Vår felles lærdom bør være at demokrati ikke er noe vi kan ta for gitt, men noe vi må arbeide for og ta vare på hver eneste dag.

Frekkhetens nådegave.

Etter at årets økonomiske forum i Davos var avsluttet uttalte Norges utviklings- og miljøminister Erik Solheim at markedsliberalismens tid er forbi og at internasjonale næringslivsledere nå ber sosialistiske politiske ledere om hjelp til å forstå hvordan verden fungerer (NRK P2 1. februar 2009.). Han påstod også at samarbeid i internasjonale organisasjoner om overnasjonale reguleringer av handel, finans og arbeidsliv, er noe venstresiden har ivret for lenge. Frekkhetens nådegave kjenner tydeligvis ingen grenser. Eller, det er kanskje nettopp det den gjør: kjenner sine grenser?

I spørsmålet om norsk medlemskap i EU, WTOs arbeid før økt frihandel og nedbygging av nasjonalstatlig proteksjonisme samt Det internasjonale pengefondet og Verdens- bankens fokus på god styring (good gover nance), har Solheim og det politiske miljøet fra midten av Arbeiderpartiet og utover til venstre snarere gått inn for nasjonalstatlig proteksjonisme og sterkere grensekontroll mot omverden enn det motsatte. Dessuten har de motarbeidet internasjonale krav om politiske reformer i diktatoriske regimer som har forsøkt å isolere sine befolkninger fra å ta del i den globale markedsøkonomien, og programfestet at det er USAs internasjonale politikk som er hovedårsaken til verdens problemer med fanatisme og terrorisme.

Det er prisverdig at Solheim de siste årene har vært på gli i synet på EU og andre internasjonale organisasjoners forsøk på å integrere rike og fattige land på like fot gjennom økt frihandel og det som nødvendigvis følger med dette av politiske reguleringer. Men å påstå at det er norsk venstresides tradisjonelle syn på internasjonal økonomi og politikk som har drevet verden fremover og nå, av den grunn, har seiret over markedsliberalismen, er enten et uttrykk for kunnskapsløshet, eller ren og skjær frekkhet. Solheims parti har i motsetning til en rekke andre venstrepartier i Europa, stått for en nasjonal proteksjonisme som har hemmet snarere enn fremmet den økonomiske utviklingen i fattige land. Forhåpentligvis kan partiet lære noe av markedsliberalismen heller enn det motsatte. Vi trenger et sosialistisk alternativ i Norge som forstår hvordan verden fungerer også utenfor den humanitære stormaktens grenser når den nasjonalstatlige proteksjonismen igjen er på fremmarsj i Europa.

Riktig retrett.

”Vi kan ikke leve med inntrykket av at vi vil innskrenke ytringsfriheten”, sa Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete til NTB da partiet i begynnelsen av februar trakk forslaget om å endre straffeloven for å hindre krenkende ytringer mot religioner og religiøse følelser. Etter at forslaget var blitt kjent hadde det møtt massiv motstand fra menneskerettighetsforkjempere, forfattere og forskere, opposisjonen på Stortinget og til og med egne partifeller og representanter for trossamfunn som kunne forventes å tenke helt motsatt av hva Navarsete gjorde om dette spørsmålet.

Retretten var fornuftig av menneskerettig- hetshensyn og behovet for vern om ytringsfriheten som en forutsetning for at Norge skal kunne kalle seg et rettsstatlig demokrati. Men den var også fornuftig og viktig i forhold til sentrale prinsipper i et representativt demokrati. Selv om parlamentarismen har gitt oss muligheten til å kvitte oss med regjeringer som ikke har flertall i den lovgivende forsamling, og derved presumptivt i folket, viser denne saken hvor viktig det er å ha et kontinuerlig engasjement overfor hva som skjer i forholdet mellom regjering og Storting.

Heldigvis var Navarsete voksen nok til å innrømme at partiet gjorde en feil. ”Vi rotet det til, men nå rydder vi opp.” Vår felles lærdom bør være at demokrati ikke er noe vi kan ta for gitt, men noe vi må arbeide for og ta vare på hver eneste dag. Når vi ser hvordan religiøs fundamentalisme igjen har fått grobunn og presser seg frem i Europa og resten av verden, er det grunn til å minnes Arnulf Øverlands dikt ”Du må ikke sove!” fra 1937:

- Du må ikke sove! Du må ikke sove.

Du må ikke tro at du bare har drømt

I går ble jeg dømt

I natt reiste de skafottet i gården

De henter meg klokken fem i morgen

Vann i bassenget.

Statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Kristin Halvorsen tok spanderbuksene på i vinterkulda og dro frem offentlige milliarder til finansnæringen så de skulle kunne låne ut penger og redde utsatte arbeidsplasser. De stod i tomme svømmebassenger og skrøt av at nå skulle de fylles (enda en gang) og alt forfallet i offentlig sektor skulle rettes opp gjennom en krisepakke for offentlig motkonjunkturpolitikk. Hvorfor var det ingen som spurte hvorfor det ikke var vann i bassenget fra før av?

Ansvarlig redaktør