I Sverige er kapitalismen råere, adelen grådigere, og staten sterkere enn i Norge. Er det derfor de må ha tre riksrevisorer?

Bare tanken på å ha tre Jørgen Kosmo`er gående rundt i den norske offentligheten kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver. For i motsetning til i Norge utnevner Riksdagen tre riksrevisorer for 7 år av gangen, hvorav en bare fikk sitte i 3 år første gang. Ordningen skal sikre kontinuitet. Riksrevisionen ble først en del av Riksdagens kontrollmakt i 2003. Riksrevisorene er helt uavhengige og beslutter selv hvem som skal ha ansvaret for hvilke granskningsområde, hva som skal granskes, hvordan granskingen skal gjennomføres, og hvilke konklusjoner som skal trekkes. Den svenske diskresjonen synes å være gjennomført. «Att verka, men inte synas» er tydeligvis ikke bare Wallenbergernes motto. Krangelen mellom de tre riksrevisorene tas på kammerset, og når ikke offentligheten. Både riksdagen og regjering er de viktigste mottakerne av Riksrevisionens rapporter, men ingen komite i riksdagen «eier» konklusjonene og sørger for at de blir fulgt opp.

Riksrevisor Eva Lindström (f. 1957) har vært riksrevisor siden 2003. Hun fikk sin bachelor of Arts in Economy ved Universitetet i Stockholm i 1983. Før hun ble riksrevisor ledet hun budsjettavde- lingen i Finansdepartmentet i seks år, og var en av Sveriges mektigste appatchicks. En stor forskjell mellom Sverige og Norge er at riksrevisorene i Norge stort sett har vært avdanka politikere på tampen av sin karriere, mens de svenske riksrevisorene rekrutteres fra embedsverket. Lindström er saklig, men drar mer enn gjerne de store linjene når det gjelder den svenske forvaltningens utviklingstrekk:

- Det er tre hovedtrekk. For det første går vi mot større enheter. For det andre har det foregått en delvis avpolitisering der de tradisjonelle kontrollmekanismene tas bort og der man har forsøkt å åpne for en mer profesjonell rekruttering. Det tredje er at regjeringen tydelig løfter fram forvaltningens ansvar. Å få besøk fra Stat & Styring i Oslo er ikke det samme som om Obama kommer på besøk i Sverige. Det svenske blikket er vendt mot kontinentet. Hovedårsaken til at de ikke ser mot Oslo er at svenskene har en annen forvaltningspolitisk praksis enn i Norge:

- Norge og Danmark har en annen modell enn oss. Vi har ikke ministerstyre. I prinsippet får de statlige etatene i Sverige en pose penger, ett reguleringsbrev og en instruksjon. Og siden har de veldig store frihetsgrader. Sverige vil gjerne se på seg selv som «landet lagom». På mange måter har vi en ekstrem forvaltningsmodell, men som jeg synes er veldig klok. Den stiller store krav til at målene blir formulert tydelige, det er tydelig hvem som har ansvar for hva og vi bruker tid på oppfølging.

Den svenske riksrevisjonen holder hus i Nybrogatan 55. Selv om beliggenheten kun er et par kvartaler unna fasjonable Stureplan gir lokalene assosiasjoner til Distriktenes Utbyggingsfond sånn rundt 1981. Ikke kan man beskylde Riksrevisionen for å sløse med offentlige skattekroner. Som alle skikkelige vaktbikkjer bor Riksrevisionen nærmest i et hundehus. Hvert år går de gjennom 250 offentlige årsberetninger. I de syv årene som LindströmLindström har vært riksrevisor har de også gjennomført over 200 effektivitetsgranskinger.

Sensommeren 2006 slapp Riksrevisionen en kritisk rapport midt i valgkampen. Expressen hadde i lenge tid kjørt en kampanje mot den svenske arbeidsformidlingen AMS (Arbeidsmarknadsstyrelsen). Riksrevisionens rapport kunne fortelle at under en av ti nyansettelser skjedde gjennom AMS. Arbeidsformidlingens andel av det totale antall stillinger som blir formidlet var sunket til under 30 prosent, ned fra 60 prosent på 1970-tallet. Videre viste det seg at saksbehandlerne knapt hadde tid å hjelpe arbeidsledige å finne jobb. Rapporten førte til krig mellom AMS og Riksrevisionen og

Sensommeren 2006 slapp Riksrevisionen en kritisk rapport midt i valgkampen. Expressen hadde i lenge tid kjørt en kampanje mot den svenske arbeidsformidlingen AMS (Arbeidsmarknadsstyrelsen). Riksrevisionens rapport kunne fortelle at under en av ti nyansettelser skjedde gjennom AMS.

daværende arbeidsmarkedsmnister Hans Karlsson (s) satte spørsmålstegn ved hvordan Riksrevisionen tolket sitt oppdrag.

