Europeiske velferdsstater er under press, og innstramminger i tilbudet har fått titusener i flere land til å demonstrere. Her hjemme skremmer NHO med ”velferdsfellen” og Finansdepar- tementets tall viser at velferdsordningene vi har i dag ikke lar seg finansiere i fremtiden. Men hva er alternativet til den norske velferdsmodellen?

Ett alternativ er garantert minsteinntekt. Garantert minsteinntekt (GMI) er en universell inkluderende ordning som garanterer en lik inntekt til alle, uavhengig av arbeidsevne, -vilje og økonomisk situasjon for øvrig. Garantert minsteinntekt erstatter alle overføringer fra staten – alt fra studiefinansiering til landbrukssubsidier. I motsetning til overføringer fra velferdsstaten er det ingen kvalifikasjonskrav knyttet til garantert minsteinntekt, og den er ikke en lønn for innsats. Alle dysfunksjonelle insentiver til å utnytte velferdsstaten faller dermed bort.

Argumentene som brukes av den lille og høyst sammensatte gruppen GMI-forkjempere – fra hardcore liberalere via pragmatiske konservative til økofeminister – er mangslungne: Ord- ningen vil redusere størrelsen på offentlig sektor, gjøre arbeidsmarkedet mer effektivt, forskyve makt fra arbeidsgivere til arbeidstakere, legge mindre vekt på økonomisk vekst, gi kvinner større frihet og autonomi og ikke minst gi folk større muligheter til å leve sine liv i tråd med egne oppfatninger av det gode liv.

Filosofen og realliberalisten Philippe van Parijs er blant de viktigste tilhengerne og argumenterer for ”why surfers should be fed”. Et knippe nobelprisvinnende økonomer, blant andre Milton Friedman, Paul Samuelson, Herbert Simon, Jan Tingbergen og James Tobin, har også vist interesse for garantert minsteinntekt. GMI hevdes også å forhindre den såkalte fattigdoms- eller trygdefellen; at man blir værende i en trygde- eller sosialhjelpssituasjon fordi prisen for å forlate den er for høy. Siden prisen på arbeidskraft vil stige dersom mange ønsker å motta GMI, vil det gi insentiver til å arbeide. I tillegg ligger fattigdom bak mange (dyre) samfunnsproblemer, så å redusere disse vil gi ytterligere økonomisk og sosial gevinst.

I Norge kan tilhengerne telles på én hånd, de fleste befinner seg i Venstre. Partiet benyttet anledningen som regjeringsmedlem til å markere interessen: etter Utjamningsmeldinga 1998-9 ble det nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe som skulle utrede spørsmålet om garantert minsteinntekt. Byråkratiet fant mange gode argumenter for GMI: ”administrativ forenkling, verkemiddel til å skape jamnare fordeling, … hjelpe grupper som ikkje får plass på arbeidsmarknaden til å ta del i velferdsutviklinga, kompensasjon for manglande arbeidsinntekt, betre kontroll med sosialpolitiske kostnader, systemet blir meir einsarta og oversiktleg, mindre stigmatisering … styrkt rettstryggleik for den enkelte.”

Mange gode grunner altså, men da byråkratiet konkluderte fire år (sic!) senere hadde de likevel kommet til ”at et system med garantert minsteinntekt … ikke vil være et egnet virkemiddel i velferdspolitik- ken, verken som supplement eller erstatning for dagens ordninger. … Etter en samlet vurdering av ulike forhold kan arbeidsgruppen heller ikke se grunn til å sette i gang noen egen forskning på feltet.”

Ikke overraskende var Finansdepartementet med i arbeidsgruppen, og da endres som kjent intet. I deres evangelium blir de stående disse tre: handlingsregelen, provenynøytralitet og arbeidslinja. Men størst blant dem er arbeidslinja.