To nye bøker av interesse for offentlig ansatte er nettopp kommet ut. Den første representerer et nytt syn på tradisjonell for valtning, den andre et tradisjonelt syn på ny forvaltning. Slikt blir det godt lesestoff av.

Professor Roar Amdam ved Høgskulen i Volda er ute med tredje versjon av boken om planlegging og prosessledelse. Den kom første gangen i 1990 og har vært gjennom en solid og vellykket revisjon. Boken er gitt ut på Samlaget og er på 248 sider. Den koster 349.

La oss begynne med Roar Amdams Planlegging og prosessleiing -korleis lykkast i utviklingsarbeid, utgitt på Samlaget i høst. Amdam er gammel i gamet. Den første utgaven av boken kom i 1990 og hadde tittelen Strategisk og mobiliserande planlegging. Endringen i tittelen tyder på at det har vært en prosess i gang her, som også har endret professorens syn på hva planlegging er og hvordan offentlig ansatte i dag forholder seg til dette begrepet.

Endringene skjedde allerede med publiseringen av bokens andre utgave i 2000: Kommunikativ planlegging. Regional planlegging som reiskap for organisasjons- og samfunnsutvikling. Dette var en vekker for mange av de som arbeidet med offentlige planleggingsmodeller og spørsmålet rundt organiseringen av samfunn mer generelt. Ikke bare ble fokuset langt på veg flyttet fra det sentrale og lokale byråkratiske nivået i det norske politiske system til det regionale, men det kommunikative – eller antihierarkiske og relativistiske – perspektivet som kunne leses inn i bokens filosofiske grunnlag var også et klart oppgjør med mye av den grunnleggende logikken i det instrumentelle perspektivet på hva en forvaltning er og hvordan den brukes i den parlamentariske styringskjedens tjeneste.

Nå er det regionale styringsnivået tonet ned igjen, i takt med minsket interesse for dette nivået i nasjonalstatlig så vel som europeisk politisk utvikling. Det var stort på 1990-tallet, etter Maastricht-traktatens fokus på «Regionens Europa» og Norges godkjennelse av EUs indre marked gjennom avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, EØS. Men da sykehusene i 2002 ble overtatt av staten, var det ikke så mye mer å snakke om på det regionale nivået. Fylkeskommunens tid var forbi. Til gjengjeld har moderne planarbeid, ikke minst på grunn av de siste revisjonene av Plan- og bygningsloven, spredt seg til alle deler av samfunnet, enten det er offentlige, private eller frivillige organisasjoner det er snakk om. Slik sett er den tredje utgaven av boken godt tilpasset vår tid.

Amdam er god til å tolke de store spørsmålene inn i de små utfordringene et velutviklet samfunn som det norske står overfor. Det kunne derfor ha vært interessant å lese mer om hans syn på makt i et forvaltningspolitisk perspektiv, for når han først kommer inn på dette temaet blir det litt for summarisk og lite analyserende. Om ti år kommer kanskje forholdet mellom makt og mobilisering til å stå sentralt i den fierde

utgaven, for dette er noe Amdam har interessant tanker om. Kapittel 4, Planlegging og kapasitetsbygging, er i denne sammenheng spesielt godt, det skulle bare ha vært litt mer omfattende og dyptpløyende.

Det beste utsagnet finner vi likevel på side 59, hvor Amdam trekker frem en av de største utfordringene samfunnsplanleggingen står overfor i dag – om enn uten å gi oss noe fullgodt svar på hva vi skal gjøre med det:

Moderniseringa og fornyinga av offentleg sektor synest å medføre at kvar einskild organisatorisk eining blir meir oppteken av å dokumentere produksjonen på tildelte ansvarsområde enn av eininga sitt bidrag til utviklinga av samfunnet. Det medfører at kvar einskild eining legg meir vekt på å planlegge si eiga verksemd enn på å delta og medverke i planlegginga av samfunnet.

Bedre kan det vel ikke sies.

Om en da ikke driver med omdømmehåndtering i offentlig sektor, slik Arild Wæraas, Haldor Byrkjeflot og Svein Ivar Angell skriver om i sin redigerte bok Substans og framtreden – omdømmebygging i offentlig sektor, som kom på Universitetsforlaget i høst. I kapittel 6 gir Arild Wæraas oss noen interessante analyser av det han kaller «transparenstrenden i offentlig sektor». Han begynner kort med Den franske revolusjon før han går til Karl Popppers bok The Open Society and its Enemies fra 1945 for å forklare at transparens, eller gjennomsiktighet som det kanskje kan kalles, ikke er en ny idé i offentlig forvaltning. Men det er på 2000-tallet han begynner sin diskusjon, og han deler den i tre deler.

