Det har den siste tiden vært fokus på norsk utenrikspolitikk og fredsengasjement, den såkalte ”norske modellen” og roller og ansvar i g jennomføringen av norsk fredsengasjement. Evalueringsavdelingen i Norad har nettopp ferdigstilt en evaluering av forskningsinstitutters rolle i norsk fredsarbeid.1 I forlengelsen av Wenche Haugens artikkel i Stat og Styring nr 3, 2008, s. 34-36: ”Vår ære og vår makt” som omhandler temaet, ønsker vi å utdype noen av funnene i evalueringen.

Bakgrunnen for evalueringen var at Utenriksdepartementet lenge direkte har finansiert forskning på fred og forsoning og har samarbeidet tett med forskningsinstitutt i sitt fredsengasjement. Noen ganger har samarbeidet bidratt til at forskningsmiljøene har fått en egen rolle i fredsprosessene. I 2005 innførte UD en bevilgning for forskning på fred og forsoning, med en ramme på 20 millioner norske kroner. I 2006 steg den til 30 millioner norske kroner.

Oppdraget evalueringsteamet fikk var å vurdere hvorvidt forskning støttet av UD har bidratt til norske myndigheters fredsinnsats. Har forskningen hatt en in- strumentell nytteverdi, dvs. har den fungert som underlag for beslutninger tatt av norske myndigheter? Eller har den hatt en ”konseptuell” nytteverdi, dvs. at den på lang sikt har styrket det generelle kunnskapsgrunnlaget på konflikt- og fredsbyggingsfeltet? Perioden som var evaluert var 2002 – 2007.

Evalueringen slår fast at forskningen på konfliktforebygging og fredsbygging i Norge har vokst og modnet på få år. I en gjennomgang av fire forskningsinstitutters bidrag til tre konflikter2 kom det frem at forholdet mellom forskningen og UDs fredsarbeid har variert fra tilfelle til tilfelle. På den ene enden av skalaen blir Sudan trukket frem som det arketypiske eksempelet på ”den norske modellen”. 3 Her vises det til at norsk forskning har bidratt betydelig til å gi kunnskap som har blitt benyttet i beslutningsøyemed og til å sette dagsorden i fredsinnsatsen. Kapasitetsbygging og utvikling av personlige nettverk har også bidratt direkte inn i arbeidet med å forhandle fred. Evalueringen hevder videre at den langsiktige involveringen av forskningsinstituttene og forbindelser til lokale forskningsmiljø gjorde det mulig for dem å levere dyp bakgrunnskunnskap samtidig som de har kunnet være en kritisk røst.

På den andre enden av skalaen er Sri Lanka, der UD i svært liten grad har bestilt eller brukt norsk forskning, til tross for sin sentrale rolle som tilrettelegger i fredsprosessen siden 1999. I stedet valgte UD å bestille forskning fra utenlandske forskningsmiljø, og fra Sri Lanka. Dette, hevdes det i rapporten, ble opplevd som spesielt nyttig av UD, som da fikk innspill som de kunne bruke som eksterne autoritative synspunkt, i rol- len som tilrettelegger.4

I konflikten mellom Israel og Palestina går samarbeidet mellom forskningsinstitutter og UD tilbake til begynnelsen av 1990-tallet. Når det gjelder forskningsinstituttenes innflytelse på norsk fredsinnsats i perioden 2002 – 2007 finner evalueringen at den er begrenset. Dette skyldes hovedsakelig at noen av de viktigste driverne til konflikten er av internasjonal karakter og utenfor forskningsinstituttenes og Norges kontroll. Et eksempel som illustrerer dette, i følge evalueringen, er norske forskeres omforente syn og vektlegging på at internasjonale aktører bør engasjere seg i Hamas og ikke isolere dem. Dette er i tråd med evalueringsteamets analyse av konflikten der boikotten av Hamas utpekes som en av kjernefaktorene som driver konflikten frem. Dette har imidlertid ikke filtrert inn i givernes politikk, noe som begrunnes med at politikken på dette feltet bestemmes av en rekke faktorer som ikke er knyttet til den palestinske krisen.

