Foto: Jan Erik Grindheim

Fra å ha vært et etnisk homogent samfunn, er Norge i dag ankomststed, oppholdssted og hjemsted for mennesker fra vidt forskjellige kulturer. Men er Norge virkelig et multikulturelt samfunn, eller har landet snarere blitt et parallellsamfunn inndelt etter etniske skillelinjer?

Til tross for at multikulturalismen er erklært en fiasko av Europas mektigste kvinner, er det et faktum at Europa i dag er en uoversiktlig vev av ulike stemmer, etnisiteter og kulturer. Så også Norge. Men i motsetning til hva tilfellet er i Europa, har vi her til lands nettopp ikke erklært multikulturalismen – eller hvordan vi nå skal betegne det forhold at mennesker fra ulike verdenshjørner lever sammen innenfor et avgrenset territorium – død.

Det norske samfunn er ikke lenger hva det var, og fenomenet «det norske» har således ikke lenger en klar og entydig referanse. Det vil si en klar og entydig referanse har det historisk sett neppe hatt. Det norske nasjonalromantiske nasjonsbyggingsprosjektet fra 1840-årene og fremover, var i all hovedsak den norske (ut)dannede elitens prosjekt. Odelsbonden selv ofret ikke til odelsbondekulten. Det 19. århundres embetsmannsstand produserte – i mer eller mindre eksplisitt samarbeid med norske kunstnere, poeter og litterater – en særegen og historisk formet urban diskurs om «det norske». Det var lett å idyllisere livet på landsbygda, spesielt fra røykfylte og overfylte barer og kafeer i Kristiania. Disse priviligerte nasjonale strategene (Slagstad) skapte virkelighet og historie. Sentralt stod dyrkingen av den utemmede ville norske natur og den selvstendige stolte norske odelsbonde.

Norge var lenge, faktisk helt frem til slutten av 1960-årene, en relativt homogen nasjonalstat. Det norske samfunn var båret oppe av en nedarvet sterk sentralisert stat og en etnisk ensartet befolkning. Og over det egalitære og bortgjemte norske folk hvelvet protestantismen, i sin strengt asketisk-lutherske form, sin prektige himmel.

Innvandringen fra 1970 og fremover endret dette bildet radikalt. Halvmåne og kors ble heretter stående side ved side. Kirker og moskeer ble nabobygninger. De demografiske realitetene satte spor etter seg på bakken, og endret nasjonale selvbilder. I skolens lærebøker så vi utviklingen tydelig: mindre stavkirker, mer afrikanske jenter i bunad. «Norge» konnoterer i dag like mye afrikanere i 17.maitog som irrgrønne setre, glade kuer og stolte odelssønner.

Flerkultur betyr idérikdom. Mennesker tar ikke bare med seg sine fysiske eiendeler – sine kofferter og klær – men også sine immaterielle eiendeler: oppfatninger om forholdet mellom individ og kollektiv, mellom stat og samfunn. Ikke minst bringer de med seg oppfatninger om hva som er et godt liv, om hvilke verdier som betyr noe. Kanskje sitter ikke Norge på alle svarene fra livets bok?

Interkulturell kompetanse

De nye demografiske realitetene medfører et økt behov for interkulturell kompetanse. Interkulturell kompetanse kan vi definere som evnen til å forstå den Andre på dennes egne betingelser. Interkulturell kompetanse er derfor sjelden vare, kanskje fordi det krever inngående kjennskap til historie og språk, kultur og samfunn. Ideelt sett gir den interkulturelle kompetansen et glimt inn i den Andres selvoppfatning og verdensoppfatning. Sympati, innlevelse og imaginasjon er nøklene. Den interkulturelle avantgarden utgjøres av de menneskene som selv lever i grensesonene mellom ulike kulturer og tradisjoner. Utdannende innflyttere til Norge burde være statens viktigste ressurs i så måte.

Det å leve ved, eller på grensen er identitetsutvidende i den forstand at det forhindrer en essensialisering av identitetene. Rene identiteter er kun mulig i den grad vi lager karikaturer og fastfrossede stereotypier av de andre – som når vi kaller den andre «Ond», og oss selv «God». Mennesker bosatt i grenselandet mellom kulturene vil i utpreget grad bære i seg multiple eller flerstemmige identiteter. I vår tid er denne kompetansen uunnværlig. Vi trenger sårt de stemmene som kan formidle historier på tvers av grenser, stemmer som kjenner både sin gamle og sin nye rolle, sitt gamle og sitt nye samfunn innenfra. Disse menneskene har, for å uttrykke det i et nymotens språk, sammenligningskompetanse. Kritisk blikk på egen kultur forutsetter evnen til å betrakte den utenfra.

Slik evner vi å skjelne mellom det vi har som bør bevares, og det vi tviholder på som må forkastes. Vi må tørre å leve med forskjell, men vi må også tørre å kritisere, så lenge vi kritiserer i anstendighetens – og ikke i hovmodets – navn. Det viktigste er imidlertid ikke å kritisere andre, men oss selv. I denne kunsten er Norge kun en liten og umoden læregutt.

