Maktkampen har hardnet siden Matkjedeutvalget leverte sin rapport. Som utvalgsmedlem har det vært interessant å observere den innbitte energien og metodene aktører utenfor utvalget har lagt for dagen. Debatten føres med en stadig mer uforsonlig retorikk fra bønder, kjeder, leverandører og offentlige aktører.

Høringsfristen er 1. desember, og de politiske partiene må formulere sine posisjoner. Rundt alle sider av matbordet sitter bitre, avmektige og forulempede parter klare til omkamp. For et utvalgsmedlem som meg, uten bindinger til aktører I bransjen og med politikk og analyse som levebrød, har utvalgsarbeidet budt på flere selsomme opplevelser.

For det første å bli kritisert for å ha svart på oppgaven, nemlig å utrede maktforholdene i verdikjeden for mat. Fra alle kanter kommer krav om at vi heller skulle ha endret landbrukspolitikken og studert påstått lave fortjenestemarginer i butikkene. Kritikken må imidlertid rettes til regjeringen som forfattet mandatet.

For det andre den voldsomme oppmerksomheten og alle lekkasjene utvalgets arbeid ble utsatt for. Medieoppslagene var hundrevis; noen direkte sitater fra interne dokumenter, andre ville påstander, men motiv og avsender var stort sett åpenbart. Det er vanlig med lekkasjer fra all slags politisk arbeid, men nivået, intensiteten og varigheten i interessen Matkjedeutvalget ble til del, er høyst uvanlig. Dog ikke overraskende: omsetningen i dagligvaremarkedet er på mer enn 160 milliarder kroner, og det er et marked med varer absolutt alle er avhengige av. Makt og posisjoner i et slikt marked har enorm økonomisk betydning.

For det tredje er det sjelden man møter en bransje så preget av frykt og avstand mellom aktørene som denne. Kjedene sier at frykten er ubegrunnet oppspinn, men at mistilliten har økt og at leverandørene ikke vil stille i debatter med dem. Leverandørene sier de ikke tør stille i frykt for represalier (dvs. å miste hylleplass i butikken). Det er også forstemmende hvordan aktører i bransjen og deres betalte våpendragere forsøker å undergrave vår faglige integritet og antyder at også mine meninger er kjøpt og betalt.

For det fjerde er det veldig spesielt for en statsviter å betrakte ledere for offentlige organer underlagt politisk styring gjøre vurderinger på tvers av instruks og i åpen uenighet med sittende regjering. Dette gjelder til dels Forbrukerrådets leder, som riktignok skal drive «fri politikkutforming», men det er vanskelig å se hvordan man skaper et «etisk og bærekraftig forbruksmønster» med det ferskvareutvalget Randi Flesland krever for å «begeistres». Konkurransedirektøren overrasker likevel mest.

I tildelingsbrevet instruerer ansvarlig statsråd Rigmor Aasrud Konkurransetilsynet til å «fremme konkurranse i utvalgte næringer med konkurranseutfordringer». Utvalget, med konkurransetilsynets utmerkede faglige bistand, konkluderer med at dagligvarebransjen har konkurranseutfordringer. Likevel velger konkurransedirektøren i sine kommentarer å legge vekt på at kjedemakten ikke er et problem, og at alt er i sin skjønneste orden. Når det høres ut som Christine Meyer er mer opptatt av å beskytte konkurrentene enn konkurransen, kan man lure på om det er andre motiver som ligger bak unnfallenheten.

Matbransjen er splittet og kontrastfylt ved å være sterkt politisert og preget av kremmerånd og konkurranse. Blandingsøkonomien gjør det vanskelig å finne gode virkemidler, og også denne gangen vil det partipolitiske spillet avgjøre kampen. Men den politiske uenigheten mellom partiene er, også internt i regjeringen.

Sp og minister Brekk vil styrke bøndenes posisjon, mens Ap med tette bånd til fagforeningene i næringsmiddelindustrien har andre mål. SVs Lysbakken er forbrukerminister, men foreløpig har han ikke vist nevneverdig interesse for hva vi får servert annet enn at også spedbarn skal ha mat fra butikken i stedet for fra mor. SV har imidlertid flagget støtte til eierskapsbegrensninger i dagligvarebransjen, slik et mindretall i utvalget har tatt til orde for. Høyre antas å støtte sin tidligere statssekretær Konkurransedirektøren, mens Krf vil høre på sin tidligere statsråd Einar Steensnæs, som var utvalgets leder. Frp har stilt seg på sidelinjen ved at de helst vil diskutere landbrukspolitikken, men ikke har noen å diskutere med. Sikkert er det imidlertid at vi får en fet prosess og et magert forlik. En sammensatt diett.