På den andre siden, hevder rapporten, bidrar de norske forskningsinstituttenes med betydelige mengder faktainformasjon. Særlig har Fafos levekårsundersøkelser i Palestina bidratt til å informere både internasjonale aktører og palestinske myndigheter. Men, selv om Fafos levekårsundersøkelser blir bredt distribuert og lest, finner evalueringsteamet det vanskelig å slå fast hvorvidt informasjonen om de synkende levekårene faktisk blir brukt av nasjonale og internasjonale aktører i arbeidet for å forbedre levekårene.

Evalueringsavdelingen ønsker å tilføre bistandsdebatten og bistandsmiljøet faktabasert kunnskap som resultat av systematiske analyser. Dette vil innebære flere nyanser, og forhåpentligvis mer solid kunnskap som kan føre til en bedre forståelse av hvordan, som i dette tilfellet, norsk fredsinnsats og norsk fredsforskning henger sammen, med fred. Dette som en kommentar til Wenche Haugens artikkel i Stat & Styring3-2008.

Et annet funn, som kanskje var litt overraskende for noen, er at det relativt lille norske fellesskapet av forskere og diplomater og saksbehandlere har unngått synlige interessekonflikter. Og det er heller ikke skapt en gruppe av fagfolk som skor seg på den sterke økningen i finan- sieringen.

Teamet fant videre at i noen tilfeller var det forskeren heller en forskning som var til nytte. Korte briefinger, seminarer og kontakter teller, mens det er en tendens til å neglisjere forskning av dypere og konseptuelt innovativ karakter.

Evalueringen bekrefter altså at norsk forskning og forskere spiller en viktig rolle for UD innen fredsarbeidet, men at dette samarbeidet varierer fra konflikt til konflikt og over tid. Samtidig dokumenterer evalueringen at norske forskningsinstitutter har en egen verdi når det gjelder å bygge nasjonal og internasjonal forskningskapasitet i utviklingsland. Dette vises blant annet i vurderingen av samarbeidet med flere sudanske forskningsmiljø, de palestinske og jordanske statistiske sentralbyråene, og det palestinske forskningsinstituttet Muwatin, i Ramallah.

Hvorfor er det viktig med evaluering på fredsbyggingsfeltet?

Evalueringsavdelingen ønsker å tilføre bistandsdebatten og bistandsmiljøet faktabasert kunnskap som resultat av systematiske analyser. Dette vil innebære flere nyanser, og forhåpentligvis mer solid kunnskap som kan føre til en bedre forståelse av hvordan, som i dette tilfellet, norsk fredsinnsats og norsk fredsforskning henger sammen, med fred.

Evaluering av konfliktforebygging og fredsbygging er et nytt felt internasjonalt, og man har i dag ikke samlet nok kunnskap til å vite hva som virker og ikke virker på dette feltet. Forskning og systematisk evaluering på dette området er derfor viktig. Norads evalueringsavdeling deltar i et internasjonalt arbeid for å fremme mer systematisk og strategisk evaluering på konflikt og fredsbygging. Vi evaluerer for tiden norsk fredsinnsats på Haiti og skal nå være med på en nederlandsledet evaluering av den internasjonale fredsinnsatsen i Sudan.

beate.bull@norad.no

Noter

1 "Evaluation of the Norwegian Research and Development Activities in Conflict and Peace Building”, Evaluation Report 5/2008, Evalueringsavdelingen, Norad.

2 De fire forskningsinstituttene som ble vurdert var Chr. Michelsens Institutt, Fafo, Prio og NUPI. De tre konfliktene som ble vurdert var Sør Sudan, Sri Lanka og Palestina. I tillegg ble ”Training for Peace ”-programmet til NUPI, og UDs arbeid med å gjennomføre og overvåke FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 vurdert

3 ”Den norske modellen” legger vekt på viktigheten av kunnskap og nettverk av forskere og frivillige organisasjoner som instrumenter i konfliktløsning.

4 Teamet fikk ikke besøkt Sri Lanka.