Det er ikke nok å ha retten til innsyn i offentlige dokumenter, vi må også skape en kultur for at denne retten blir brukt, sa Arne Jensen og Finn Sjue om bakgrunnen for å skrive boken Innsyn – slik kikker du byråkrater og politikere i kortene.

Iverksettelsen av den nye offentlighetsloven 1. januar i år var bakteppe for lanseringen av boken på Litteraturhuset i februar. I panelet satt, foruten de to forfatterne, direktør i Datatilsynet Georg Apenes, leder i Norges Naturvernforbund Lars Haltbrekke og ordfører i Nittedal kommune Mette Tønder. Debattleder var Gunnar Bodal-Johansen, som åpnet med å spørre forfatterne hvem boken er skrevet for.

Svaret var innlysende. Den er skrevet for alle som ønsker – og burde ønske – innsyn i offentlige saksprosesser. Men, som begge redaktørene understreket: det at det finnes en offentlighetslov betyr verken at vanlige borgere eller journalister benytter seg av den. Derfor er det like viktig å utvikle en kultur for økt åpenhet og innsyn, som kunnskap om og regler for dette, sa Jensen og Sjue i sin presentasjon. Ordet gikk videre til de øvrige debattdeltagerne. Spørsmålet Bodahl-Johansen åpnet med var: Hvorfor er ikke politikerne pådrivere for mer åpenhet og hvorfor er byråkratene en hemsko?

Georg Apenes svarte polemisk: Det var et pinlig godt spørsmål, men med de siste dagers blasfemiparagrafdiskusjon in mente, hvor ofte hører du noen i politikken snakke om frihet – om enkelt- menneskets behov for vern mot styresmaktene i dette landet? Apenes mente han hadde dekning for å si at hans etat – Datatilsynet – hadde praktisert mer offentlighet enn de fleste andre offentlige etater gjennom årene – og jeg har aldri angret på dette. Jeg tror faktisk det har vært i vår interesse vis a vis det mandatet vi har hatt. Samtidig vil jeg være litt ufin og si at det medie-Norge som ikke klarte å bruke den gamle loven klarer antagelig ikke å bruke den nye heller.

Finn Sjue nikket. – Hvis du ikke bare logrer og bjeffer, men også biter og følger opp sakene, tror jeg du får respekt i forvaltningen og blant politikere, og ikke minst i samfunnet som sådan. Altfor mange journalister tar et nei for et nei, det er litt sørgelig. I en sosial utviklingsfase, hvor forvaltningen vet mer og mer om oss, er det ikke mer enn rimelig at vi gjennom våre representative organer, det vil si media, får vite hva de vet om oss og hvorfor. Min mening er at den nye offentlighetsloven ikke går langt nok på dette området.

Mette Tønder, ordfører fra Høyre i Nittedal kommune, fulgte opp Sjues argument med først å skryte av at det hun hadde fått tid til å lese av boken, var utrolig bra og lett forstålig – men jeg fikk en følelse av å være på vei inn i løvens hule når jeg skulle delta i denne debatten.

Jeg kjente meg ikke helt igjen som politiker og byråkrat, selv om jeg kan være enig i at vi som arbeider i kommunesektoren kan bli utrolig mye bedre enn vi er i dag. Vi har en veldig aktiv journalist i vår kommune, som sitter inn på møter og leser alle papirer som kommer ut. Av og til kan dette bli ganske voldsomt for en liten kommune. Alt kan ikke la seg effektivisere og gjøres bedre i små kommuner som vår. Vi hadde nylig en forferdelig vanskelig sak som dere sikkert vet – en lærer som hadde forgrepet seg på barn mens høytstående ledere i kommunene hadde hatt kjennskap til dette – og Barneombudet meldte dem til politiet. Dette er et eksempel på vurderingssaker som er svært vanskelige i forhold til offentlig forvaltning og politikk, fordi personvernet, arbeidsgiveransvaret og offentligheten må veies opp mot hverandre. Men det er et ansvar på begge sider i slike saker, for at journalistene viser varsomhet i måten innsynsretten brukes på. De må også gjøre avveininger i forhold

til i første rekke personvernet, og ikke misbruke den tilliten som vises dem.

