Sammenligning av sykefraværstall mellom land er en komplisert operasjon. Men også innad i Norge kan dette være vanskelig, noe som skaper frustrasjon for enkelte arbeidsgivere. Det var konklusjonen etter at Praxis-Sør, Arbeid og Velferd, inviterte til seminar om sykelønnen 20. mai 2010.

I vinterens og vårens sykelønnsdebatt har nivået på det norske sykefraværet gjentatte ganger og med nedslående resultat blitt sammenlignet med nivået i andre land. Spørsmålet som dannet utgangspunktet for innlegget til Professor Morten Blekesaune, Universitetet i Agder, er om de tallene vi sam- menligner egentlig måler det samme, eller om det dreier seg om to ulike størrelser.

I hovedsak er det to ulike typer data som benyttes til å måle sykefraværet i et land. Det ene er registerdata, det andre er surveydata.

Registerdata stammer fra offisielle kilder som Nav og SSB, og datafiler lages ofte gjennom å kombinere data fra ulike registre. Ifølge Blekesaune er det to store fordeler ved å bruke denne typen data. For det første dekker noen av disse hele landet og hele den arbeidende delen av befolkningen. For det andre baserer denne typen datainnsamling seg på sykefraværet registrert hos Nav, altså det legemeldte fraværet, noe som fjerne problemet knyttet til svarprosent.

Men, denne typen data bringer med seg noen viktige begrensninger. Hovedproblemet er at registerdata reflekterer den institusjonelle utformingen av sykelønnsordningen. Blekesaune trakk flere trekk ved ordningene som påvirker dataregis- treringen. For det første påvirkes sykefraværsdataene av når sykemelding fra lege er påkrevd. Registerdata vil dermed ofte gi et bilde kun over det faktiske langtidsfraværet, mens korttidsfraværet må stipuleres. Det andre trekket omhandler fordelin- gen av kostnader mellom ansatte, arbeidsgivere og forsikringsselskap eller sykekasse. Eksistensen av karensdager, der arbeidstager dekker kostnaden av fraværet selv, er ett eksempel på et institusjonelt forhold som påvirker registreringen av data. Det tredje trekket handler om lengden på perioden en arbeidstaker kan være sykemeldt, før man går over på andre stønadsformer som attføring eller uføretrygd. Dette henger også sammen med hvor gunstig sykelønnsordningen er sammenlignet med arbeidsledighetstrygd. I tillegg er det slik forskjeller i ordningene for selvstendige næringsdrivende fra land til land påvirker dataene.

Disse begrensningene bidrar til å vanskeliggjøre sammenligning på tvers av landegrensene. Surveydata er derfor den datatypen som oftest danner grunnlaget for sammenlignende studier. Denne typen data håndterer bedre problemet med institusjonelle karakteristikker, men er ikke fullstendig fri for dette problemet. Blekesaune påpekte også her en rekke begrensninger. Et hovedproblem er at surveydata bygger på ulike typer spørreundersøkelser der deltakerne ofte kan velge mellom å delta eller ikke. Dette kan gjøre tallene mindre representative for befolkningen som helhet. Et annet problem er underrapportering av sykdom, folk husker ikke ganske enkelt ikke om de har vært syke, og i tilfelle hvor lenge, og svarer derfor at de har vært mindre syke enn det de faktisk har vært. Forskjellen i sykefraværet målt gjennom den norske Arbeids kraftundersøkelsen (AKU) og Navs registerdata understreker dette. I 2005 var det legemeldte fraværet i følge Navs tall på 5,8 prosent,

Problemene knyttet til sammenligning betyr heller ikke at vi kan avfeie de høye norske tallene i forhold til andre land. Der var Blekesaune klar. – Vi ligger alltid høyt, men hvor mye høyere enn andre land er vanskelig å si uten å se på de institusjonelle ordningene og utformingen av spørreskjemaer. Illustrasjonsfoto.

mens summen av både det legemeldte og det egenmeldte fraværet sammen år var på 4,4 prosent. – Men begge kildene har en tendens til å underrapportere sykefraværet, understreket Blekesaune. Dette betyr at det norske sykefraværet er høyere enn det offisiell statistikk skulle tilsi.

I praksis betyr dette at det er mange problemer knyttet til sammenligning mellom land, men forskjeller og endringer innad i land er det lettere å undersøke. Dette betyr likevel ikke at sammenligninger ikke er mulig, ifølge Blekesaune, men det er viktig å ta høyde for institusjonelle rammeverk og hvordan spørsmålene stilles i survey- undersøkelser.

Problemene knyttet til sammenligning betyr heller ikke at vi kan avfeie de høye norske tallene i forhold til andre land. Der var Blekesaune klar. – Vi ligger alltid høyt, men hvor mye høyere enn andre land er vanskelig å si uten å se på de institusjonelle ordningene og utformingen av spørreskjemaer, avsluttet Blekesaune.

aasemarthe@gmail.com

Aase Marthe J. Horrigmo

aasemarthe@gmail.com