President Mikheil Saakashvili har hatt fem år på å styrke demokratiet og nasjonalt samhold i Georgia. Tiden etter Sovjetunionens sammenbrudd hadde ikke oppfylt de høye forventinger man hadde i forhold til økonomisk utvikling, fred og frihet. Optimismen ble vekket til live ig jen med Saakashvilis maktovertakelse. Hva har skjedd med demokratiutviklingen og forholdet til Vesten, Russland og de etniske minoritetene i landet under hans tid som president?

Fem år etter valget som brakte Mikheil Saakashvili til makten har Georgia hatt både oppturer og nedturer. Beklageligvis for georgierne har det vært mye av det siste. Saakashvili kom til makten etter det som ble forstått som et folkeopprør mot daværende president Eduard Shevardnadze. En bølge av optimisme fulgte i kjølvannet av den såkalte Roserevolusjonen i november 2003. Den fredelige maktovertakelsen inspirerte liknende bestrebelser i flere tidligere Sovjet-stater, slik som orange-revolusjonen i Ukraina, og ga håp om at demokratiseringsprosessen hadde tatt et steg videre/eskalerte.

Som Shevarnadze satte Saakashvili seg fore å få bukt med den stadig økende korrupsjonen, og å reformere offentlig sektor. Og som det gjorde under Shevardnadze begynner befolkningen å miste tålmodigheten. Dette skjer på tross av at han har fått bukt med veldig mye av korrupsjonen og at han har reformert offentlig sektor i stor skala. Denne misnøyen kom tydelig til uttrykk i løpet av høsten 2007, da opposisjonen holdt store demonstrasjoner og krevde presidentens avgang. Den påfølgende unntakstilstan- den, maktutøvelsen fra politiets side og den begrensede medi- efriheten ga de første signalene på at presidenten ikke kunne leve opp til idealet av en ekte demokrat. Som en konsekvens gikk han av i november 2007, og ble gjenvalgt i et omstridt valg.

På den annen side har hans sterke retorikk om nasjonal enhet og territoriell integritet hatt en samlende effekt. Frem til nå har ingen protestert på hans distansering fra Russland og den pågående tilnærmingen mot vest. Under Saakashvili har Georgia beveget seg stadig nærmere NATO-medlemskap og tettere tilknytning til EU. Signalene fra NATO og EU har derimot ikke vært ensidig positive.

Forholdet til EU og NATO

Selv om Georgia, i likhet med de andre landene i Sør Kaukasus, Armenia og Aserbajdsjan, ble invitert til å delta i EUs naboskapssamarbeid European Neighbourhood Policy (ENP) i 2004, har det fra EUs side aldri vært snakk om fullt medlemskap fra EUs side. Vedtaket om å inkludere Georgia i ENP kom ikke bare som en reaksjon på Roserevolusjonen og håpet om et sterkere folkestyre, men også som resultat av et langsiktig arbeid fra georgisk side, om å oppnå en tettere tilknytning til unionen. I Georgia er et eventuelt EU-medlemskap en garanti for landets suverenitet, i sterk kontrast til hvordan det blir oppfattet i Norge.

President Saakashvili har hatt en sterk nasjonalistisk retorikk, og har g jort sitt ytterste for å samle landet. Videre har han klart å reinte- grere provinsen Adjaria, som inntil 2004 var semi-autonomt. De hadde tollinntekter ved grensen til Tyrkia og fra havnebyen Batumi.

De steile motsetningene i NATO-alliansen var tydelige under toppmøtet i Bucuresti i april 2008. Og for første gang ble alliansen konfrontert med konsekvensene av de senere års stadige utvidelser. Alliansen delte seg mellom ”gamle” og ”nye” NATO over hvorvidt Georgia skulle tilbys MAP-status1. USA og de nye med- lemslandene i Øst og Sentral-Europa presset på for at Georgia skulle integreres i alliansen så raskt som mulig. Motstanderne, med land som Tyskland og Frankrike i bresjen, påpekte at videre reform av sikkerhetssektoren var nødvendig før Georgia oppfylte kriteriene for medlemskap. Debatten raste om hvorvidt motstanderne med dette ga Russland veto mot medlemskapsutvidelse. Kompromisset man kom frem til ga løfter om et fremtidig georgisk medlemskap, uten å sette noen tidsramme for MAP eller medlemskapsforhandlinger.

Denne splittelsen innad i alliansen gjorde det klart for om- verden, særs i Russland, at Georgia ennå ikke hadde blitt en del av det gode selskap. Dette faktum alene gir ikke grunnlag for å hevde at Russland benyttet seg av en midlertidig svakhet i den internasjonale sikkerhetsarkitekturen for å styrke sin posisjon ved å intervenere i Sør Ossetia i august 2008. Men fraværet av vestlige sikkerhetsgarantier signaliserte Georgias sårbarhet overfor Russlands dominans.

Etniske konflikter

Hendelsesforløpet fremstår fortsatt uklart, men det er tydelig at georgierne gjennom våren ble utsatt for en rekke provokasjoner fra Russland, og at invasjonen og bombingen av Tskhinvali kom som en reaksjon på dette. Selv om dette ikke legitimerer volds- bruken, kan det forklare den aggressive responsen fra georgisk hold. I løpet av fem dager var georgierne blitt presset ut av Sør Ossetia. Den antatte triumfferden inn i Tskhinvali ble avlyst, og russerne hadde vunnet. Våpenhvilen kom på plass blant annet takket være iherdig innsats av Nicolas Sarkozy.