Det er like viktig å utvikle en kultur for økt åpenhet og innsyn, som kunnskap om og regler for dette, sa de to redaktørene Arne Jensen og Finn Sjue i sin presentasjon.

Klipp fra boken...

Spørsmålet om innsyn eller hemmelighold er et viktig spørsmålsom angår oss alle. Finn Sjue.

Alle, absolutt alle har innsynsrett i norske offentlige virksomheter. Nils E. Øy.

Omfanget av taushetsplikten overtolkes. Arne Jensen.

Lær deg offentlighetsloven! Hanne Wien.

Utenriksdepartementet står i en tradisjon hvor dipolmatisk etikette og diskresjon er nedfelt i ryggmargen på sentrale embetsfolk og politikere, og hvor åpenhet framstår som noe fremmed. Arne Jensen.

Det er ingen avansert kunst å skrive om en sak etter at den er utredet, diskutert og vedtatt i staten. Finn Sjue.

Loven stanser ikke ved norske grenser. Ina Lindahl.

EU er mye åpnere enn mange tror, selv om de formelle rettighetene for innsyn er svake. Alf Ole Ask.

Det å føre postjournaler er ikke en eksakt vitenskap. Per Anders Johansen.

Postlistene til sentralforvaltningen er journalistenes evige jaktmarker. Finn Sjue.

Journalistrolle er prega av ideal om å granske, undersøke, påvise urettferd, avsløre uetisk handling og lovbrot. Audgunn Oltedal.

På spørsmål fra Stat & Styring om åpenheten er blitt bedre eller dårligere de senere årene, svarte Arne Jensen at det fremdeles er altfor lett for forvaltningen å nekte innsyn i saker med den begrunnelse at de er i prosess. – Her burde det ha vært opprettet et klageorgan, mente Jensen, som også kunne gi forvaltningen muligheten til å opparbeide seg ny kunnskap på dette området, og derigjennom lage seg nye rutiner og skape en bedre kultur for åpenhet. – Det er fortsatt mange Sir Humphry’er i norsk forvaltning og strømlinjeformingen har tiltatt over tid. – Tidligere var det løsgjengerloven som i større grad gjaldt, la Sjue til: Da fikk til og med saksbehandlere uttale seg, mens det i dag kun er kommunikasjonsdirektøren eller noen fra kommunikasjonsavdelingen du møter.

Stat & Styring skrev i nr. 4-2008 om Offentlig elektronisk postjournal (OEP), som begge redaktørene synes er et skritt i riktig retning i forhold til mer offentlighet i forvaltningen. Problemet er at her kommer ikke initialene på saksbehandlerne opp, eller andre indikasjoner på hvordan sakene er i prosess. – Her sluses vi gjennom ett kontaktpunkt, og da vet du jo at det går gjennom kommunikasjonsenheten og derved friseres og strømlinjeformes det hele på en måte som kanskje tar fokuset vekk fra det saklige grunnlaget for ditt krav om innsyn.

  • Hva med journaliststudentene, spurte Bodal-Johansen, er de fremdeles interessert i å gå makten etter i sømmene, eller er det kjendisjournalistikken som først og fremst lokker?

