Sammenlignet med USA er norske folketellinger beskjedne og lunkne affærer. Den tiårlige grunnlovsbestemte tellingen i God’s own country, begynte offisielt den 1.april(!). Den er beregnet å koste minst 14 milliarder dollar, omtrent 47 dollar per hode og sysselsetter over 600 000 midlertidig. Det skriver Linda Sangolt, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen.

Den amerikanske folketellingen: en politisk og forfatningsrettslig nyordning

Arbeidsinnsatsen som kreves er så stor fordi tellingen selv i internett- alderen er fullt ut papirbasert; skjema kan ikke fylles ut og innsendes elektronisk. Utvalgsmetodikk kan heller ikke brukes, siden Høyesterett tolker grunnlovsbestemmelsen om tiårlig telling konservativt, dvs. som påbud om en ”fullstendig telling” av innbyggerne.

Det ingen overdrivelse å karakterisere denne forfatningsregelen (artikkel 1, par. 2), gjennomført første gang i 1790, som et historisk vendepunkt, særlig for demokratisk utvikling. Den nidkjære iverk- setteren av nyordningen var Thomas Jefferson, grunnlovsskaperen, republikkens tredje president og innenriksminister i 1790 da USA besto av kun 13 delstater.

Den var ment å bemektige (empower) den enkelte borger; alle skulle bokstavelig talt bli regnet med og utøve borgermakt ut fra i én mann- én stemme prinsippet. USAs grunnlovsfedre instituerte en forfatningsregel som sa at det var ikke lenger godt nok å bli valgt ut som representant for fellesskapet etter grovmaskete og ofte vilkårlige kriterier av en lokal forsamling og møte på tinget à la Eidsvollsmennene. Eksakte måleprinsipp skulle styre stemmemakt- fordelingen. Politikk ble matematikk. USAs demokrati ble, og forblir, tallstyrt som få, om noe annet politisk system. Folketellingsdata er basis for å utregne delstatenes andel i den føderale sentralmakten. (En kan forestille seg hvor knivskarp tautrekking om etablering av sentralstyrt folketelling i EU-regi, mer eller mindre direkte koblet til representasjonsfordeling, ville bli. Det har faktisk nylig blitt foreslått, men avvist).

Tellingen er langt mer enn en eksamen i statlig registreringskapa-sitet og statistisk integritet. Amerikanske folketellinger er politiske barometre. De vekker strid på politisk, økonomisk, juridisk og viten- skapelig grunnlag. Holdninger til, og oppslutning om tellingen, regnes som indikatorer på politiske trender – tillit til statsmakt, føderale myndigheter og den sittende president. Selv om denne statistiske kraftinnsatsen har medført mye dramatikk gjennom hele republikkens historie, har 2010 tellingen vært preget av mer strid enn på lenge i tråd med de stadig skarpere frontene i amerikansk politikk forøvrig. En økonom mer svekket enn noen gang siden 1930årene, skyhøy statsgjeld og offisiell arbeidsledighet på 9,7 prosent, nærer skepsis og gjenstridighet. De som leste fremgang ut av offisielle tall som i mars 2010 tilsa at det var skapt 162 000 nye arbeidsplasser, måtte ta forbehold om at titusener av disse trolig bare er midlertidige og knyttet til den pågående folketellingen.

Selv om folketellingsdata også anvendes i fordelingen av over 400 milliarder i føderale midler, bidrar historisk høye offentlige budsjettunderskudd både på føderalt nivå og i mange delstater til at tellingen angripes og boikottes som altfor kostbar. Mange middelklasseamerikanere mener den i sin nåværende form er illegitim, rett og slett fordi den koster for mye. Men økonomi står mot juss – Høyesterett mener forfatningsteksten krever fullstendig telling. De mest liberalistiske mener at denne tolkningen ikke er bokstavelig nok. Staten må nøye seg med å telle antall personer i husholdningene, slik konstitusjonen anviser, og droppe de ni andre spørsmålene i skjemaet, blant annet om religion og etnisk identitet. En republikansk kongressrepresentant har lovet at hun bare kommer til å besvare spørsmålet om hvor mange personer som tilhører husholdningen og oppfordrer andre til å gjøre det samme selv om

I innsettelsestalen lovet president Obama at han ville ”gjenopprette vitenskapens rette plass” i politikken. Såkalt informerte valg i demokratier muliggjøres ut fra den felles informasjonsressurs som offisiell statistikk er ment å være, og som de styrte har krav på fordi den er skattefinansiert. Foto: Pete Souza.

man kan bøtelegges for å nekte å svare på de øvrige.

