Et anstendig samfunn og levedyktig demokrati, må ha noen grenser for hva som er akseptabelt å støtte av politiske holdninger.

Lars Sponheim er den eneste norske top- politikeren som kan gå ut av årets valgkamp med æren i behold. I motsetning til samtlige av de øvrige partilederne, bortsett fra Rødts Torstein Dahle, stod han i NRKs siste partilederdebatt til det siste fast på at Norge må føre en mer anstendig asylpolitikk, og nektet å la seg diktere av Siv Jensens stigmatisering av ikke-vestlige innvandrere som kriminelle voldtektsforbrytere som oversvømmer landet med narkotika og kjønnslemlestelser, og ødelegger norsk kultur.

Siv Jensen er en politiker som har plassert seg selv og sitt parti utenfor det etablerte norske partisystemet, og som i likhet med sine ultranasjonalistiske, fremmedfiendtlige og til tider klart rasistiske kolleger i land som Belgia, England, Frankrike, Italia, Nederland og Sveits, har klart å dreie den norske politiske debatten i spørsmål om asyl og innvandring langt ut over det som er akseptabelt i et demokratisk samfunn der universelle menneskerettigheter er en av pilarene vi bygger vår sivilisasjon på.

Fremskrittspartiets program, og flertallet av dets politikere sentralt og lokalt, så vel som velgerne deres, er neppe rasistisk motivert. Men programmet er klart nasjonalistisk og viser tydelig at Fremskrittspartiet ikke er et liberalistisk parti, slik de selv tror, men et nasjonalistisk parti. I programmet står det at Fremskrittspartiets politikk skal basere seg på kristen etikk og norske verdier i den nasjonale politikken og norske interesser i utenrikspo- litikken.

Det er i seg selv ikke noe galt i dette. Kris- ten etikk og norske verdier – hva nå det måtte være – kan være et godt grunnlag å bygge et samfunn på. Men en slik politikk bryter fun- damentalt med liberalismens idé om at alle mennesker er født frie og at alle mennesker har krav på den samme respekt og personlige integritet, uavhengig av rase, kjønn, religion eller annen status, slik dette er nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fra 1950 og i FNs menneskerettighetserklæ- ring fra 1948 som også Norge har akseptert.

Måten de politiske partiene i Norge, bortsett fra Venstre og Rødt, møtte Siv Jensens innvandrerhets på i årets valgkamp var gjennom ettergivenhet; slik den britiske utenriksminister Neville Chamberlain gjorde overfor Adolf Hitler i 1938, da han på vegne av England og Frankrike håpet å unngå en ny krig i Europa ved hjelp av sin såkalte appeasementpolitikk.

For å unngå krig kan det være gode grunner til å drive appeasement-politikk i internasjonalt diplomati. Men som nasjonal strategi for å sikre et borgerlig samarbeid, og/eller å demme opp for at velgere forsvinner til et annet parti, er det i en så alvorlig sak som dette helt uakseptabelt.

Et anstendig samfunn og levedyktig demokrati, må ha noen grenser for hva som er akseptabelt å støtte av politiske holdninger. Hvis ikke går det som i Portugal, Italia og Tyskland i mellomkrigstiden, da diktatorene Oliveira Salazar, Benito Mussolini og Adolf Hitler ble tatt inn det gode politiske selskap for å sikre regjeringsdyktige flertall og tilfredsstille krav fra folk flest om enkle løsninger på kompliserte politiske spørsmål.

Fremskrittspartiet har en legitim plass i norsk politikk. Siv Jensens retorikk og politikk i asyl- og innvandringsspørsmål har det ikke. Venstres leder Lars Sponheim var den eneste som hadde personlig og politisk guts til å si dette i årets valgkamp, og ofre seg selv og det borgerlige alternativet for det. Demokratiet straffet ham, men sviktet samtidig seg selv.

Ansvarlig redaktør