Foto: famlab.no

Det er mange muligheter for overgrep i det godes navn, utført av offentlig ansatte. Hvem er det egentlig som har ansvar for at ikke bare intensjonen er god, men også sluttresultatet? Og hvor bevisst er den ansatte sin egen makt?

Tenk deg følgende: En kvinne ligger for døden med kun få uker igjen å leve. En brokklidelse gjør at hun har unødige smerter, og avdelingen hun ligger på tar kontakt med kirurgisk avdeling for å få lettet hennes smerter gjennom et enkelt inngrep. Kirurgen svarer at det er 4-6 ukers ventetid for en slik operasjon og at de kan klage det inn for deres interne komité dersom de ønsker raskere behandling. Dog er han som går gjennom disse søknadene sykemeldt, så det er ingen grunn til for store forhåpninger. Kvinnen får ikke operasjonen, som er enkel og rimelig – sykehusets interne regler er viktigere. Hvem har ansvaret for kvinnens unødige lidelser – systemet eller kirurgen som ikke vil gå på siden av systemet og gjøre en egen vurdering?

En liten rundspørring i egen kollegakrets viser at mange i helsevesen og byråkrati sender ut brev og effektuerer vedtak de skjønner er vonde for mottaker å få. De kan være uenige i vedtaket eller uenige i utformingen av brevet. De kan se at budskapet er umulig for mottaker å forstå eller forholde seg til. Likevel sender de brevene og effektuerer vedtakene. Begrunnelsene er forskjellige, men sirkler rundt at «systemet er slik» og alle gjør det.

På samme måte har jeg mange klienter som ikke tør å åpne konvolutter fra Skatteetaten eller som har misforstått brevet fra helseforetaket om behandlingsplass. Språket er så fylt med avstand og forbehold at mottageren føler seg ensom og maktesløs. Som regel er det misforståelser det lar seg ordne opp i, det lager uro men ikke varig skade. Andre ganger er det et rent overgrep mot enkeltinnbyggere som befinner seg i vinduskonvolutten.

Et nylig eksempel er måten myndighetene har kontaktet et mindre antall familier som har fått barn ved hjelp av surrogatmor i utlandet. Surrogati er blitt en stadig mindre akseptert form å skaffe seg barn på i takt med at særlig SV og Krf har trykket analogien mellom surrogati og menneskehandel til seg. Samtidig er det få som ser egen vinning i å ta en diskusjon om dette virkelig stemmer – om det finnes flere måter å se det på.

Surrogati er regulert gjennom lover i flere samfunn – det er ikke fritt frem for menneskehandel. Det er heller ikke forbudt å gjennomføre behandlinger i utlandet som ikke er tillatt i Norge. Selv om surrogati ikke er tillatt i Norge, er det lov for norske innbyggere å benytte seg av slik hjelp i utlandet. Det betyr ikke at verken behandling eller foreldreoppføring er uproblematiske tema, men det er mulig å løse her, som i andre samfunn.

I det øyeblikk menneskehandel ble satt som merkelapp på surrogati, skjedde det noe med den norske debatten. Det ble mulig å vise frem egne moralske standpunkt med den angivelige menneskehandel som motsetning. Det å skaffe barn på denne måten ble stemplet som en aggressiv handling. Noe gikk også galt hos norske myndigheter. Språkbruken ble for sterk og for ideologisk forførende, og dermed vanskelig å stå i mot. Dette har ført til en maktbruk mot noen få familier vi sjelden har sett motstykke til i Norge. Gjennom et brev undertegnet av en person som mottaker aldri har truffet, har familier fått vite at de ikke hører sammen. Myndigheten ønsker med tilbakevirkende kraft å gjøre om på nettopp deres lille fellesskap. Andre familier har blitt nektet foreldrepenger, en opptjent rettighet for å ta vare på det lille barnet de beviselig har. Skattemyndighetene og Nav er blitt brukt som utøvere i et moralistisk prosjekt.

Den som har makt, har et spesielt ansvar for ikke å bruke mer makt eller spre mer frykt enn det som er absolutt nødvendig. Er det

nødvendig, om enn bare på papiret, å splitte etablerte familier? Er det strengt tatt nødvendig å skape ubalanse mellom foreldre som har fått et svært etterlengtet barn sammen?

- Byråkratiet skal være et bindeledd mellom makthaver og befolkning, et utøvende ledd som jeg vil hevde også skal ha blikk for dem beslutninger og regler berører. Hver eneste dag sendes det ut brev til brukere, pasienter og skattebetalere som skaper angst og uro, skriver Hedvig Montgomery. Illustrasjonsfoto av Max Weber og Franz Kafka, det moderne byråkratiets teoretiker og kritiker.

Byråkratiet har skjult seg bak at lovverket på området er «uklart» eller «uegnet» og at dette er en «opprydding». Slike rengjøringsanalogier rettferdiggjør en praksis som på ingen måte er udiskutabel eller riktig. Språkbruken avskjærer også videre diskusjon, det er bare snakk om en ryddejobb. Det klinisk rene oppryddingsspråket gjør det lett å føle avstand til de rammede, i stedet for nærhet og omsorg. Men enda mer betenkelig er at ryddespråket dekker over det faktum at noen blir rammet av politikernes tenkning og byråkratenes handling. Noen sitter med en familiesituasjon som er blitt uavklart og utrygg, for både voksne og barn.

Hvorfor sier ingen nei til å utføre disse handlingene? Nei til å sende brev som ødelegger for mottaker? Lydigheten er stor i alle organisasjoner og det skyldes på «noen annen», en politiker eller en moral som synes viktigere enn enkeltmenneskene som blir rammet. Frykten for å gjøre feil er også stor, systemet gjør det tryggere for den enkelte arbeidstager. En hver har dog ansvar for egne handlinger, også i byråkratiet. Spørsmålet «Er dette riktig intervensjon overfor egne innbyggere?» må alltid stilles, på alle nivå i et statsapparat. Og språk som lager avstand, må alltid få oss til å være på vakt.

Byråkratiet skal være et bindeledd mellom makthaver og befolkning, et utøvende ledd som jeg vil hevde også skal ha blikk for dem beslutninger og regler berører. Hver eneste dag sendes det ut brev til brukere, pasienter og skattebetalere som skaper angst og uro. Jeg tror vi må innse at hver og en som har befatning med bruk av makt, også har ansvar for maktbrukens resultater. Å skylde på noen over seg eller under seg, er å pulverisere ansvar.

Er det systemet eller den lydige kirurgen som påfører den døende kvinnen unødig lidelse? Jeg vil svare at de begge har et ansvar, og siden det er kirurgen som forvalter sykehusets system er han også ansvarlig for å bruke det til pasientens beste. Det selvstendige ansvar er i ferd med å fjernes under dekke av at likebehandling er viktigere. Resultatet blir byråkrati uten tenkning og hjerte, det er skremmende og langt fra det idealet de fleste av oss har.