Asbjørn Aarnes gikk nylig bort 89 år gammel. Med ham har Norge mistet en av sine viktigste kulturformidlere og sterkeste personligheter. Alle som var i Aarnes´ nærvær merket den spesielle utstrålingen - og ydmykheten. Aarnes var Norges fremste essayist og beste norsklærer. Hans oversettelser og kommentarer, alltid holdt i høystil, har en poetisk kvalitet som er sjelden vare i sakprosa. Skal du lære deg å skrive godt norsk, kan du etterligne Aarnes, riksmålsmannen som også behersket nynorsk.

Aarnes var en tenker av det store format, en vandrer og en reisende i tro og tanke, en kristen som krysset grenser. Det var den europeiske åndstradisjon som stod hans hjerte nær, og i hvis arv han brukte et liv på å fordype seg i - opplysningstiden spesielt. «Jeg tenker med gru», sa Aarnes i samtale med Minerva, «på hvilken kristen jeg ville vært uten opplysningstiden». Kristendommen dannet utgangspunkt for Aarnes´ tenkning, og det transcendente er den dimensjon hans forfatterskap hele tiden strekker seg mot - vesensmysteriet, som Aarnes på sine eldre dager skulle finne så klart uttrykt i den Annens ansikt.

Samtidig står språket i sentrum for språkkunstneren. Språket er nemlig mer enn, eller kan være mer enn, ren kommunikasjon. Diktet, poesien, «lærer oss at det er noe annet som ligger i språket enn kommunikasjon og meddelelse». Dette andre bryter fram i diktningen og i teologien; det er det uutsigelige som likevel sies.

Aarnes var sønn av en tømmermester, og vokste opp på Nordmøre. Like etter frigjøringen reiste han fra Volda til Oslo hvor han begynte studier i filologi. 1951-52 studerte han ved École Normale Supérieure i Paris. 1957 ble han dr. philos., 33 år gammel, og siden professor i europeisk litteraturhistorie. Litteraturprofessoren kom siden til å se hen til filosofien.

Tidlig stiftet han bekjentskap med toneangivende skikkelser innen norsk åndsliv: litteratur- og idéhistorikeren A. H. Winsnes; litteraturforskeren Carl Vilhelm Holst; dikteren Emil Boysen; filosof og idéhistoriker Egil Wyller og filosofen Hans Skjervheim - for å nevne noen. Sammen med Winsnes ble Aarnes en sentral skikkelse i «Den annen front», den norske kulturkonservatismens fortropp, som kritiserte samtidens positivisme og materialistiske filosofi og tok til orde for en samfunnsordning bygget på kristen humanisme. Noe var det i Jesu lære, i det mesteren gjorde og sa, som ethvert samfunn som pretenderte å kalle seg kristent var forpliktet til å ta inn over seg - se, lære, høre, lytte. Utvilsomt kunne slike idéer i langt sterkere grad vinne gjenklang i 1950-årenes norske offentlighet enn hva tilfellet ville være i dag.

Aarnes’ faglige produksjon er usedvanlig mangslungen, men befinner seg alltid i skjæringspunktet mellom litteraturen og filosofien. I sentrum av interessen står fransk og norsk litteratur - og europeisk filosofi. Aarnes var en viktig stemme i norsk offentlig debatt i en mannsalder. Sammen med Egil A. Wyller redigerte han serien Idé og tanke (1960-85). Dertil var han hovedredaktør for Thorleif Dahls Kulturbibliotek og som sådan ansvarlig for ca. 50 utgivelser 1978-2001; selv bidro han med vare oversettelser av Montaigne, Descartes og - ikke minst - Emmanuel Lévinas (Den Annens humanisme, 1993)

Det var først som eldre mann at Aarnes møtte Emmanuel Lévinas, den litauisk-fødte franske filosofien hvis tanker om den Andre så sterkt skulle prege den sene Aarnes´ tenkning. Aarnes, som gjennom egne studier hadde tilegnet seg vidtrekkende utsyn over fransk idéliv, møtte Lévinas personlig ved flere anledninger. Lévinas´ tenkning kretset rundt én hovedidé, nemlig hva han kalte den annens ansikt; kort fortalt brøt han med en gammel strømning i vestlig filosofi som sterkt hadde fremhevet subjektets - jegets - enestående rolle. Som Aarnes uttrykker det i samtale med Minervas Torbjørn Røe Isaksen i 2006:

Han har bare minnet meg om noe som jeg har visst hele livet… dette at…disse møtene, som ditt og mitt møte. Dette er slik livet har artet seg. Det har alltid stått en Annen og ønsket velkommen.