- AMS er jo en hellig ku for sosserna som ser på den offentlige arbeidsformidlingen som det mest progressive redskapet for å skaffe folk jobb. Fikk dere noe press fra regjeringen for å utsette rapporten til etter valget?

- Nei. Vi blir klare når vi blir klare. I noen land finnes det ett moratorium – slik at offentlige granskninger ikke blir lagt fram under valgkamper, men den bestemmelsen har vi ikke i Sverige. Derfor er det eneste holdbare prinsippet for oss at vi legger fram rapportene når de er klare, sier Eva Lindström.

- Men dere kan fort bli tatt til inntekt for opposisjonen i valgkampen?

- Ja, men slike hensyn kan vi ikke ta, selv om det er viktig for oss at vi ikke blir tatt som gisler av opposisjonen.

- Det er gått fire år siden 2006 og dere har lagt fram flere kritiske rapporter om AMS, men utviklingen går tregt, selv under Allian- sens regjering. Nylig gikk de private arbeidsformidlingbyråene ut og kritiserte at lite skjedde. Nåværende arbetsmarkedsminister Sven Otto Littorin ber dem om å "lugna ner sig". Er det frustrerende at rapportene deres ikke blir fulgt opp?

- Når det gjelder den årlige revisjonen har vi fått stort gjennomslag Det er veldig sjelden noen offentlig myndighet får den sammen innvendingen to år på rad. Når det gjelder effektivitetsrevisjonen er det mer komplisert. Litt respekt får vi ha for at endringer tar tid, men noen ganger føles det «lamt». Vi har ingen maktmidler. Vi leverer et beslutningsgrunnlag til beslutningstakere på ulike nivåer, og siden det er det jo de som skal fatte beslutningene.

I Norge er Sverige bedre kjent som «gläsbygdens land». I Norge har vi levende kulturlandskaper over hele landet, i Sverige er dis- triktene fraflytta og alle bor i de største byene i sør. Riktignok bor det over 100 000 mennesker i Umeå, nesten på høyde med Tromsø,

Det pågår en utredning som har foreslått ar rappoteringsveiene endres, og at vi skal rapportere direkte til Riksdagen. Det synes jeg er en god ide, sier riksrevisor Eva Lindström.

men pyttpytt. Også i Sverige bruker myndighetene tid og penger på distriktspolitikk. I Riksrevisionens rapport 2009:30 «Omlokalisering av myndigheter», gransket Riksrevisionen effektene av statlige omlokaliseringer som følge av militær nedtrapping. Konsumentverket ble flytta til Karlstad og Folkhälsoinstitutet til Östersund for å erstatte tap av forsvarets abeidsplasser.

-Hva ble konklusjonen deres?

- Begge regionene ble kompensert for bortfall av statlige arbeidsplasser. De nye arbeidsplassene skapte positive ringvirkninger for den kommunale økonomien og det private forbruket kom på høyde med situasjonen før forsvaret la ned sine arbeidsplasser.

- Men omlokaliseringen hadde vel en pris? Distriktspolitikk handler vel i siste instans om hvor mye penger man kan kaste bort?

- Det er dine ord, men det er riktig at utgiftene ved relokalisering har vært høyere enn stipulert. Men det viktigste spørsmålet her er hvordan staten kan kompensere for en stadig større endring. Jeg pleier å si at den statlige kaken er liten, men sikker. For stadig flere er den ikke lenger sikker. Statlige restruktureringer skaper usikkerhet, og det er viktig å se hvordan staten kan avbøte på konsekvensene av sin restrukturering.

I Norge er kirkegården den eneste karrieren som venter på avgåtte riksrevisorer. Eva Lindström er på høyden av sin karriere, bare 53 år gammel, og hennes livsverk, transformasjonen av Riksrevisionen, er ført til ende. Nå er det kun noen uker til hun skal gå av.

- På hvilke måter kan Riksrevisionen bli bedre?

- Det pågår en utredning som har foreslått ar rappoteringsveiene endres, og at vi skal rapportere direkte til Riksdagen. Det synes jeg er en god ide.

- Kanskje dere til og med skulle opprette en egen Kontroll- og konstitusjonskomite som «eide» rapportene deres og fulgte dem opp?

- Det er ingen dum ide.

Norge fikk forøvrig sin kontroll- og konstitusjonskomite allerede i 1993. På ett punkt ligger vi altså minimum 17 år før svenskene.

Erling Fossen

erling@fossen.as