Det har over flere år pågått en debatt om kvaliteten på norske universiteter og utdanningen og forskningen som utføres der. Den siste store debatten sentrerte seg rundt Stjernø-utvalget og forslagene om å slå sammen høyskoler og universiteter til større og mer slagkraftige enheter. På mange måter var ikke Stjernø- debatten den debatten vi trengte. Jeg vil påstå at den på mange måter var en avsporing. Avsporingen var at debatten sentrerte rundt spørsmål som ikke bør være sentrale i norsk forsknings- og utdanningsdebatt.

Nå har Dannelsesutvalget avgitt sin innstilling, og de ser heldigvis på spørsmål som bør være sentrale. De argumenterer for en debatt omkring hva som bør være innholdet i høyere utdanning. Viserektor ved Universitetet i Oslo, Inga Bostad, sier at hun ikke vil diskutere struktur og økonomi, men innhold. I seg selv er det vel og bra, men det er også å unngå en kjerne i problemet. Problemet med mange av de andre utdannings- og forskningsdebatter i Norge, er at de unngår de store spørsmålene. Nemlig hvordan vi ønsker å strukturere høyere utdanning og forskning i Norge. Dagens modell holder dessverre ikke mål, noe Dannelsesutvalget også påpeker. Som et resultat av Bologna-prosessen har vi fått en avspist bachelorgrad og på mange måter også en avspist mastergrad. Selv om Dannelsesutvalget er enig i at de store spørsmålene har blitt unngått, så unngår det selv et stort spørsmål, nemlig strukturen.

Dannelsesutvalget har festet seg ved hva som gjøres på Harvard og Yale. I seg selv er det interessant. Dette er toppuniversiteter som bare har toppstudenter selv på bachelornivå. Det gjør det mulig å sette helt andre krav til studentene enn et middelmådig universitet kan gjøre. Ser man på andre amerikanske universiteter så finnes ikke de samme debattene og gylne mål. Men det er også andre faktorer som spiller inn, nemlig organiseringen. Amerikansk utdanning er organisert på helt andre prinsipper enn den norske, og det spiller også en vesentlig rolle i denne debatten. Det er synd at Dannelsesutvalget ikke virker å se dette. La oss se på hvorfor dette er sentralt.

Et hovedproblem i Norge er at vi av prinsipp ikke vil skille mellom bredde og topp. Egaliteten skal øyensynlig gjennomsyre samfunnet fra vugge til grav. Dette kan umulig være bra dersom vi har som mål å hevde oss internasjonalt. Forskerutdan- ningen er et veldig godt eksempel på hvordan det nå har blitt. Flere enn noen gang tar nå en mastergrad, mange som ikke har planer om å bli forskere. Dette er det selvfølgelig ikke noe galt i isolert sett, men problemet er at den nødvendige kvalitetshevingen som de som skal bli forskere trenger ikke finner sted. Siden alle sammen tar de samme kursene i kursdelen av mastergraden, så må naturlig nok undervisningen tilpasses slik at alle kommer greit gjennom. Dette gir ikke den kvaliteten vi fortjener.

Vi må slutte å være så livredde for å differensiere i norsk utdanning. Kvalitet fordrer differensiering. God forskning krever toppmiljøer, og det krever en topp utdanning.

Denne praksisen er en stor utfordring. Den blir ikke minst et problem når de som vil bli forskere kommer på Ph.D-utdan-ningen. Der er ikke forandringen stor fra mastergraden. Innenfor humaniora, som er det fagfeltet jeg selv kjenner best, er kravene til Ph.D-studentene latterlige. Ved mange universiteter kreves det bare at studentene deltar på et gitt antall seminarer der arbeidskra- vene er meget lave. Det kan kanskje virke merkelig at det er slik. Dessverre er det intet mysterium. Årsaken ligger primært på to områder.

Det ene området er at grunnlaget til de fleste studentene simpelthen er for svakt. Mastergraden har ikke kvalifisert dem på en god nok måte. Derfor kan man ikke forvente nok kunnskaper til å øke tempo og faglig nivå. Iallfall virker det å være tankegangen. En annen årsak, som blant annet professor Gjert Kristoffersen i Bergen har fremmet ved et par anledninger, er at studentene kan få stipend basert på en prosjektbeskrivelse som ikke nød- vendigvis har en solid forankring i eksisterende fagmiljø ved den tilhørende institusjonen. Dette er et problem fordi det gjør at stu- dentenes bakgrunn kan være meget forskjellig, noe som gjør det vanskelig å skape en god Ph.D-utdanning. Mang en Ph.D-student i Norge har opplevd å sitte på et mørkt rom i ensomhet mens de har skrevet sin avhandling. Kanskje har de hatt en person på universitetet som har hatt rimelig god kunnskap om det de skriver om. Det sier seg selv at kvaliteten sjelden blir like god som for en student som har skrevet sin avhandling i et dynamisk miljø omgitt av eksperter på samme fagfelt.

Hva bør gjøres med disse problemene? Først og fremst må det en grundig debatt som også fokuserer på følgende to spørsmål: Ønsker vi at bredde og topp framdeles skal behandles likt? Og i forlengelsen av dette: Ønsker vi å ha en helhetlig forskerutdanning i Norge?

Jeg mener svaret på det første spørsmålet bør være et klart ”nei”, mens svaret på det andre da blir et like klart ”ja”. I USA har de gjennom mange tiår hatt en integrert master- og Ph.D-utdanning (kjent som ”graduate school”). Ser man på vinnerne av de store vitenskapsprisene så er det lett å se hvor de fleste av disse forskerne har fått sin utdanning. I Norge har Senter for fremra- gende forskning i teoretisk lingvistikk (CASTL) i Tromsø forsøkt med en tettere integrering mellom mastergrad og Ph.D, og dette har gitt gode resultater, men har dessverre vært begrenset av at man ikke har muligheten til å utføre et helhetlig opptak og en helhetlig forskerutdanning.

En endring av utdanningsstrukturen vil også katalysere andre endringer. Dannelsesutvalget kritiserer med rette kvalitetsrefor- men.. Det nåværende systemet er mer laget for gjennomstrømning enn kvalitet. Flinke studenter kan i dag få beskjed om å ikke stille vanskelige spørsmål fordi de svake studentene da ikke greier å henge med. Er det virkelig slik vi ønsker det? Svaret burde være selvsagt, men jeg må innrømme at jeg av og til tviler.

Først når vi gjennomfører en omlegging av strukturen vil man virkelig dra nytte av en innholdsendring. Vi trenger toppuniversiteter i Norge, og vi trenger et skille mellom profesjonsutdanninger og forskerutdanninger. Jeg kan ikke se noen annen god løsning dersom målet er å skape en kultur der norske læresteder kan konkurrere med utenlandske om de aller beste studentene. Innholdsspørsmålet kan ikke løsrives fra strukturspørsmålet.

Vi må slutte å være så livredde for å differensiere i norsk utdanning. Kvalitet fordrer differensiering. God forskning krever toppmiljøer, og det krever en topp utdanning. Jeg er overbevist om at profesjonsutdanningene også vil tjene på en grundig omlegging av dagens struktur. Og vi har simpelthen ikke råd til å vente femti år på at fem utvalg skal utrede saken.

Dannelsesutvalget oppfordrer til en debatt rundt innholdet i vårt høyere utdanningssystem. Den debatten er viktig og må tas. Men vi må ikke glemme at de strukturelle forholdene faktisk legger rammene, og kan ikke ignoreres i en debatt som denne.

Hilsen Terje

terjeloh@gmail.com