Uansett hvilke gjennomføringsmetoder som velges, omfattes USAs folketellinger av tilbakevendende drama – protestaksjoner og rettslig prøving helt til Høyesterett. Tradisjonen tro var noen fundamentalistiske kristne grupper blant de første som gikk ut og oppfordret til totalboikott av årets telling. Så langt indikerer ikke responsraten at flere amerikanere følger dette opp enn ved tidligere og av skjemaer innsendt per post er det bare mellom 1 og 2 prosent som ikke har svart på alle spørsmålene.

Harde tider og antiføderalisme

Opptakten til årets telling var ikke bare preget av de sedvanlige kontroverser om gjennomføringseffektivitet, metodikk, grunnlovstolkninger og den politiske uavhengigheten til US Census Bureau. Den ble satt i et makabert lys i fjor høst da en av folketellingsmedarbeider i Kentucky ble funnet hengt i et tre, med gjentapet munn og ”fed” risset på brystet(”Strange Fruit” som det heter i en udødeliggjort blues). Mistanken gikk umiddelbart ut på at det dreide seg om ekstremister som ville markere avsky mot føderale myndigheter og/eller statsmakt som sådan. Noen fikk kanskje assosiasjoner til en film av Ethal og Joel Coen, O Brother, Where Art Thou?, lagt til depresjonstidens sørstater. I en scene røper en ungdom: ”I killed a census guy once”, og får straks til svar: “That was a good thing you did there, son.” Det var ikke den slags anarkisme som hadde forårsaket folketellingsarbeiderens død. En tidligere lærer, hadde iscenesatt sitt eget selvmord til å se ut som drap for å sikre at sønnen fikk utbetalt livsforsikringen. En tragisk form for opprør i et land preget av bolig- og finanskrisens herjinger.

Fysisk til stede-regelen og kontroverser om under- og overtelling

Den britiske justisminister Jack Straw har beskrevet offisiell statistikk som politikkens ”harde og skjøre valuta.” Befolkningsstatistikk er ømtålig materie i alle land, noe debatten om Statistisk sentralbyrås framskrivninger av andelen muslimer her til lands også har vist. Under- og overtelling av ulike befolkningsgrupper i USAs folketelling er spesielt omstridt og bunner i regelen om at alle som er ”fysisk til stede” der tellerne banker på skal regnes med. Demokratene hevder de taper på ufullstendig telling av sine tilhengere blant minoriteter, og republikanerne pukket med hell på at utvalgsmetoder for å rette dette opp ikke er eksakte nok.

At ”fysisk til stede” - regelen forblir kontroversiell er ikke til å undres over når estimater viser at ca 32 av 435 seter i Representan- tenes hus fordeles fordi ”non-citizens” telles med. Av mange anses dette som klart forfatningsstridig, et brudd bryter med selve kjer- nemeningen i grunnlovens forutsetninger om fordeling av politisk makt mellom legale, registrerte borgere. Motstand mot å telle med de som ikke er lovlig registrert har spesielt bygget seg opp i de nordlige delstatene (utenom blant annet New York) fordi en slik endring

vil styrke deres mandatfordeling i forhold til immigranttunge Texas og California. Sistnevnte har hatt betydelige fordeler av ”fysisk til stede” - regelen. (Selv ble jeg telt med i 1990 under et Californiaopphold etter at jeg først kjekt hadde innvendt at intervjueren måtte ha misforstått skjemaet). Hvor mye som står på spill kan illustreres ved at Utah på grunnlag av tellingen i år 2000 nesten fikk en fjerde kongressrepresentant. Det strandet på et par hundre stemmer fordi Census Bureau bestemte at mormonmisjonærer som var utenlands da tellingen pågikk, ikke kunne regnes med. Striden gjelder også ”redistricting”, endring av kongressdistriktsgrenser og den demografiske sammensetningen av valgdistrikter. I et land som i forhold til befolkningsmengde har flest innbyggere innsatt i fengsel, gir ”fysisk til stede” - regelen også spesielle bekymringer om at valgdistrikts- endringer en rekke steder skjer på grunnlag av særlig skjev befolkningssammensetning.

