Etter at Stortinget nå har blitt tvunget til å rydde opp i sitt eget pensjonsrot, hvor offentligheten har fått innblikk i en så lemfeldig omgang med offentlige pensjonspenger at det kan ende med straffeforfølgelse av tidligere stortingsrepresentanter, burde man nå rydde opp i de folkevalgtes ”skjulte” pensjonsfond.

Jeg tenker på fylkesmannsembetene. Høyt gasjerte stillinger med et betydelig leder- og forvaltningsansvar i det statlige byråkrati, som gjennom årene er blitt en rekreasjons- og pensjonsinstitusjon for avdankede stortingsrepresentanter eller personer i partino- menklaturet.

En slags politikkens Fretex – et resirkuleringsmottak for stortingspolitikere som vil sikre sin pensjon med et fett embete.

Djupedal-affæren, som selv hans partifeller i Aust-Agder oppfattet som et overgrep mot det fylke han ble henvist til, har på ny utløst en debatt om forhenværende politikeres kvalifikasjoner for å fylle den viktigste offentlige lederstil- lingen i fylkene. Er norsk offentlig forvaltning tjent med at fylkesmannsembetene fungerer som resirkuleringsmottak for avdankede politikere av ulik bonitet?

Fylkesmannsembetet er et rent forvaltningsorgan hvor fylkesmannen leder et stort byråkrati med viktige forvaltnings- og kontrollfunksjoner rettet mot statsetater og kommuner, hvor ikke minst ivaretakelsen av borgernes rettssikkerhet står sentralt. Kompetansemessig stilles det derfor de samme krav til kvalifikasjoner og lederkompetanse som til toppbyråkratene i departementet. Både fylkesmannsforvaltningen og de innbyggere den skal tjene må kunne forvente at fylkesmennene har de lederegenskaper og den formalkompetanse en slik lederstilling krever.

Ikke desto mindre er 15 av 18 fylkesmannsembeter i dag besatt av avdankede politikere som, for de flestes vedkommende, neppe ville ha blitt tilbudt ordinære lederjobber på tilsvarende nivå under normale rekrutteringsprosesser, verken i det statlige byråkrati eller i privat virksomhet. For i det øyeblikk en avtroppende politiker melder seg som søker, suspenderes alle normale kompetansekrav og de øvrige søkerne, uansett kvalifikasjoner, blir sittende igjen som en slags demokratisk staffasje. Det hører til unntakene at forsmådde søkere blåser misnøyen ut i mediene slik Vålerenga-prest Einar Gelius gjorde da Øystein Djupedal dukket opp som søker til fylkesmannsembetet i Aust-Agder i tolvte time.

Selvsagt kan en profilert politikers kjendisstatus gi fylkesmannsembetet en ekstra oppmerksomhet utad, som Kåre Willoch som fylkesmann i Oslo og Akershus og Sigbjørn Johnsen i Hedmark. Men det er mer i kraft av deres aktiviteter utenom fylkesmannsembetet enn i deres myndighetsutøvelse som fylkesmenn. Kåre Willoch brukte embetet som plattform for sin privatpraktiserende rikssynsing i det offentlige rom, mens Sigbjørn Johnsen har vært mer kjent som pensjonsutreder enn som fylkesmann.

Skiftende norske regjeringer har devaluert fylkesmannsembetet til å bli en forvaltningsmessig hybrid – Norges feteste pensjonsordning for partiveteraner, hvor det ikke spørres etter formelle eller reelle kvalifikasjoner, men hvor i partihierarkiet du befinner deg.

Som forsvar for politikerutnevnelsene hevder den til enhver tid sittende ansvarlige statsråd at politisk erfaring kompenserer for den manglende formalkompetanse utlysningene forlanger. Men den realkompetanse man erverver seg som politiker har fint lite til felles med de kvalifikasjoner og den kompetanse som kreves av embets- og tjenestemenn i den offentlige forvaltning, hvor de byråkratiske dyder som lojalitet, nøytralitet og korrekt regeltolkning er en del av institusjonskulturen. Verken Stortinget eller partiapparatene er

”skoler” hvor embetsmannsetikken og byråkratiets normer og regler holdes i hevd. Tvert om er politikkens vesen og logikk det diamentralt motsatte av embetsmannsetikken og embetsutøvel- sen.

Her skal en statsminister Erna Solberg eller Siv Jensen måtte forholde seg til tidligere politiske motstandere, som SV-erne Inge Ryan og Øystein Djupedal, i rollene som reg jeringens lojale tjenere i fylkene. Eller den høyt profilerte Frp’er, Lodve Solholm, som den rød-grønne reg jeringens lojale tjener og forlengede arm i Møre-og Romsdal.

Snarere burde deres politiske virke være diskvalifiserende i rollen som regjeringens forlengede arm i fylkene. Her skal en statsminister Erna Solberg eller Siv Jensen måtte forholde seg til tidligere politiske motstandere, som SV-erne Inge Ryan og Øystein Djupedal, i rollene som regjeringens lojale tjenere i fylkene. Eller den høyt profilerte Frp’er, Lodve Solholm, som den rød-grønne regjeringens lojale tjener og forlengede arm i Møre-og Romsdal. En politisk perversjon som også er et hån mot de kvalifiserte søkere man holder for narr gjennom pro forma utlysninger og tilsettingsprosesser.

Politikere av alle avskygninger bidrar til å befeste den rolleuklarhet som nå hefter ved fylkesmannsrollen. Typisk for den mangel på forståelse for forskjellen på en embetsstilling og en politisk stilling i vår forvaltning er uttalelsene i kjølvannet av utnevnelsen av Lodve Solholm (Frp), som fylkesmann i Møre- og Romsdal. Både fylkesordfører Olav Bratland (H) og Ap’s stortings- representant fra fylket, Asmund Kristoffersen, gir en varm støtte til utnevnelsen og uttaler at Solholms politiske erfaring er viktig når han går inn i sin nye jobb. I forhold til de 99 prosentene av hans arbeidsoppgaver som er rene forvaltningsfunksjoner? Eller forventer de at han skal agere som en superpolitiker i fylket i strid med embetsmannsrollen og fylkesmannsinstruksen?

Dette er uttrykk både for en intellektuell uryddighet og en prinsippløs holdning til de krav som man ellers stiller til toppstillinger i norsk offentlig forvaltning. Like lite som Lodve Solholm og Øystein Djupedals politiske erfaring ville ha kvalifisert dem til departementsrådsstillingen i kommunal- og regiondepartementet eller fornyings- og administrasjonsdeparte- mentet, like lite kvalifiserer det for fylkesmannsembetet.

Det er på høy tid at vi får en debatt om fylkesmannsembetet skal fungere som et pensjonsfond for tidligere stortingspolitikere, eller være en moderne lederstilling i norsk forvaltning med de krav det stiller til rekrutteringen med hensyn til lederegenskaper, formelle kvalifikasjoner og reell kompetanse.

finn.h.hoven@gmail.com