  • Når de går hos oss er de unge og friske og sultne, når de begynner å gå vakter i mediene, blir nok andre deler mer domi-

nerende. De mister oi!-faktoren, mente Sjue. Han fikk støtte av Jensen, som håpet denne boken vil stimulere redaktørene til å fremme den gode journalistikken igjen. – Jeg tror Apenes har et poeng når han sier at de som ikke brukte den forhenværende offentlighetsloven aktivt, kommer heller ikke til å bruke denne. Du må i utgangspunktet være interessert og på den rette frekvensen overfor saker som kan bli til noen Hvis ikke hjelper det ikke med all verdens offentlighetslover.

ij-forlaget hadde fått tak i et meget taleført panel for å diskutere hvordan du kikker byråkrater og politikere i kortene. Fra venstre ordfører i Nittedal kommune Mette Tønder, direktør i Datatilsynet Georg Apenes, leder i Norges Naturvernforbund Lars Haltbrekke og de to redaktørene Finn Sjue og Arne Jensen.

– Det er dette jeg mener med oi!-faktoren, sa Sjue. Drivet for å finne ut av ting, som noen av en eller annen grunn forsø- ker å dekke over. Hvis du ikke har denne driven med deg fra utdanningen din eller den er der i det miljøet du arbeider i, vil du ikke søke mot saker som dette og da vil ikke mer åpenhet og mulighet for innsyn gi oss noe nytt. Men som journalistlærer er jeg optimist. Jeg vet om mange av våre studenter som får arbeid i mindre redaksjoner rundt omkring: de graver etter interessante saker i politikk og forvaltning.

– Jeg tror også det går an å vekke folk, selv om de har vært i bransjen en stund. Det er ett av målene med denne boken: Vi vil at flere skal begynne å bruke innsynsretten og åpenheten som ligger i en demokratisk styrt forvaltning til å lete etter maktmisbruk og saker som går utover den enkelte. – Det å bruke offentlighetsloven må for en journalist bli som å pusse tennene – det er noe du bør gjøre minst to ganger om dagen, sier Sjue.

På spørsmål fra Stat & Styring om hvorfor vi trenger større innsyn i offentlig forvaltning og politikk, svarte de to redaktørene følgende:

– Jensen: Størst mulig innsyn i saksbehandling vil medvirke til at den alminnelige borger føler seg mer engasjert i de offentlige beslutningsprosessene. Det sa en av den opprinnelige offentlig- hetslovens initiativtagere, Ola Totland, i 1970. Sjue: Det handler om å forvandle et publikum til å bli aktive borgere som blander seg inn i de forvaltningspolitiske prosessene som foregår rundt dem. Bare tenk på alle de gangene et verneverdig bygg eller lignende i din kommune plutselig er revet fordi ingen fulgte med i timen og forlangte innsyn i de politiske beslutningsprosessene eller i forvaltningens behandling av saken.

– Engasjement er helt sentralt for at et demokrati skal fungere som et demokrati, legger Jensen til. Se bare på debatten rundt blasfemiparagrafen som nettopp har rast et par uker. Det er til å bli rørt av. Her sa ryggmargsrefleksen oss at noe er i ferd med å skje og her må vi handle dersom ikke regjeringens interne hestehandlere skal kunne gjennomføre grunnleggende endringer i den ytringsfriheten hele vårt demokrati hviler på.

– Hva med argumentet om at økt innsyn kan true personvernet, rikets sikkerhet og skade de politiske prosessene – er dette relevante og akseptable grunner for å hindre innsyn?

– Jensen: Personvernet kan i visse sammenhenger helt åpenbart stå i motsetning til kravet om innsyn og åpenhet, men da må avveiningene kunne gjøres i de konkrete sakene det gjelder. Den grunnleggende regelen må være åpenhet og mulighet for innsyn. Sjue: Det er klart at det kan være situasjoner der ulike hensyn må veies opp mot hverandre, men generelt sett er det viktig at vi taler til fordel for åpenhet og innsyn: Vis meg et eksempel på at en sak er blitt bedre belyst fordi journalisten har hatt lite snarere enn mye innsyn i sakens grunnlag! Jensen: Det kan du si. Generelt sett, ikke bare i forhold til personvern, har jeg enda til gode å se at en sak blir bedre hvis journalisten er dårlig oppdatert og har lite innsyn.

redaksjon@statogstyring.no