innføringen av universell stemmerett på, baserer seg på den politiske sosiologen Stein Rokkans (1921-1979) skillelinjemodell. Her knyttes kvinners politiske interesser til eksisterende politiske konflikter i samfunn under demokratisering; det vil si samfunn som gradvis fjerner barrierer og terskler som hindrer kvinner utenfor det eksisterende politiske system i å entre dette.3 De fire grunnleggende skillelinjene Rokkan opererte med, og som Palm baserer sin analyse av tretten europeiske land på, er den religiøse og den etnisk-språklige skillelinjen, klasse- og sektortilhørighet.

Resultatene fra Palms kvantitative undersøkelse viser at fraværet av etnisk fragmentering ser ut til å være en nødvendig men ikke tilstrekkelig forutsetning for tidlig innføring av universelle stemmerett i Europa. Her er Norge hennes best tilpassede case, mens Finland er unntaket. Viktigere er kanskje likevel den religiøse skillelinjen, som viser at land innenfor den katolske kirkes domene er langt senere til å gi kvinner retten til å stemme enn land med en protestantisk kirke under statlig kontroll. Variasjonene på denne variabelen forsterkes av hvorvidt det politiske systemet i tillegg kjennetegnes av sterke klassekonflikter - hvor katolisisme og høyt konfliktnivå i arbeidsmarkedet virker sammen mot muligheten for kvinner til å entre det politiske systemet. Mens svak klassekonflikt og sterk sektortilhørighet - definert som høy grad av mannlig og kvinnelig sysselsetting i primærnæringene - ser ut til å styrke kvinners mobiliseringspotensial og føre til tidlig innføring av universell stemmerett.

Den religiøse skillelinjen viser at land innenfor den katolske kirkes domene er langt senere til å gi kvinner retten til å stemme enn land med en protestantisk kirke under statlig kontroll. Varia-sjonene på denne variabelen forsterkes av hvor-vidt det politiske systemet i tillegg kjennetegnes av sterke klassekonfiikter - hvor katolisisme og høyt konfliktnivå i arbeidsmarkedet virker sammen mot muligheten for kvinner til å entre det politiske systemet. Mens svak klassekonflikt og sterk sektortilhørighet - definert som høy grad av mannlig og kvinnelig sysselsetting i primæræringene - ser ut til å styrke kvinners mobiseringspotensial og føre til tidlig innføring av universell stemmerett.

I et pågående arbeid med artikkelen «War, Women, and Welfare - the introduction of universal suffrage in Norway» argumenterer jeg selv for at kampen for kvinnelig stemmerett i Norge i første rekke ble fremmet av kvinneorganisasjoner som var tilknyttet den borgerlige siden av politikken gjennom partiet Venstre i årene før unionsoppløsningen i 1905, og som så kampen for kvinners politiske rettigheter som en del av arbeidet for sosiale rettigheter og utviklingen av universelle velferdsgoder garantert av offentlige myndigheter.

I Norge ser det ut til at mens arbeiderbevegelsens interesseorganisasjoner rundt 1900 primært var opptatt av lønnsarbeidernes rettigheter i det fremvoksende industrisamfunnet, og derved i første rekke menns interesser, kom kvinneorganisasjonene til å anlegge et langt bredere samfunnsperspektiv. En av Norges mest markante politiske lederskikkelser gjennom tidene, Fredrikke Marie Qvam, var for eksempel med på å starte Norske Kvinders Sanitetsforening i 1896 og satt som foreningens formann til 1933. Sammen med Gina Krog dannet hun Landskvindestemmeretsforeningen i 1898, og var formann for Norsk Kvindesagsforening fra1899 til 1903. Fra 1904 var hun også med på å stifte Norske Kvinders Nasjonalråd, som hun ble nestleder for.

TABELL 1 DEN UNIVERSELLE STEMMERETTENS 25 F0RSTE ÅÅR [PARLAMENTSVALG]

NÅRHVORHVA
1788USAKvinner fåår retten til åå stille til valg (stemmerett i 1920)
1893New ZealandKvinner fåår stemmerett
1902(/isterrikeKvinnelig stemmerett med restriksjoner
1906FinlandKvinner fåår stemmerett
1907NorgeKvinner fåår retten til åå stille til valg
1913NorgeKvinner fåår stemmerett etter opphevelse av restriksjoner

Denne sammenblandingen av roller og nettverk, for Qvam forsterket av sin mann Ole Anton Qvams politikernettverk i Venstre, ble et viktig grunnlag for kvinners stemmerettskamp i Norge, og en medvirkende årsak til at Norge var tidlig ute med å innføre universell stemmerett. I Norge var stemmeretten en borgerlig seier, som også ble koblet til kampen for unionsoppløsningen og nøt godt av den politiske mobiliseringen dette førte til.

Dette er den første av fire artikler om innføringen av universell stemmerett i Norge.

Sluttnoter

  1. www.stemmerettsjubileet.no.

  2. Trineke Palm (2012): «Embedded in Social Cleavages: An Explanation of the Variation in Timing of Women´s Suffrage». Scandinavian Political Studies, Vol. 36, No. 1, pp 1-22.

  3. For en diskusjon av Rokkans terskelmodell for demokratisering, se for eksempel Peter Flora, Stein Kuhnle og Derek W. Urwin (1999): State Formation, Nation-building, and Mass Politics in Europe: The Theory of Stein Rokkan: Based on His Collected Works. Oxford: Oxford University Press.

Kvinner I Nasjonale Parlamenter 31. Desember 2012

I dag er 39.6 prosent av stortingsrepresentantene i Norge kvinner. Dette plasserer Stortinget på 11. plass over verdens parlamenter når det gjelder kvinneandel av representantene i underhuset eller ettkammersystemer som Norge. Rekkefølgen er: Rwanda (56.3 %), Andorra (50.0 %), Cuba (45.2 %), Sverige (44.7 %), Seychellene (43.8 %), Senegal (42.7 %), Finland (42.5 %), Sør-Afrika (42.3 %), Nicaragua (40.2 %), (39.7 %) og Norge (39.6 %).