Interkulturell kompetanse og interkulturell kommunikasjon er parallellsamfunnets eneste motgift. Kommunikasjonssammenbruddets logiske konsekvens er nemlig fremveksten av kulturelle enklaver, av hermetisk lukkede subsamfunn. Det er denne ubehagelige utviklingen som i dag møter Europa. Var integrasjon bare vind? Var substansiell forening bare ord?

Vi ser det kanskje ikke, men det norske samfunn forandrer seg – i hardere retning. Forslag som i 1990 ville blitt møtt med råtne egg og oppildnet demonstrasjon – som for eksempel Libe Rieber Mohns forslag om å sende alle asylsøkere til psykolog for traumeevaluering – synes i dag å være allemannstanker. Sånn sett reflekterer utviklingen i Norge en mye større europeisk utvikling karakterisert ved de rene identiteters fremmarsj. Og de marsjerer fort. Europa er, som Norge, mer kontraktivt nasjonalistisk enn noensinne. Vi ser det i flere forhold: i romfolkets ufattelige nedverdigende behandling i rettstatens kjerneområder, i hetsen av jøder og muslimer i samfunn som har sverget troskap til toleransen, i de ekstreme høyrepartienes konsolidering og vekst i en politisk virkelighet som hyllet liberaliteten. Hardhent assimilering synes å være det foretrukne refreng – også i Norge.

Parallellsamfunnets fremvekst

Norge er i dag, i likhet med andre vesteuropeiske stater, et samfunn med en etnisk uensartet befolkning. Men: det er ikke et multikulturelt samfunn. Vi kan gjerne pryde oss med vakre betegnelser og fagre ord, men i realiteten oppfyller ikke det norske samfunn det genuint multikulturelle samfunnets kriterier. Multikulturelle samfunn er nemlig karakterisert ved gjensidig utveksling av ideer og impulser mellom de ulike kulturelle gruppene. Et samfunn er bare multikulturelt i den grad det evner å lytte til det de ulike kulturene har å si, idet det åpner for meningsmangfold og meningsbrytning. Således vil et multikulturelt samfunn alltid være et samfunn som oppmuntrer kontinuerlig selvkritikk og refleksjon rundt skikk og tradisjon. Multikulturalisme impliserer en tilstand av kontinuerlig læring og dialog.

I Norge er denne læringsviljen nærmest ikke-eksisterende. Norge har nemlig ingenting å lære av noen, fordi landet allerede er utvalgt og utpekt som bestemann i klassen av landets Gud, FN. I verdens beste samfunn har fenomenet «det norske» blitt en moralsk kategori. Det å være norsk viser nå til moralske egenskaper: til en disiplinert arbeidsetikk, til en demokratisk legning, til fredsvilje, giverglede og toleranse.

Verdens-beste-land-tanken korrumperer oss innenfra, idet den hindrer og amputerer den kritiske selvrefleksjonen som kulturmangfoldet potensielt kunne bidratt med. Faktum er at mange utlendinger ler av Norge, av den selvgodheten som har blitt vårt fremste varemerke. De ulike kulturgruppene lever ikke side om side, men ved siden av hverandre. Det vi kaller flerkultur, kommer i realiteten farlig nær et parallellsamfunn inndelt etter etniske skillelinjer. Mot det offisielle Norges høystemte retorikk om det fargerike integrerte fellesskap står den brutale realitet på bakken: at Norge allerede har utviklet seg til å bli et etnisk klassedelt samfunn. Det er typisk norsk å være blind.

Flerkultur betyr idérikdom. Mennesker tar ikke bare med seg sine fysiske eiendeler – sine kofferter og klær – men også sine immaterielle eiendeler: oppfatninger om forholdet mellom individ og kollektiv, mellom stat og samfunn. Ikke minst bringer de med seg oppfatninger om hva som er et godt liv, om hvilke verdier som betyr noe. Kanskje sitter ikke Norge på alle svarene fra livets bok?, skriver Pål Ousland Holte. Illustrasjon fra culturefusion.no.

Det eksisterer dertil et stort – og offisielt fortrengt – gap mellom det offisielle Norges integreringsvilje og fremmedfrykten i befolkningen før øvrig. Utenlandske sykepleiere og hjelpepleiere utdannet utenfor Norden og EU får ikke stillinger de er kvalifisert til i helsesektoren. Det norske arbeidsmarkedet er segregert langs etniske skillelinjer, men få tør snakke om det. Den ubehagelige realiteten er at Norge har blitt et parallellsamfunn, et samfunn av ulike kulturer som nettopp ikke interagerer og utveksler ideer, men passerer hverandre – undrende og uvitende.

Utsyn

Interkulturell kommunikasjon handler om å åpne seg for nye perspektiver. Intensjonen strekker seg lenger. Vi kan betrakte det hele som en potensiell dialog mellom to parter. Dialogens mulighet beror på hvorvidt de involverte partene evner å komme hverandre i møte. Inndelingen avsender-mottaker blir for snever. Den kommunikative begivenheten tar sikte på å transcendere dette skillet, for slik å bringe både avsender og mottaker til et annet sted enn der de begynte. Det gjelder nemlig ikke bare å overføre et budskap mellom grenser. Det gjelder å vokse i humanitet, å bli et anstendig menneske i en uanstendig tid.