Kommunevalget i 2011 er en interessant veiviser inn i de sentrale politiske problemene som preger vestlige samfunn på terskelen av et nytt årtusen.

Foto: Jan Erik Grindheim

Mange kommunepolitikere vil mene at kommunepolitikk i stor grad handler om å utføre ordre, om å gjøre det forvaltningen forteller deg at du skal gjøre. Diskrimineringen og nedvurderingen av distrikts-Norge – og derigjennom nedvurderingen av distriktspolitikernes moralske og politiske dømmekraft – går som en skygge gjennom norsk historie. Alle vet at makten iallefall ikke ligger her. Kanskje derfor – fordi alle innerst inne vet at kommunevalg er marginale og irrelevante – ble det besluttet å gi stemmerett til 16-åringer i utvalgte testkommuner ved årets valg. Merk verbet: besluttet. Kommunene ble selvsagt aldri gitt muligheten til selv å velge. Motstanden mot prosjektet har vært sterk – i forvaltningen, så vel som i de politiske partienes sentralstyrer. Norge var også sent ute: Østerrike innførte allmenn stemmerett for 16-åringer i 2007. Videre har syv tyske delstater i dag 16-års stemmerett ved delstatsvalg, noe som er langt mer radikalt, gitt de tyske delstatenes betydelige politiske autonomi, enn den norske ordningen.

I et sentralisert samfunn som Norge, hvor alle substansielle politiske beslutninger alltid går ovenfra og ned, måtte dette bli Stortingets suverene beslutning. Det ble da også tidlig gjort klart at stemmeretts-ordningen i 2011 dreide seg om et forsøk, og ikke nødvendigvis en permanent ordning.

Årets kommunevalg var uansett historisk i den forstand at det for første gang ble åpnet for å innvilge stemmerett til 16-åringer ved ordinære politiske valg. Tidligere har nedarvede forestillinger om sammenhengen mellom alder og rasjonalitet blokkert denne muligheten.

Det var under arbeidet med St.meld nr. 33 (2007-2008) Eit sterkt lokaldemokrati at spørsmålet om nedsatt stemmerettsalder fikk fornyet aktualitet. For ungdom som ikke er fullstendig hjernevasket, har det selvfølgelig alltid fortonet seg underlig at de skulle blitt nektet muligheten til å stemme i utgangspunktet.

I et sentralisert samfunn som Norge, hvor alle substansielle politiske beslutninger alltid går ovenfra og ned, måtte dette bli Stortingets suverene beslutning. Det ble da også tidlig gjort klart at stemmerettsordningen i 2011 dreide seg om et forsøk, og ikke nødvendigvis en permanent ordning.

Bakgrunnspremissene er klare: dersom valgresultatet ikke svarer til den norske politisk-administrative elitens forventninger, er det mulig at den samme eliten trekker den lisensierte stemmeretten tilbake. Det man presumptivt fryktet, var høy oppslutning rundt Fremskrittspartiet.

I bakgrunnen lurer spøkelset: den arrogante antakelsen om at ungdom er mer irrasjonelle – og dermed mer mottakelige for politisk demagogi (en aktivitet som, slik norsk hegemonisk offentlighet ser det, er forbeholdt Frp) enn eldre ungdom og voksne. Forvaltningen er, som norsk politisk offentlighet for øvrig, i all hovedsak bekledd av høyt utdannede mennesker med politiske preferanser fra Høyre til SV. Høyre er offentlighetens yttergrense mot høyre, SV mot venstre. Alle argumenter som kommer utenfra denne kretsen, blir enten latterliggjort eller mistenkeliggjort. Sannsynligheten for at ordningen blir permanent

vil derfor avta parallelt med fløypartienes oppslutning i den yngste aldersgruppen.

Uviktig valg, uviktig aldersgruppe?

Ungdom under 18 år er gjenstand for massiv sosial regulering: De har en rekke plikter, men null politisk innflytelse. «Idag sitter 15-åringer i arrest, varetekt og fengsel, som følge av et regelverk de ikke har fått være med på å bestemme», for å si det med barneombud Reidar Hjarmanns ord. Ungdom er politisk usynlige, og siden de ikke har stemmerett, blir deres interesser systematisk underkommunisert og forbigått i valgkampene. Ungdom tilhører den store gruppen usynliggjorte og marginaliserte i velferds-Norge. Resultatet er en overveldende asymmetri mellom ansvar og innflytelse. Vi forventer mye av dem. Vi forventer at de skal oppføre seg pent og passende – og det passende er alltid det som er i samsvar med voksensamfunnets egendefinerte normer. Vi forventer at de presterer på skolen. Vi arresterer dem. Det vi står overfor, er institusjonalisert dobbeltmoralisme: et manglende samsvar mellom plikter og rettigheter.