Amerikansk folketelling er storpolitikk. 2010 tellingen ble gjenstand for store overskrifter like etter Obamas innsettelse. Det Hvite Hus skapte inntrykk av å ville styre det føderale folketellingskontoret (Census Bureau) tettere for å imøtekomme minoritetsgruppers bekymring for undertelling, særlig grupper som hadde støttet Obamas valgkamp. Siden en ny direktør for Census Bureau ikke var blitt utnevnt, tolket straks mange republikanere og deres støttespillere i media uttalelsene dit hen at stabssjefen i det Hvite Hus, Rahm(bo) Emmanuel, sto klar til å bli Obamas ”statistikktsar”. Presidenten søkte å utøve utilbørlig innflytelse over gjennomføringen av folketellingen og truet Census Bureaus faglige integritet og politiske nøytralitet, ble det hevdet. Kritikken var til og med hardere fra en del i Obamas eget parti enn republikansk side. I Kongressen krevde 36 demokrater og 22 republikanere høring om saken. Kontroversene førte til at den nyutnevnte handelsministeren og ansvarlig statsråd for Census Bureau, den republikanske senatoren Judd Gregg, etter kort tid gikk av. Obamas latin- og afroamerikanske støttespillere forsonet seg ikke med en statsråd som hadde gjort betydelige kutt i Clintons folketellingsbudsjett og angivelig bidratt til betydelig undertelling i 2000. Han hadde ikke tilstrekkelig politisk troverdighet hos kjernegrupper i det demokratiske partiet og Obamas velgerbase.

Mistenkeliggjøring av den sittende presidentens hensikter ved gjennomføring de tiårlige folketellinger går tilbake til republikkens begynnelse. Det første presidentveto ble faktisk utløst under den første tellingen i 1790 da George Washington fulgte innenriksminister Thomas Jeffersons råd om å gripe inn og kreve klarere retningslinjer for delstatenes mandatfordeling i Kongressen ut fra folketellingsresultatene. Jefferson arbeidet intenst for å oppnå så eksakte telleresultater som mulig. Gjennom egne nitidige gjennomganger av dataene var han sikker på at et par hundretusener ikke ble telt. (I april i år gikk for øvrig en utgave av den første tellingen, signert av Jefferson, under auksjonshammeren for 122 500 dollar.)

Obama-administrasjonen parerte anklagene om politisk overstyring av Census Bureau med at det finnes lang historisk presedens for at folketellingsbyråets direktør samarbeider tett med det Hvite Hus. Det var et tvetydig utsagn og viste lite sensitivitet overfor potensiell så vel som historisk dokumentert misbruk av statistisk informasjon. På gjenlevende amerikanere av japansk avstamning, som ble oppsporet og internert under andre verdenskrig på grunnlag av folketellingsdata, tør utsagnet ha fremkalt vonde minner. Å figurere i offisiell statistikk er ikke bare en inngangsport til ”empowerment”, medborgerskapets rettigheter og plikter. Selv i demokratiske stater kan denne type informasjon i krigs- og krisetider, hvis en tilhører ”suspekte” eller sårbare grupper, være ensbetydende med avmakt, lidelse og i verste fall død.

USAs første folketelling ble holdt i 1790 etter initiativ fra Thomas Jefferson, grunnlovsskaperen, republikkens tredje president og innenriksminister i 1790 da USA besto av kun 13 delstater.

