KOMMUNEREFORMER må komme nedenfra og være utformet på en slik måte at kommunene selv ser fordelene ved slike reformer. Det uttalte daværende innenriks- og helseminister, senere finans- og nå statsminister i Danmark, Lars Løkke Rasmussen til det norske tidsskriftet Horisont i 2006. Danskene har det siste tiåret vært g jennom et sett av svært omfattende kommunereformer, for å effektivisere tjenesteproduksjonen, gi borgerne bedre service og for at beslutningene skal tas så nærme borgerne som mulig, sier Rasmussen, og fortsetter: ”Kommunen skal være inngangsporten til offentlig sektor.” Vil en lignende struk-tur- og funksjonstangegang kunne ligge til grunn for en norsk reform av kommunesektoren? Det spørsmålet stilles til debatt av tre vidt forskjellige innledere i dette nummeret av Stat & Styring: tidligere assisterende fylkesmann i Vest-Agder, Lars Erik Lyngdal, seniorrådgiver i Sogn og Fjordane fylkeskommune, Trond Ueland, og mastergradsstudent i offentlig politikk og forvaltning ved Universitet i Agder, Robert André Sørbye. De ser på utfordringen med kommunale reformer fra statens, fylkets og kommunenes eget ståsted. For å klare arbeidet med å g jøre danske kommuner mer effektive og representative for egne borgeres interesser, mente Rasmussen i 2006 at kommunene måtte bli større. Akkurat det er nok ikke alle norske kommunepolitikere enig i. Men, som Robert André Sørbye skriver, ”hvis det er en styrke for lokaldemokratiet at en kommune har 1000 innbyggere, burde blant andre Bergen kommune bli delt opp ig jen! Det samme med Oslo, Stavanger, Trondheim, Drammen, Fredrikstad og så videre. Altså burde vi ha flere kommuner!” Kanskje det er her vi bør begynne debatten?

Red.