Det er lettere å få vann til å renne oppover enn å få ekspedisjonssjef Mette Wikborg i Eierskapsavdelingen i Nærings- og handelsdepartementet (NHD) ut på glat- tisen. Stat & Styrings Erling Fossen har møtt henne.

- Ingen kommentar, jeg kommenterer aldri mine statsråder, men på et generelt grunnlag vil jeg si at det alltid er spennende når nye statsråder kommer inn.

Mette I. Wikborg er sjefen for den eneste avdelingen i NHD med virkelig makt. Når departementsråden Reier Søberg blir portrettert, så blir han gjerne fremstilt som Norges største aksjekonge. Han var også det da han ledet Eierskapsavdelingen, men hele Norges aksjedronning er nå Mette Wikborg.

Spørsmålet mitt var om det var et tidsskille i Nærings- og handelsdepartementet før og etter at Trond Giske ble statsråd. Nærings- og handelsdepartementet har ikke vært belemret med spesielt sterke statsråder. Våre næringsministere har vært mest opptatt av å forklare at det ikke er noen verktøy i verktøykassen (Høyres Ansgar Gabrielsen) eller at verktøykassen nå er et smykkeskrin (Aps Odd Eriksen) eller så går de rundt og er forbanna (Sylvia Brustad) eller så ser de ikke skogen for bare trær (Dag Terje Andersen).

Eierskapsavdelingen i NHD ble i sin tid opprettet for å samle de konkurranseutsatte selskapene som staten er eier i med sikte på å utvikle en samlet eierskapspolitikk og en mer profesjonell eierskapsforvaltning. Selskapene er samlet i fire kategorier som spenner fra selskaper med rene forretningsmessige mål, via blandingsformål til selskaper med sektorpolitiske mål. Det som skiller statens engasjement fra andre land er omfanget. Staten er en betydelig eier i stor sett alle de store selskapene i Norge, ikke bare de gamle statsbedriftene som Statoil, Telenor, NSB og Posten, men også børslokomotiver som DnB NOR, Norsk Hydro, Yara International og – gjennom Aker Holding – i Aker Solutions.

Bare verdien av statens aksjer på Oslo Børs var verd 510 milliarder kroner ved utgangen av 2010. Spørsmålet om hvorfor det er viktig med nasjonalt eierskap besvares med stor selvfølgelighet: - Da jeg innledet på en Corporate Governance-konferanse på Yale i sommer fikk de amerikanske investorene hakaslepp når de forstod hvor mye staten eier av Oslo Børs og at det synes å fungere utmerket. Historisk har det norske samfunnet gitt aksept for at staten kan være en god eier. Staten er også så kapitalsterk at den har mulighet til å eie andeler i selskaper, ut over det som er begrunnet i behov for at staten tar ansvar, som fo eksempel infrastrukturbygging, uten at det svekker statens mulighet til å finansiere andre fellesoppgaver. Å ha sterke norskeide selskaper, som staten i noen selskaper er en garantist for, er også verdifullt fordi vi utvikler gode norske lederkulturer og lederkompetanse, og bidrar til at FoU-aktiviteter og innovasjonsmiljøer forblir på norsk jord. Dessuten tilsier avkastningen på investert kapital i selskapene at dette kan være en god plassering av deler av statens formue.

- Er staten bedre eiere enn private investorer? Hvordan måler dere om avkastningen er lavere eller høyere enn i privateide selskaper?

- Det er vanskelig å finne en peer-group, altså en referansegruppe bestående av selskaper det er naturlig å sammenligne seg med, men hvert selskap følges av et selskapsteam som skal finne så gode komparative tall på avkastningen som mulig. Dessuten er statens eierskap dynamisk. Vi har blant annet gjennom årene solgt ut av selskaper, senest BaneTele, der vi har ment at private investorer kan gjøre en like god eller bedre jobb.

- Men skaper ikke det statlige engasjementet en ubalanse som gjør at andre private investorer ikke går inn i disse selskapene?

- Det er ikke påvist en synlig statsrabatt som tilsier at privateide selskaper vegrer seg for å gå inn i statseide selskaper. Staten er en langsiktig og kapitalsterk eier som er villig til å stille opp ved blant annet emisjoner, og som skaper forutsigbarhet i de selskapene vi engasjerer oss i.

- Litt som den svenske Wallenbergfamilien?

- Ja, gjerne det, men det er også noen forskjeller. I motsetning til dem sitter vi for eksempel ikke selv i styrene og deltar derfor ikke i selskapenes forretningsmessige disposisjoner.

Statens engasjement og maktutøvelse over næringslivet kommer i mange former, men Statens direkte engasjement i selskapene skjer hovedsakelig gjennom møter med selskapenes administrasjon i forbindelse med framlegging av kvartalsregnskaper, valg av styre og deltakelse på generalforsamlinger. Wikborg er veldig tydelig på skillet mellom eierskapsutøvelse og politikkutforming:

- Staten er både regulator, tilsynsmyndighet og eier. For ikke å gi statlig eide selskaper en konkurransefordel eller -ulempe har vi en rød strek mellom politikkutforming og eierskapsutøvelse. Hvis for eksempel DnB Nor kommer til oss og vil endre statens rammebetingelser, eller hvis andre selskaper vil klage på at DnB Nor ikke gir dem lån, kommer de ikke noen vei med oss. Da henviser vi dem til relevant myndighet.

