”Look to Sweden” var lenge et slagord blant velferdsforskere og politikere. Det var de velfungerende svenske velferds- ordningene det skulle kikkes på. Så kom 1990-tallet med økonomisk krise og kutt i offentlige utgifter, og Sverige mistet sin posisjon som internasjonal rollemodell til anglosaksiske land med greie på mål- og resultatstyring. I dag kan det være vi bør kikke til Nederland, skriver Aase Marthe Johansen Horrigmo.

Landet som har fått en egen syke oppkalt etter seg har de siste 15 årene gjennomført omfattende reformer av sykelønnsordningene. Den viktigste bestanddelen av reformene har vært en refordeling av ansvaret og kostnadene ved sykefravær mellom partene i arbeidslivet, påpekete den nederlandske forskeren Rienk Prins, ved AStri Research and Cosultancy group, da han gjestet Praxis-Sørs seminar om sykelønn ved UiA 20. mai.

Resultatene av reformene i Nederland er interessante. På den ene siden har reformene innledet i 1994 ikke gitt noen stor nedgang i sykefravæ- ret. Men, antall personer som blir ufø- retrygdede hvert år har vist en drastisk nedgang i den samme perioden. Det betyr at endringer i sykelønnsordningen, selv om de ikke gir drastiske endringer for sykefraværet, kan ha positive effekter for individer som ellers ville ha risikert å falle utenfor arbeidslivet. Derfor advarte også Rienk Prins tilhørerne mot å skille sykefraværsproblematikken fra uføretrygdsproblematikken.

Før reformene tok til i 1994, lignet det nederlandske systemet på dagens skandinaviske system. Dette er ikke lenger tilfelle. Etter reformene er det nå arbeidsgiver, og ikke offentlige budsjetter, som bærer den største økonomiske belastningen for sykefravær. Arbeidstaker slipper likevel ikke helt unna kostnadene. Sykelønnen arbeidsgiver er pålagt å betale, er lavere enn om den ansatte ikke hadde vært syk. Det første året som sykemeldt er lønnen et sted mellom 80 og 100 prosent av vanlig lønn, mens utbetalingene reduseres til et sted mellom 70 og 80 prosent i år nummer to.

Dette innebærer at statlige sykelønnsordninger med noen få unntak er avskaffet. Arbeidsgiveres skattenivå er tilsvarende redusert. Dette betyr at kostnadene for arbeidsgiverne nå reflekterer sykefraværet i bedriften, i motsetning til tidligere, da utgiftene til sykelønnsordningen var den samme for alle bedrifter, uansett fravær.

I tillegg til refordeling av kostnadene, har staten pålagt bedriftene å følge opp de sykemeldte bedre ved å lage individuelle oppfølgingsplaner i samråd med behandlende lege eller å hjelpe dem over i en ny jobb. Det statlige apparatet har fått en ny rolle som kontrollør av oppfølgningsplaner. Siden uføretrygden er statlig finansiert, er sanksjonsmiddelet de rår over å nekte overgang til uføretrygd dersom arbeidsgiver ikke har fulgt den ansatte godt nok opp.

Evalueringer av ordningen har ifølge Prins vist gode resultater også utover endringene i uføretrygdestatistikken. Arbeidsgiverne er blitt klar over kostnadene knyttet til sykefraværet, og har vist økt interesse i personalpolitikk og arbeidsmiljø. Samtidig er de misfornøyde med at det nye systemet er tidkrevende. Arbeidstakere har på sin side fått en økt forståelse både for betydningen av selv å spille en aktiv rolle i sin egen rekon- valesensperiode og for den økonomiske risikoen som er knyttet til langtidsfravær. Men, arbeidstakere er redde for å bli presset til å komme tilbake på jobb for tidlig.

Har vi noe å lære av Nederland? I Norge tar staten via Nav den største delen av kostnadene ved sykefravær. Regjeringens såkalte ekspertutvalg kom i sin rapport tidligere i år med forslag om å flytte 20 prosent av kostnadene ved langtidssykefravær over på arbeidsgiver. Den nederlandske ordningen, der kostnadene deles mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, synes rimeligere enn ensidige kutt for arbeidsgivere, slik ekspertutvalget har foreslått. Årsakene til sykdom

Noen elementer kan den ansatte påvirke, andre elementer kan arbeidsgiver påvirke eller legge til rette for, mens atter andre kan ingen lastes for. Illustrasjonsfoto.

er mange. Noen elementer kan den ansatte påvirke, andre elementer kan arbeidsgiver påvirke eller legge til rette for, mens atter andre kan ingen lastes for. Erfaringene fra Nederland viser at begge parter har blitt seg sitt ansvar mer bevisst etter reformeringen av ordningen. Er en tilsvarende reform mulig å gjennomføre i Norge?

Det er i hvert fall to grunner til at dette er vanskelig. Den første er at dårlig økonomi var bakgrunnen for den nederlandske reformbølgen, samtidig som arbeidsmarkedet trengte å frigjøre mer arbeidskraft. Mens det siste er sant også i Norge, er det en svært utfordrende pedagogisk øvelse å forklare behovet for kutt i offentlig velferd i oljesmurte Norge.

Den andre er at dagens ordning er svært gunstig for begge partene i arbeidslivet. Arbeidstakerorganisasjonene ønsker å verne om et system som gir sine medlemmer full kompensasjon ved sykdom, mens arbeidsgiverorganisasjonene ønsker å bevare et system der staten tar alle kostnader ved langtidsfraværet. Det er ikke vanskelig å forstå at dette på kort sikt er en fordelaktig ordning. Men, dersom forslaget fra regjeringens ekspertgruppe om å pålegge arbeidsgiver å betale 20 prosent av utgiftene til sykefravær, blir vedtatt, vil muligens interessene til partene i arbeidslivet forskyves. Arbeidsgiversidens incentiver til å støtte den nåværende ordningen vil da kunne svekkes og på sikt muliggjøre større endringer.

Den nederlandske ordningen er uansett vel verdt å undersøke. Reduksjon i antall uføretrygdede er ikke bare samfunnsøkonomisk gunstig for Nederland, det har også vist seg å være bedre helsemessig og økonomisk for dem som rammes av sykdom. Full lønn i sykemeldingsperioden kan være en 1.klassebillett til et liv med dårligere økonomi og helse.

Aase Marthe J. Horrigmo

aasemarthe@gmail.com