Temaet for NHOs årskonferanse 5. januar var framtid- sutsiktene for norske velferdsordninger. NHO-president Kristin Skogen Lund la premissene for debatten ved å fastslå som faktum at vi ikke kan opprettholde velferdsret- tighetene våre: «Dagens ordninger er ikke bærekraftige. Velferdsstaten har et finansieringsproblem.» Lars Gunnesdal, økonom i Manifest Analyse, er ikke nødvendigvis enig.

Fortellingen NHO fremmet med årskonferansen er velkjent: En kombinasjon av en høyere andel eldre og en lavere andel sysselsatte vil over tid medføre at vi må stramme inn på dagens velferdsordninger. NHO dramatiserte utfordringen ved å minne om de svært drastiske kuttene som nå gjennomføres i flere europeiske land.

Flere eksperter avviste NHOs fortelling. «Realiteten er at den fremtidige økonomiske veksten i Norge gjør at velferdsstaten vil kunne bygges ut og forbedres i mange år fremover,» konstaterte økonomiprofessor ved UiO Kalle Moene i Aftenposten, og la til: «NHO er tjent med å gi inntrykk av at situasjonen for velferdsstaten er dramatisk. Altfor mange tar slike beskrivelser for god fisk og glemmer at NHO er en interesseorganisasjon for arbeidsgiverne.»

Hvem har rett? Er innstramming virkelig en økonomisk nødvendighet, eller et politisk valg? Dette avgjørende spørsmålet bør ikke overlates til et fåtall innvidde eksperter. Derfor har Manifest senter for samfunnsanalyse (Manifest Analyse) laget en framstilling av fram- tidsutsiktene som alle skal kunne lese og forstå, i rapporten «Fortsatt råd til felles velferd?».

Utgangspunktet er at Finansdepartementets Perspektivmelding fra 2009, med framskrivninger for den norske økonomien mot 2060, viser «et udekket finansieringsbehov» i framtida. Dette sorte hullet i velferdsbudsjettene vokser fram som følge av at utgiftene til å opprettholde dagens velferdsordninger øker raskere enn skatteinntektene. I dette scenariet har NHO helt rett i at velferdsstaten får et finansieringsproblem.

Men hva slags scenario er egentlig dette? Den såkalte referansebanen i Perspektivmeldingen – som fører fram til det sorte hullet i bud- sjettene – er ikke regjeringens ønskede politikk. Den er et regnestykke, med noen ganske spesielle forutsetninger. I dette scenariet forutsettes det at privat forbruk skal styrkes dramatisk relativt til offentlig forbruk i den kommende 50-års perioden. Nær 3 av 4 kroner (72 prosent) av den samlede konsumveksten fram mot 2060 går i referansebanen til privat forbruk. Det offentlige konsumet, hvor fellesskapelige velferdstjenester inngår, blir avspist med restene. I et slikt scenario, er det ikke overraskende at det offentlige blir sittende igjen med et «udekket finansieringsbehov».

I dette ubalanserte scenariet, vil privat forbruk eksplodere, samtidig som det er i felles velferdstjenester de store behovene melder seg. Hvis vi antar at lønnsinntektene vokser i takt med den forventede veksten til fastlands-BNP, vil en gjennomsnittlig arbeidsinntekt i 2008 på 300.000 etter skatt (tilsva- rende 400.000 før skatt) mer enn doble seg til rundt 740.000 etter skatt i 2060, målt i dagens priser. I et mer balansert scenario, ville en andel av denne ekstreme privatveksten omfordeles til å løse fellesskapelige velferdsoppgaver.

Manifest Analyse har tegnet nettopp et slikt scenario fram til 2060. I tillegg til å dekke opp hele «det udekkede finansieringsbehovet», legger vi inn Perspektivmeldingens anslåtte kostnad ved å heve standarden innen helse- og omsorgssektoren med 1 prosent hvert eneste år (økt timeverksinnsats). Hele inndekningen skjer ved forsterket skatteinnsats fra personlige skatteytere (ingen økning på bedriftene).

Vi har kalt dette scenariet «balansert utvikling». For her kommer 52 prosent av forventet konsumvekst som økt privat forbruk, mens 48

prosent tilfaller offentlig konsum. Da får det offentlige ressurser nok til å møte eldrebølgen og samtidig styrke dagens velferdsnivå.

I et demokratisk system handler satsing på privat eller fellesskapelig velferd fortsatt om politiske veivalg, skriver Lars Gunnesdal. Foto: Ida Næss Wangen.

Settes privat kjøpekraftvekst i fare hvis vi på denne måten møter eldrebølgen ved å styrke felleskassa? Svaret er nei. I scenariet «Balansert utvikling», blir fortsatt veksten i privat kjøpekraft fram mot 2060 over 70 prosent. Dagens gjennomsnittlige inntekt på 300.000 etter skatt kommer opp i 516.000 etter skatt (med dagens priser). Dette er en solid kjøpekraftvekst.

Vi ser at innstramming av velferdsret- tighetene er en politisk mulighet, ikke en økonomisk nødvendighet. Det blir ikke gratis å dekke eldrebølgens utgifter over felleskassa. Men det vi snakker om, er om vi er villige til å nøye oss med litt «mindre mer» i privat vekst, for å hindre utarming av offentlig sektor og at egen lommebok blir bestemmende for tilgangen til velferdstjenester. Og dette ønsker befolkningen. Meningsmålingene viser at et stort flertall er villig til å øke skattenivået hvis det blir nødvendig for å sikre fortsatt felleskapelig ansvar for alles helse- og eldreomsorg.

I et demokratisk perspektiv, kunne det derfor være riktig av Finans- departementet å legge utviklingen flertallet ønsker til grunn som «referansebane» fram mot 2060, i stedet for et slikt radikalt brudd med fellesskapelig velferdsansvar som ligger i dagens «referansebane». Det kunne også vært mer redelig av NHO å argumentere saklig for den politiske utvikling orga- nisasjonen ønsker – en innstramming av offentlige velferdsytelser, som ofte vil medføre økt bruk av privatforsikring – enn å framstille et slikt scenario som en økonomisk nødvendighet befolkningen bare må finne seg i. I et demokratisk system handler satsing på privat eller fellesskapelig velferd fortsatt om politiske veivalg. Også under eldrebølgen.

LARS GUNNESDAL