Voldelige konflikter over Sør Ossetia og Abkhazia brøt ut i henholdsvis 1991 og 1992, etter at Georgia fikk sin selvstendighet fra Sovjetunionen i 1990. Våpenhvilen som kom på plass i Sør Ossetia i 1992 ga Russland rett til å ha en fredsbevarende styrke i området. I Abkhazia ble man enige om en våpenhvile i 1993, etter at daværende president Shevardnadze kom med en rekke innrømmelser overfor Russland. De to utbryterrepublik- kene har ulike målsettinger. Abkhazia har siden starten ønsket selvstendighet, mens Sør Ossetia ønsker å slå seg sammen med sitt broderfolk i Nord Ossetia, dvs. bli en del av Russland. Konse- kvensen av konflikten i Sør Ossetia i august 2008 er at Russland har anerkjent dem begge som uavhengige republikker.

President Saakashvili har hatt en sterk nasjonalistisk retorikk, og har gjort sitt ytterste for å samle landet. Videre har han klart å reintegrere provinsen Adjaria, som inntil 2004 var semiautonomt. De hadde tollinntekter ved grensen til Tyrkia og fra havnebyen Batumi. Den autoritære lederen, Aslan Abashidze, hadde full kontroll over maktapparatet og skaffet seg store rikdommer på bekostning av resten av befolkningen. Adjaria var representert i parlamentet i Tbilisi, anerkjente Georgias territorielle integritet og benyttet georgisk valuta, men georgiske myndigheter hadde ingen kontroll i den de facto uavhengige repu- blikken.

I 2004 flyktet Abashidze til Russland og Adjaria ble fullstendig reintegrert i Georgia. Det er tre hoverårsaker til at Saakashvili lyktes i dette tilfellet. Først og fremst var han en mer populær leder i Adjaria enn den autoritære Abashidze. Dessuten var georgiske styrker forflyttet seg til grenseområdene, og det ble truet med militær intervensjon. Og endelig lykkes han fordi Russlant ikke ble militært involvert. Om denne suksessen gikk ham til hodet og inspirerte angrepet på Sør Ossetia forblir spekulasjoner, men det er tydelig at Russlands reaksjon kom som en overraskelse på presidenten.

Eurooptimismen rår: EU-flagget vaieR foran parlamentsbygningen i Tbilisi.

Etniske konflikter har preget hele perioden etter Sovjetunionens sammenbrudd, og det er potensial for en rekke andre konflikter i landet. Blant annet er det økende misnøye med Saakashvili blant både den armenske og den aserbajdsjanske minoriteten. Armenerne i regionen Samtskhe-Javakheti har uttrykt ønske om større grad av selvstyre. Og de gjør felles sak med aserbajdsjanerne ettersom språkbarrieren gjør at begge minoriteter ekskluderes fra arbeidsmarkedet og holder dem ute fra deltakelse i det offentlig liv.

Kritikken mot Saakashvili har vært at han i sin reformiver har samlet for mye makt hos presidenten. Han har heller ikke respektert det faktum at Georgia er etnisk sammensatt, og det har gitt grobunn for større etniske spenninger. I tillegg har han tatt større kontroll over massemediene og dermed redusert pressefriheten. Til slutt har han svekket tillit i det internasjonale samfunn etter det som fremstår som en lite veloverveid militær kampanje i Sør Ossetia.

På den positive siden har veksten i økonomien vært stabilt rundt 7 prosent årlig siden 2001, og en rekke tiltak innført etter Roserevolusjonen har ført til økende utenlandsinvesteringer og et bedre balansert nasjonalbudsjett. Den pågående finanskrisen vil føre til mangel på utenlandske innvesteringer i 2009, spesielt innenfor infrastruktur, noe som vil ramme Georgias økonomi og arbeidsmarked hardt. Georgia er også nærmere et NATO-medlemskap enn noen gang. Til slutt har viljen til å komme seg ut av Russlands innflytelsessfære gitt bedre relasjoner til USA. Det gjenstår derimot å se om Saakashvili lærer av sin grove feilberegning ved å invadere Sør Ossetia, eller om det setter ham på et enda mer autoritært spor.

Den første demokratiske maktoverføringen ligger fortsatt i fremtiden. Men det kan hende det blir en nær fremtid, for mange krever nå Saakashvilis avgang og nyvalg. Den sterkeste kandidaten er i så fall Irakli Alasania, som nå går nå ut hardt mot Saakashvili. Han er respektert i Georgia for sin innsats i Abkhazia, og godt likt i Vesten fra sin tid som FN-ambassadør. Uavhengig av hvem som leder landet, vil presidenten stå overfor store utfordringer i tiden som kommer.

Noter

1 ” Marcel de Haas “The Georgia conflict of August 2008: Exponent of Russia’s assertive security policy” Carré, January 2009, pp. 46-49Miriam Lanskoy and Giorgi Areshidze “Georgia’s year of tumoil” Journal of Democracy vol.19, number 4 October 2008, pp.154-168Verdensbanken: http://web.worldbank.org/WBSITE/EXTERNAL/ NEWSLETTERS/EXTTRANSITION/EXTDECBEYTRANEWLET/ 0,,contentMDK:21491818~pagePK:64168445~piPK:64168309~theSitePK:1542353,00.html