Statistikk, tillit og prestasjonspress

Politikeres innsats og prestasjoner, eller mangel på sådan, måles og evalueres på grunnlag av en strøm av statistikker. ”Yes we can”- retorikeren Obama påpekte i sin innsettelsestale at den økonomiske krisen USA var midt oppe i kunne avleses tydelig nok i fortløpende statistikker. At han er lydhør for afroamerikanske og latinamerikanske folkevalgte ønsker om bedre telling av hjemløse, immigranter og amnesti for illegale innvandrere, kan tolkes og blir tolket som ren egeninteresse for å øke det demokratiske partis maktbasis og egne gjenvalgsjanser i 2012. Folketellingsresultatet vil uansett påvirke, til det bedre eller det verre, hans og resten av den politiske klassens fremtidige karrieresjanser.

I nedgangstider kan sittende regjeringer, i tillegg til krisepakker og motkonjunkturtiltak, ty til et annet virkemiddel for å ”pusse på” omdømme og registrert resultatoppnåelse. Fristelsen til å endre definisjoner av hvem som skal regnes som arbeidsledige, for eksempel, øker i tider med høy usikkerhet og prestasjonspress. Under andre verdenskrig ble Winston Churchill så lei av krangling om tall at han etablerte Central Statistical Office, som fikk ansvar for å lage statistikk

Opptakten til årets folketelling i USA var ikke bare preget av de sedvanlige kontroverser om gjennomføringseffektivitet, metodikk, grunnlovstolkninger og den politiske uavhengigheten til US Census Bureau, skriver Linda Sangolt. Foto: privat.

som hele regjeringen måtte godta uten knyst. Han brukte statistik- kens handlings- og opinionsstyrende makt, og sa rett ut at når han ba om statistikk om barnedødelighet, ville han ha bevis for at færre babyer døde da han var statsminister enn under andre regjeringer. President Obama, som skapte så enorme forventninger om ”change we can believe in”, er ikke hevet over mistanke om lignende motiver. Obama-administrasjonens håndtering av utnevnelsen av ny Census Bureau-direktør, illustrerte at det skal lite til for å vekke slike mistanker i amerikansk politikk.

Tillit til offisielle tall

Krisetider har det med å sette produ- senter av faglig uavhengig informasjon under press. I 2008 underskrev sju tidligere Census Bureau direktører et lovforslag om å gjøre det til et helt frittstående forvaltningsorgan etter årets telling. Striden om folketellingen og Census Bureaus stilling står om grunnleg- gende prinsipper om faglig uavhengighet og politisk nøytralitet, i tillegg til økonomi og mandater. I innsettelsestalen lovet president Obama at han ville ”gjenopprette vitenskapens rette plass” i politikken. Såkalt informerte valg i demokratier muliggjøres ut fra den felles informasjonsressurs som offisiell statistikk er ment å være, og som de styrte har krav på fordi den er skattefinansiert. Utbredt misnøye med hva folketellingen koster og mistro til de folkevalgte i Washington vil komme til å prege tolkninger og bruk av folketellingsresultatene både frem mot kongressvalg og neste presidentkamp.

Årets folketelling i USA oppviser også rariteter som en ville tro var blitt umulig i landet som satt begrepet politisk korrekthet i omløp. Folketellingsskjemaet angir fortsatt ”Negro” ved siden av alternativet ”Afro-American” som etnisk kategori, med begrunnelsen at atskillige eldre svarte amerikanere fortsatt er mest fortrolige med den beteg- nelsen. Ja, hvordan vil og bør en la seg klassifisere som borger av the United States, hvis en da ikke boikotter tellingen, helt eller delvis? De gjenstridige vil gjerne klassifisere seg selv. En kan spekulere på om det skyldes det stadig mer hatske polariserte politiske klimaet som den sterkt høyreorienterte Tea Party bevegelsen nører oppunder, eller om det ”bare” er gamle hardnakkete anti-yankeer som har fått en forening til å oppfordre alle sørstatsborgere til å kreve at de blir oppført som ”Confederate Southern-American” i folketellingsskjemaet. Det er i hvert fall ikke dristig å spå at hvis forslag om å registrere ulike samlivsformer og ekteskap mellom homofile blir fulgt opp i 2020 tellingen, så vil det gi støtet til en ny tilvekst i floraen av anti-bevegelser i det amerikanske samfunn.

linda.sangolt@aorg.uib.no