Tiden for en ny debatt om norsk medlemskap i EU er overmoden. Det finnes bare ett alternativ til EØS-avtalen. Det vet alle som følger med i timen. Det er derfor ingen tør å snakke om det.

Foto: Morten Brakestad

Høyblokk for fall?

Max Weber: staten er en abstraksjon som i et demokrati bekles av tjenestekvinner og menn uten private interesser i utførelsen av sine embeter. De skal forberede, bearbeide og iverksette politiske vedtak for folkevalgte politikere, og videreføre en institusjonalisert ekspertise som eksisterer uavhengig av deres internaliserte verdier, normer og interesser, og som er basert på profesjonelt tilegnet fagkunnskap fremfor personlig opparbeidede erfaringer.

Politikere og byråkratier kommer og går, statlige institusjoner består. Derfor er det uinteressant hva tidligere statsråd Knut Storberget og ansatte i forvaltningen føler med hensyn til å flytte tilbake til Høyblokken etter 22. juli. En avgjørelse om bevaring eller riving må bygge på et teknisk, forvaltningspolitisk og arkitektonisk grunnlag. At Høyblokken symboliserer statlig makt fra en svunnet tid burde heller være et argument for at den for stå enn at den rives.

I en tid hvor staten ikke klarer å opprettholde de mest grunnleggende maktpåliggende oppgavene som tilfaller den, men der selv kampen mot overgrepsvoldtektene forsøkes løst ved hjelp av dugnad, blir Weber igjen aktuell: en moderne stat utøver monopol på legitim bruk av legal tvangsmakt innenfor sitt territorium og respekteres for sin suverenitet fra omverdenen.

Makt og byråkrati

«Statens mektigste tjenere» er en kåring av sentrale maktpersoner, eller rettere sagt posisjoner, i den norske offentlige forvaltningen vi gjennomfører for fjerde år på rad. Den har vært kontroversiell fordi kritikere mener dette ikke er et organ som Stat & Styring verdig, men vi har også fått høre at dette er en måte å henge ut mennesker på som gjør en viktig jobb i den daglige forvaltningen av det norske samfunnet.

Målet med kåringen er med en viss humor å peke på maktstrukturer i samfunnet som sjeldent analyseres. Vi er ikke uenig i at mange byråkrater gjør en god jobb, men betyr det at de ikke skal eksponeres for kritiske spørsmål? Webers krav til byråkratisk nøytralitet, profesjonalitet og meritokratisk embetsutførelse kan ikke fristille maktapparatet i seg selv og de som bekler dets stillinger fra demokratisk kontroll.

Spørsmålet bør tas opp i sammenheng med justisminister Knut Storbergets nylige avgang. Etter norsk statsskikk er ministrene ansvarlig for det som foregår i deres departementer og Storberget viste seg etter massiv kritikk å være seg dette ansvaret bevisst. Men hvorfor kom kritikken? Fordi Storberget ikke gjorde jobben sin? Eller fordi forvaltningen han ledet sviktet? Hendelsene rundt sprengningen av Regjeringskvartalet og tragedien på Utøya fremstår mer og mer som en forvaltningspolitisk skandale. Vil ting bli annerledes om det skiftes minister?

Europeiseringen av forvaltningen

Jusprofessor Jørn Øyrehagen Sunde ved Universitetet i Bergen sa til P2s Verdibørsen 12. november at gjennom EØS-avtalen er Norge de jure og de facto medlem av EU uten innflytelse på de politiske beslutningsprosessene. Sammen med den overstatliggjøringen av nasjonalstatlig rett som koblingen til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen medfører, utgjør dette et grunnleggende demokratisk problem for norske borgere og norsk offentlig forvaltning.

Dette er et argument vi har tatt opp gjentatte ganger, spesielt på lederplass, og vi er i redaksjonen glade for at når vi nå har fått ny kontrakt med Fornyings-, kirke- og administrasjonsdepartementet om tre års videre utgivelse, så har departementet uttrykt et sterkt ønske om at vi bringer mer stoff om EU og EØS til våre lesere.

Selv om bare 14 prosent nylig sa at de ville stemme ja til EU dersom det var folkeavstemning om norsk medlemskap i dag, europeiseres ikke bare den norske forvaltningen gjennom EØS-avtalen, men i følge Sunde også vårt dagligliv. Er dette en holdbar utvikling, eller har vi med denne avtalen gitt fra oss det Weber kalte suverenitet over eget territorium? Tiden for en ny debatt om norsk medlemskap i EU er overmoden. Det finnes bare ett alternativ til EØS-avtalen. Det vet alle som følger med i timen. Det er derfor ingen tør å snakke om det. Med dette ønsker vi i redaksjonen dere alle en riktig god førjulstid.

Ansvarlig redaktør