Nedvurderingen av ungdoms dømmekraft reflekteres i flere forhold: i skolepolitikkens hensynsløshet under det nåværende kunnskapsregimet, i ungdomsrådenes mangelfulle innflytelse (de er valgfrie i kommunene) og i elevrådenes radikale mangel på innflytelse. Den gjeldende stemmerettslovgivningen, som for øvrig bare er en juridisk forlengelse av et dypere kognitivt dyppremiss – det om ungdoms manglende rasjonalitet -medfører at ingen politikere trenger å ta de unges preferanser alvorlig.

Den totale valgdeltakelsen i Mandal økte bare – e-valg og nedsatt stemmerettsalder til tross – med ett prosentpoeng fra forrige kommune-valg: 61,2 prosent i 2011 mot 60,2 prosent i 2007.

Interessen for ungdom ligger i luften. Europarådet har for eksempel i år vedtatt en resolusjon som ber medlemslandene undersøke mulighetene for å senke stemmeretten til 16 år ved alle valg, også valg til nasjonalforsamlingen. I rapporten, som er forfattet av Komiteen for politiske anliggender, står det følgende: «The participation of young people in democratic life should be promoted, in particular that of 16- and 17-year olds who already have responsibilities within society, but do not have the right to vote.»

Europarådets anmodning er prisverdig, selv om den kommer sent. Tanken er at en senkning av stemmerettsalderen også medfører en utvidelse av demokratiet. Marginaliseringen av ungdom – slik går resonnementet – representerer en mulig trussel mot demokratiet, i en tid hvor sosial konsolidering mellom aldersgruppene er tvingende nødvendig.

Resultater fra testkommunene

Vanligvis ville ingen interessert seg for hvordan valget i Mandal gikk. Byen med badestrendene, bensinstasjonene og bedehusene er – i likhet med fylket den ligger i – politisk irrelevant: Vest-Agders interesser blir systematisk nedprioritert nasjonalt. Når det politiske Norges øyne i år likevel var rettet mot denne lille pietistiske sørlandsbyen, hadde det sammenheng med at Mandal kommune var med i to nasjonale valgforsøk: for det første ble såkalte e-valg utprøvet for første gang; for det andre var Mandal en av testkommunene hvor 16- og 17-åringer ble gitt muligheten til å stemme.

Skolene gjorde sitt beste for å mobilisere ungdom til å stemme ved årets kommunevalg. Engasjerte samfunnslærere med politiske sympatier i sentrum og på venstresiden leverte alle de idealistiske argumentene: om demokratiet, om borgerplikten, om muligheten til å gjøre en forskjell. «Vi har lært mye om valget på skolen og blitt oppfordret til å stemme», sier Ida Margrete Uggerud ved Mandal videregående skole. Jentene som Lindesnes avis intervjuet 16. september var imidlertid også flaue over hva de anså som lav valgdeltakelse, ikke bare i Mandal, men også nasjonalt.

Oppslutningen i Mandal var nedslående: valgdeltakelsen blant 16-og 17-åringer var bare 59,2 prosent, lavere enn det samlede gjennomsnittet, men sannsynligvis høyere enn for tilstøtende aldersgrupper. Videre var den samlede valgdeltakelsen i Mandal (61,9 prosent) lavere enn i nabokommuner som ikke var med i forsøkene, og også lavere enn fylkesgjennomsnittet for Vest-Agder (63,6 prosent). Den totale valgdeltakelsen i Mandal økte bare – e-valg og nedsatt stemmerettsalder til tross – med ett prosentpoeng fra forrige kommunevalg: 61,2 prosent i 2011 mot 60,2 prosent i 2007. I Re kommune, som også var en E-16-kommune, var resultatet enda mer nedslående: 45,3 prosent av de yngste stemte, mot et kommunegjennomsnitt på omlag 64 prosent. Og i Vestfold, som i Vest-Agder, ser vi at E-16-kommunenes samlede valgdeltakelse er lavere enn i omkringliggende kommuner. Valgdeltakelsen varierte kraftig mellom de ulike testkommunene: I Luster i Sogn stemte således hele 82,2 prosent av 16- og 17-åringene, i Re som sagt bare 45,3 prosent. Men dette var unntakene i begge retninger – landsgjennomsnittet lå på 57,3 prosent. Til tross for store mobiliseringskampanjer og undervisningstid i skolene, velger altså nesten halvparten av de unge å ikke stemme. Hvorfor?