- Men det må da irritere en ryddig eierskapsavdeling når DnB NORs direktør sender en sms til statsministeren rett før krisepakken skulle legges fram under finanskrisen, med tydelige ønsker om tiltakspakkens utforming? Det skaper jo bilder av samrøre mellom det private og offentlige som vi bare finner i asiatiske land?

- Det vet du jeg ikke kan kommentere.

- Tilsvarende når Røkke lurte regjeringen til å gå inn i Aker Kværner med 4,8 milliarder. Det har ikke akkurat vært en god investering.

- Verdiene i det selskapet har falt en del, som i mange andre selskaper siden 2007, men staten gikk ikke inn for å oppnå kortsiktige gevinster. Vi er langsiktige eiere. Begrunnelsen for å gå inn var å opprettholde og sikre norsk forankring av et kompetansemiljø som over tid kan skape verdier for det norske samfunnet. Denne investeringen faller inn under kategorien ”selskaper med forretningsmessige mål og nasjonal forankring av hovedkontorer”.

- Hvorfor er nasjonal forankring av hovedkontor så viktig? Utenlandske eiere bringer gjerne med seg betydelig kompetanse og investeringer.

- Ja, det er riktig. Og utenlandsk eierskap er da også velkomment og verdifullt. Samtidig er den politiske målsettingen om nasjonalt eierskap knyttet blant annet til at selskapenes FoU-virksomhet gjerne er samlokalisert med hovedkontorene. Som tidligere leder av Inno- vasjonsavdelingen vet jeg hvor viktig det er for langsiktig industriutvikling.

- Dere får av og til kritikk fordi dere ikke sier noe på generalforsamlingene?

- Det har kanskje sammenheng med at selskapene er gjort kjent med vår holdning på forhånd; hva staten er opptatt av som eier kommuniseres åpent og jevnlig for offentligheten og styrene. Viktige saker, som emisjoner, vil være drøftet med oss som stor eier på forhånd, på linje med praksis i andre selskaper. Det ville for eksempel vært umulig for Hydro å kjøpe opp aluminiumsvirksomheten til den brasilianske giganten Vale og gjennomføre en emisjon som vannet ut vår eierandel, hvis det ikke var forankret hos oss på forhånd. Og helt riktig kan jeg ikke skjønne at det er. Vi tar opp saker på generalforsamlingene når det er riktig og viktig, enten det er protokollering av retningslinjer for lederlønn eller stemmeforklaringer til stemmegivning.

- Historisk har det norske samfunnet gitt aksept for at staten kan være en god eier., sier ekspedisjonssjef Mette Wikborg i Eierskapsavdelingen i Nærings- og handelsdepartementet (NHD). Foto: Ida Næss Wangen.

Helt siden sosialdemokratiet kom til makten på 1930-tallet og skjønte at kaka som skulle deles ikke var plagsomt stor, har Norge vært gode på industriutvikling. Distriktspolitikk var lik industriutvikling. Etter at oljevelstanden har distriktsutvikling vært lik subsidier mens Olje- og energidepartementet er vårt egentlige industridepartement. Den landbaserte økonomien vekker foreløpig ingen interesse. Er det derfor NHD er et såpass svakt departement sammenlignet med Olje- og energidepartementet (OED) og Finansdepartementet (FIN)? Wikborg er kjempeglad for spørsmålet:

- Dette kan jeg naturligvis ikke uttale meg om.

- Men sier ikke det noe om styrkeforholdet mellom OED og NHD at når regjeringen oppretter en eierskapsavdeling så skal selve rosinen i porteføljepølsa, Statoil, ikke overføres til dere, men fremdeles ligge i OED?

- Det har sine gode grunner at eierskapet i Statoil forvaltes av OED, knyttet til den samlede petroleumspolitikken. Men på et generelt grunnlag vil jeg si at selskaper blir overført til ulike departementer når det vurderes som hensiktsmessig – typisk når de har kommet til et stadium der de drives etter rent forretningsmessige prinsipper i konkurranse med private. Eksempler fra den senere tid er Fiskeride- partementet som overførte Secora AS til oss, og Justis- og politidepar- tementet som overførte Norsk Eiendomsinformasjon. Vi har også et overordnet ansvar for eierskapspolitikken, illustrert blant annet ved at næringsministeren er ansvarlig for den nye eierskapsmeldingen som kommer før påske, og at eierskapsavdelingen skal være et kompetan- sesenter for statlig eierskapsutøvelse for alle eierdepartementene.

- Sagt på en annen måte. Er ikke din eierskapsavdeling i stand til å håndtere statens eierinteresser i Statoil på en tilfredsstillende måte?

Det blir stille et lite øyeblikk.

- Du gir deg ikke du.