Ifølge Lévinas er jeget alltid underordnet den andre - Aprés Vous, «etter Dem», er omdreiningspunkt og rettesnor. Virkelighet er noe som blir til, noe som innstiftes i og med det konkrete personlige møtet mellom et jeg og en annen - et du. Aarnes store innsats ligger både i hans oversettelser av Lévinas´ essays og - siden de ofte kan være svært ugjennomsiktige - i sine oppklarende kommentarer til dem. Det hører nemlig med til historien at Aarnes stilte seg sterkt kritisk til dominerende idétildragelser i samtiden. «Vi står på kanten av stupet», uttalte han til Minerva i det ovenfor omtalte intervju. Det var sivilisasjonen selv som var på vei mot kanten, og dets grunnvoll tomrommet truet med å ta - toleransen, respekten for livet og det enkelte menneske, verdighetstanken - kongstanken. Beskjeftigelsen med Lévinas handler derfor også om å mønstre mennesket til kamp mot «den administrative ferdigutredede fornuft» og dens for Aarnes dehumaniserende diktat.

Sivilisasjonen som sådan var truet - av tingliggjøringen av naturen og omdannelsen av naturmiljøet til asfaltert bruksmiljø; av den litenhetserfaringen i møtet med teknikken som jeg selv har omtalt i et tidligere essay i herværende tidsskrift. Men mest av alt stod vel sansen for «det poetiske», sansen for mysteriet, i fare for å gå under. Mektig er den demoniske utbyttende ånd og den ferdigutredede fornuf - det blikk som i et vakkert fjell ikke ser annet enn en mulighet for enda et parkeringsanlegg; det «syn» som ved møtet av fjellets rolige innsjø umiddelbart aner muligheten for nok en kraftledning; den stemme som utelukkende omtaler personer som tilskudd til et statsbudsjett. Båndet til det evige, de synlige spor som hele tiden hadde ført mennesket i retning av det usynlige - mysteriet - har teknikkenes tornekratt latt gro igjen.

Mektig er den demoniske utbyttende ånd og den ferdigutredede fornuf - det blikk som i et vakkert fell ikke ser annet enn en mulighet for enda et parkeringsanlegg; det «syn» som ved møtet av fellets rolige innsjø umiddelbart aner muligheten for nok en krafledning; den stemme som utelukkende omtaler personer som tilskudd til et statsbudsjett. Båndet til det evige, de synlige spor som hele tiden hadde ført mennesket i retning av det usynlige - mysteriet - har teknikkenes tornekratt latt gro igjen, skriver Pål Ousland Holte i dette minneordet over professor Asbjørn Aarnes. Foto: Tom Sandberg/Vidarforlaget.

Aarnes’ forfatterskap har i det hele front mot hva han anså som en ensidig materialisme i tidens kultur- og samfunnsliv. For ham var det maktpåliggende å bryte ned denne materialismens tryllekrets, gjenvinne sansen for tilværelsens transcendente dimensjon - ærefrykten for livet og naturen, som samtidig er et uttrykk for Guds aktive og vedvarende skapergjerning. Samtidig tar Aarnes ikke til orde for en panteistisk værensmystikk der individet og guddommen liksom er ett - Gud er den andre, men ikke «das ganz Andere», for i den Annens ansikt aner vi sporene av «Han som har gått forbi».

Selv stod Aarnes midt mellom det akademiske og det kunstneriske, eller mellom prosaen og poesien. Det var således ikke selvsagt at han skulle velge en universitetskarriere: selv skrev han lyrikk og forfattet flere skuespill. Men så var dette kanskje ikke motsetninger når alt kom til alt? Sikkert er det at Aarnes som en av meget få norske skribenter maktet å bringe det poetiske inn i det akademiske.

Aarnes mottok i løpet av sin karriere en rekke priser og utmerkelser, og ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi 1983. For fortjenester for fransk litteratur og kultur har han mottatt l’Ordre national du mérite (1970), Æreslegionen (1979) og l’Ordre des Palmes Académiques (1984). Dertil mottok han Anders Jahres kulturpris «for sin enestående brobyggertjeneste mellom norsk og fransk åndsliv, mellom diktning og vitenskapelig refleksjon, og mellom ulike fagområder - især forskning og filosofi». En viktig stemme er med Aarnes gått bort. Det er vi og Norge som sørger; selv har han kommet hjem.

Kilder

«Asbjørn Aarnes», artikkel i Store norske leksikon.

Asbjørn Aarnes: «Er Emmanuel Lévinas’ filosof til å «forstå»? (kronikk, tilgjengelig på http://www.hugen.no/tekst06.htm.

«Kjemper mot tanketvang», intervju med Asbjørn Aarnes i Universitas, (tilgjengelig på http://universitas.uio.no/Arkiv/1998/08/TANKE. HTM).

Minervasamtalen med Asbjørn Aarnes, «På kanten av stupet …». Minerva 2006 (tilgjengelig på http://www.minervanett.no/p-kanten-av-stupet/).