Valg og politikk i et samfunn som ikke finnes

Kommunevalget i 2011 er en interessant veiviser inn i de sentrale politiske problemene som preger vestlige samfunn på terskelen av et nytt årtusen. Valgdeltakelsen har vært synkende i lang tid. Interessant nok sammenfaller den synkende valgdeltakelsen historisk sett med fremveksten av det neoliberale globale økonomiske regimet, og -ikke minst – med den globale underholdningsindustriens endelige konsolidering. Individuelt manifesterer disse tendensene seg som en forsterket opplevelse av avmakt, som følelsen av at ingenting betyr noe, at det er umulig å gjøre en forskjell.

Synkende valgdeltakelse er et annet ord for økt politisk apati. Desto større opplevet maktesløshet, desto lavere valgdeltakelse. Men i Norge kunne vi kanskje heller si: Desto større rikdom og materiell velstand, desto lavere opplevelse av at politisk engasjement betyr noe. Den lave valgdeltakelsen blant unge er dels et symptom på avpolitiseringen av samfunnsmedlemmene under konsumerismen, med den tilhørende omformingen av borgerrollen til bruker og rettighetsinnehaver, og dels – i vår lokale kontekst – uttrykk for hva som skjer med engasjementet i et samfunn som har for mye av alt – bortsett fra meningsfylde.

Det store problemet i et samfunn som vårt er apatien, kjedsomheten og likegyldigheten. Vi gidder simpelthen ikke stemme. Det koster for mye. Det er for kjedelig, for uhipt, for kostnadskrevende. Det er lettere å flykte inn i musikken, i rusen, i vinen. Konsumerismens- og underholdningsindustriens displinerende makt over sinnene synes nesten total, og den påfølgende marginaliseringen av

borgerrollen har nær sammenheng med hvordan selvet konstrueres i senkapitalistiske samfunn. Identitetsdannelse skjer nå helt og fullt utenfor den politiske sfære. Vi bygger identitet gjennom forbruk og konsum, heller enn gjennom politisk engasjement og demokratisk deltakelse. Borgeren er erstattet av forbrukeren, av hvileløse skygger uten forankring.

Europarådet har i år vedtatt en resolusjon som ber medlemslandene undersøke mulighetene for å senke stemmeretten til 16 år ved alle valg, også valg til nasjonalforsamlingen. I rapporten, som er forfattet av Komiteen for politiske anliggender, står det følgende: «The participation of young people in democratic life should be promoted, in particular that of 16- and 17-year olds who already have responsibilities within society, but do not have the right to vote.» Andrea Kvinen, Kristina Ågedal og Granit Syla var alle fornøyd med fremmøteprosenten ved årets kommunevalg i Mandal. Foto: Pål Ousland Holte.

Konsum og kommunevalg

For å vende tilbake til kommunevalget i 2011: 57 prosent – er dette et høyt eller lavt tall? Vel, det kommer an på øyet som ser, og på sammenlikningsgrunnlaget. Sammenlignet med valgdeltakelsen for eldre ungdom – som gjerne ligger mellom 35-40 prosent – er det høyt. Således var valgdeltakelsen blant 16- og 17 åringer i år høyere enn valgdeltakelsen for 18- og 19-åringer ved forrige kommunevalg, som var 33 prosent på landsbasis.

At færre 18- og 19-åringer stemmer, er likevel å forvente, siden denne gruppen gjerne har flyttet ut fra hjemsted og hjembygd. Sammenlignet med valgdeltakelsen for eldre grupper – spesielt de over 35 – er dette lavt. Det er selvfølgelig store variasjoner mellom aldersgruppene. Generelt kan vi si at desto eldre et menneske er, desto høyere er sannsynligheten for at dette mennesket stemmer.

Den store variasjonen i valgdeltakelse mellom aldersgruppene reflekterer den dype generasjonskløften mellom unge og eldre i Norge i dag: Den eldre generasjonen, spesielt alderssegmentene frem til og med etterkrigsgenerasjonen, bærer med seg de klassiske borgeridealene. For dem er det en samfunnsplikt å stemme. Slik bygger de landet indirekte. Disse gruppene tror på ideen om samfunnet, så vel som ideen om det representative demokratiets representativitet.

Problemet er at den samfunnspakten disse gruppene dermed forutsetter, er i ferd med å gå i oppløsning. «Alt flyter», sa Heraklit for nesten 3000 år siden, og han kunne referert til «samfunnet» slik det fremtrer – eller snarere ikke fremtrer – i 2011. «Samfunnet» har blitt et problem, et hinder for individets selvutfoldelse. Konsumerismens- og senmodernitetens hedonistiske individualisme har forlengst fortært dette samfunnet innenfra.