- Er demokratiforskning nødvendigvis av det gode? Eller kan det være usunt for demokratiet å bli forsket på? Det spurte professor Olof Petersson i sitt åpningsforedrag på konferansen Democracy – Idea and Practice ved Universitetet i Oslo 14. januar i år.

Norske, så vel som etterlengtede utenlandske forskere, studenter og andre nysgjerrige, hadde benket seg for å finne ut av hvor fronten i demokratiforskningen måtte befinne seg da Demokratiprogrammet ved Universitetet i Oslo hadde invitert den tidligere svenske maktut- rederen og professoren fra SNS Centre for Business and Policy Studies til å åpne sin første konferanse.

Metodiske utfordringer

Peterssons innlegg fokuserte først på selve demokratiforskeren og problemene demokratiforskningen står overfor i dagens samfunn. Spørsmålet han stilte var om samfunnsforskeren kun skal forske på, eller også delta i, utviklingen av demokratiet, og fortsatte med å advare mot at forskere bare satt i salongen og diskuterte og kommenterte pågående politiske prosesser. Deretter tok Petersson opp noen tekniske sider demokratiforskningen, og andre samfunnsvitenskaper, står overfor i dag: De viktige panelstudiene har for eksempel hele tiden hatt problemer med at de som studeres endrer adferd fordi de blir studert, mens surveymetoden preges av at responsratene er synkende over hele verden. Dette fikk Petersson til å spørre: Dersom slike studier er så bra for menneskeheten, hvorfor vil ingen svare?

Rettsligg jøringen av politikken

Ideen om å kunne styre seg selv er et grunnleggende prinsipp i det liberale demokratiet, og burde stå sentralt i den moderne demokratiforskningen. Demokratiet er bygd opp av institusjoner, men demos er også et juridisk fellesskap, som i liten grad har vært diskutert av samfunnsviterne i de skandinaviske landene de siste årene, mente Petersson. Constance Grewe, jurist og professor ved Robert Schuman Universitetet i Strasbourg, tok opp denne problemstillingen, og satte fokus på endringer i de nasjonale juridiske systemene i dagens demokratier. Hennes utgangspunkt var at internasjonale organisasjoner har fått stor innflytelse på nasjonale konstitusjoner, og at det i Europa primært er avgjørelser i EF-domstolen som har ført til at europeisk rettspraksis i økende grad supplerer de nasjonale konstitusjonene. Men Grewe påpekte også at denne endringen ikke bare er europeisk.Menneskerettighetene er ett eksempel på hvordan nye prinsipper har funnet veien inn i konstitusjoner verden over.

Majoritet og minoritet

Grewes foredrag dreide rundt to sentrale elementer for forståelsen av statens makt. Det første er knyttet til folket. Det er grunnleggende at staten får legitimitet gjennom valg til å utøve makt, men det er likevel store forskjeller i hvordan demokratiet er organisert i de europeiske landene. På den ene siden står det såkalte minimumsdemokratiet, der få demokratiske spørsmål er tatt med i konstitusjonen. På den andre siden står land der konstitusjonene er blitt til i nyere tid, og der viktige elementer ved det liberale demokratiet – for eksempel rettsstatsprinsipper – er en del av konstitusjonen. – Den gjeldende utviklingen i dag går i retning av en utvidet forståelse av hva slags elementer som er grunnleggende for et demokrati, påpekte Grewe. Dermed blir menneskerettigheter og andre elementer i økende grad inkorporert i nasjonale konstitusjoner.

Internasjonale organisasjoner har fått stor innflytelse på nasjonale konstitusjoner. I Europa er det primært avgjørelser i EF-domstolen som har ført til at europeisk rettspraksis i økende grad supplerer de nasjonale konstitusjonene, sier Constance Grewe, jurist og professor ved Robert Schuman Universitetet i Strasbourg. Foto: EF-domstolen i Luxemburg, Wikipedia.

Enhetsstatlige og føderale stater

Det andre elementet Grewe diskuterte, var ulike former for statsstrukturer, og hvorvidt det er forskjeller i hvordan det hun kalte enhetsstater og pluralistiske stater møter dagens demokratiske utfordringer med flerkulturalitet. Grewes tema var primært knyttet til forholdet mellom majoritet og minoritet i demokratiske samfunn. Frankrike er et eksempel på et samfunn der ideen om enhetsstaten har stått svært sterkt og der minioritetsspørsmål har vist seg å være vanskeligere å løse enn i stater byge på et pluralistisk fundament. I den franske tradisjonen representerer begrepene stat og nasjon to sider ved den juridiske personen, republikken. De to kan ikke forstås adskilt, og franske minoriteter har derfor ikke blitt anerkjent i demokratisk forstand. Pluralisme har aldri blitt sett på som viktig i Frankrike, sa Grewe. Men den enhetsstatlige modellen er i endring. Spanias anerkjennelse av Catalonia som en egen nasjon i staten er ett eksempel på en moderne enhetsstat bygd på en idé om pluralisme.

Åpning for større mangfold

Men motsetningene finnes også i den pluralistiske modellen, hvis formål det er å organisere sosiale forskjeller. De pluralistiske elementene er gjennomgående i hele staten. Dermed får man føderale stater som i noen tilfeller kan gå så langt som å være multinasjonale stater. Men, ifølge Grewe, er dette ikke lenger to motsetninger. Flere enhetsstater innrømmer etter hvert politiske rettigheter til innvandrere, for eksempel retten til å stemme ved lokalvalg. Også her finner det altså sted en glidning i retning mangfold og pluralisme, sa Grewe, og konkluderte med at forskjellene mellom enhetsstater og pluraliststater er i endring som følge av den økte innflytelsen de to europeiske domstolene har fått de siste tiårene. - Demokratiet kan ikke lenger reduseres til flertallsstyre. Pluralisme og mindretallsrettigheter er på fremmarsj, mente Grewe.

Aase Marthe J. Horrigmo

aasemarthe@gmail.com