Det har gått over 46 år siden Schei-kommiteen konkluderte med at kommunegrensene og oppgave- formene var i utakt. Det førte til at vi gikk fra 750 kommuner til 450 kommuner. Siden den gang har vi gått ned til 431. Samtidig har kommunenes oppgaver og utfordringer, bare økt. Til det beste? Ikke om man spør meg, skriver masterstudent ved Universitetet i Agder, Robert André Sørbye. Her sammen med privatdetektiv Varg Veum (til venstre) i Bergen.

Kommunesammenslåing er et ømtålig tema i Norge. Siste rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at antall kommuner med lånegjeld øker. Dette er svært uheldig for hva lokal autonomi angår. Å disponere egne inntekter og bestemme det lokale skattetrykket, er av stor betydning når man skal ta hensyn til lokalt selvstyre og lokaldemokrati. Samtidig er det en stor utfordring for småkommuner (kommuner med under 10 000 innbyggere) å tiltrekke seg folk med ønsket spisskompetanse (leger, dyrleger, psykologer, spesialpedagoger, arealplanleggere, og så videre). En av årsakene er at småkommuner ikke kan tilby attraktive kulturtilbud eller offentlige tjenester som storkommuner eller storbykommuner kan. Ett svar har vært å danne regionråd, eller et interkommunalt politisk samarbeid. Her er det viktig å skille mellom interkommunale samarbeid (som det finnes flere hundre av) og regionråd (som det finnes 69 av i Norge i dag).

Disse rådene kan bli sett på som å kompensere for mangel på vilje til å slå kommuner sammen, selv om de av regionrådets medlemmer, i en nylig avsluttet masteroppgave som tok for seg Knutepunkt Sørlandet og Grenlandssamarbeidet, gjerne blir ansett som ”supperåd”. SSB gjorde i 2002 en undersøkelse av hvor mye kommuner i Norge kunne ha spart på å ha et minimum på 5000 innbyggere. Det samlede årlige beløpet (i 2001-kroner) fant man ut var på 4,1 mrd NOK, eller tilsvarende 3,6 prosent av kommunens samlede utgifter (selv om forfatterne innrømmer at de ikke har oversikt over omstillingskostnadene ved sammenslåinger). Ikke verst bare det! Så er det nå sånn at det å appellere til folks fornuft som oftest ikke fører fram, fordi følelsene er sterkere. Ikke uten grunn har det blitt sagt at: Å flytte på kommune- grenser er som å flytte på en kirkegård, en kan ikke forvente hjelp fra dem som ligger der.

Nå skal man ikke undervurdere viktigheten av lokal identitet, for den er svært viktig! Derfor er det positivt at innbyggerne blir hørt gjennom folkeavstemninger før en eventuell sammenslåing finner sted (dette skjedde da Re og Våler ble slått sammen til Re kommune, og det vil skje i sammenheng med sammenslåingsplanene til Mosvik og Inderøy). Spørsmålet er hvordan man kan bygge interkommunale identiteter. Et godt eksempel er Sotra-kommunene Sund og Fjell (en kan også ta med Øygarden) vest for Bergen. For det første sier folk derfra at de kommer fra Sotra, for det andre har de en felles lokalavis (Vest Nytt), for det tredje har de et felles handlesenter (Sartor) og en felles videregående skole (Sotra Videregående Skole), som blir brukt av elever fra Sund, Fjell og Øygarden. Alt dette tyder på at en felles lokal identitet har blitt formet og at folk flest vil være positiv til sammenslåing.

Et annet argument som gjerne har blitt brukt av tilhengerne av dagens kommunestruktur er tapet av lokaldemokratiet. Vel, hvis det er en styrke for lokaldemokratiet at en kommune har 1000 innbyggere, burde blant andre Bergen kommune bli delt opp igjen! Det samme med Oslo, Stavanger, Trondheim, Drammen, Fredrikstad og så videre. Altså burde vi ha flere kommuner!

Nå kan det stilles spørsmålstegn ved om hvorvidt øykommuner vil tjene på å slå seg sammen med nærmeste kyst- og fastlandskommune. Ikke alle kommuner vil nødvendigvis kunne ha en befolkning på over 5000. Uansett er tiden overmoden for en bred, og gjerne folkelig, debatt om kommunesammenslåing.

sir.robby84@gmail.com