For det første sier han at reguleringene har blitt stadig flere og spesifikke og at dette virker inn på hvordan forvaltningen fungerer i forholdet mellom det Amdam definerer som tildelte ansvarsområde versus samfunnet som helhet. I Norge har staten ved Fornyings-, kirke- og administrasjonsdepartementet revidert kommunikasjonspolitikken for alle statlige etater, «der åpenhet er et bærende prinsipp» (side 102). Det har foregått en oppdatering av lover og forskrifter som regulerer åpenhet og demokrati i forvaltningen, med revisjonen av offentlighetsloven i 2006 som den viktigste.

For det andre handler transparenstrenden om «mer aktive organisasjoner. Et betimelig spørsmål i dag er hva den enkelte organisasjonen gjør i tillegg til å rette seg etter nye reguleringer og standarder» (side 103). Eksempelet han bruker er meroffentlighetsprinsippet i offentlighetsloven, som fører til at offentlige organisasjoner tar «selvstendig initiativ til å åpne seg opp på ulike måter» (side 103), for ikke å tape i konkurransen om oppmerksomheten med andre. Spørsmålet er om de gjør dette for å styrke borgernes interesse, for samfunnet som helhet eller som Amdam sier, for å sikre seg selv. Dette kunne Wæraas med fordel ha diskutert nærmere.

For det tredje ser vi en stadig større «symbolsk praksis» (side 104) som går ut på å fortelle omverdenen at de offentlige organisasjonene står for åpenhet og har dette som en overordnet verdi for sin virksomhet. Det er her koblingen til Amdams bok blir mest interessant, siden de begge er opptatt av prosesser for utvikling i den offentlige sektor, men der den første fokuserer på det mer substansielle og den andre på det prosessuelle. I kapittel 7 skriver Haldor Byrkjeflot og Svein Ivar Angell at statens kommunikasjonsvirksomhet er basert på dialogperspektivet, det vil si «at kommunikasjonen ideelt sett skal foregå i et symmetrisk forhold mellom likeverdige parter, at kommunikasjonen skal være helhetlig, aktiv, og at den skal følge linjen i organisasjonen» (side 121).

Det er mulig det er slik fra et prosessuelt perspektiv, men substansielt er forholdet mellom borgerne og staten i Norge langt fra likeverdig. Det viser for eksempel de siste ukers debatt rundt Datatilsynets rolle som tilsyn versus interessepolitisk organ for innbyggernes trygghet. En trend som forsterker dette er det Kjell Arne Rørvik i kapittel fire kaller profesjonaliseringen av kommunikasjonen i offentlig sektor (side 74). Særlig diskusjonen av det han på side 76 kaller organisasjonsgjøringsforklaringen er nytenkende og viktig: «komponentisering» kaller han det – parallellen kan igjen trekkes til Amdams bekymring for forvaltningens fragmentering. Spesielt når denne kobles til det Rørvik kaller de profesjonelle kommunikatorenes kolonialisering av offentligheten (side 77).

Svein Ivar angell, Haldor Byrkjeflot og Arild Wæraas har redigert en lesverdig bok om omdømmehåndtering i offentlig sektor som nylig ble utgitt av Universitetsforlaget. Boken er på 288 sider og koster

De to bøkene kan gjerne leses i sammenheng: den første som en lærebok i interne planleggingsprosesser, den andre som en mer polemisk diskusjon av spenningen mellom substans og fremtreden blant politikere og administrativt ansatte i et demokrati. Som en kommentar til det siste kan vi til slutt ta oss tid til et sitat fra Haldor Byrkjeflot fra side 70 i boken:

Kanskje gjelder det også å finne tilbake til og fylle etablerte begreper som faglig uavhengighet, nøytralitet og lojalitet med nytt innhold. Hva med det såkalte «offentlige etos» -- ligger det her en kime til et alternativt program for samfunnsansvar enn den samfunnsansvartilnærmingen som nå også blir forsøkt overført fra privat til offentlig sektor?