”Hvis velferd er viktigst” het det fra Arbeiderpartiet før stortingsvalget i 2001. ”Velferd er viktigst” het det ved samme valg fra Fremskrittspartiet. Kampen om å være best på skattefinansiert velferd er viktig i et samfunn som i følge sosiolog Pål Veiden (2009) er basert på de to pilarene lønnsarbeid og NAV. Derfor er det heller ikke overraskende at pressen tegner et bilde av fattigdom i Norge som et resultat av politisk svikt.

Fattigdom i presse og valgkamp

Ann-Helén Bay, Axel West-Pedersen og Jo Saglie har sammen redigert boka ”Når velferd blir politikk”. Tirsdag 20. januar hadde de lanseringsseminar på Institutt for samfunnsforskning (ISF). ”Når velferd blir politikk” omhandler to politikkområder, pensjonsre- formen og fattigdomsbekjempelse, men dagens seminar hadde fokus på fattigdomspolitikk og hvordan fattigdom ble behandlet i norske medier før valgene i 2001, 2003 og 2005. Med seg hadde de representanter fra SV, Høyre og Venstre for å diskutere funnene.

”82 prosent av dekningen av fattigdom i norske medier stiller seg nøytral til spørsmålet om individuell skyld og ansvar. Kritikken går på politikk og stønadsordninger,” sa Ann-Helén Bay da hun presenterte sine funn. Ifølge Bay skiller dette seg ut fra hva fattigdomsforskning i andre land, spesielt Storbritannia og USA, viser. I disse landene har mediene i mye større grad fokus på at individet selv er ansvarlig for sin egen situasjon. Det norske mediebildet skyldes kanskje at vi har en velferdsstat bygd opp omkring universelle ytelser, med få tegn til en varig underklasse og lav grad av reproduksjon av fattigdom og etnisk homogenitet, samtidig som pressen er mindre tabloid enn i andre land, svarte Bay på sitt eget retoriske spørsmål om ”hvorfor norske medier er så positive til de fattige.”

Fattigdom berør i utgangspunktet bare et fåtall av velgerne. En skulle derfor tro at det ikke var viktig i valgkamp. På tross av dette var fattigdom et tema som flittig ble brukt av flere partier i 2005-valgkampen, informerte Rune Karlsen, stipendiat ved ISF og bidragsyter til boken. Karlsen har intervjuet partipolitikere og studert partiprogrammer og mener Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti alle kvalifiserer til å ha hatt fattigdomsbekjempelse som en sentral del av sin valgkampstrategi ved sist Stortingsvalg. Av de tre partiene var det SV og KrF som ble tilkjent sakseierskap av velgerne. Venstre sliter i motbakke som troverdige fattigdomsbekjempere. Men om Venstre skal tenke i rene strategiske termer, noe de vel knappest har for vane, så spiller det antakeligvis ikke så stor rolle for oppslutningen. For ifølge Karlsen var det kun to prosent av velgerne som nevnte partienes fattigdomspolitikk som viktig for deres stemmegivning. ”Dette kan jo tyde på at partiene faktisk er genuint opptatt av politikk og ikke kun opptatt av valgkampstrategier, noe vi forskere kan ha lett for å glemme”, resonnerte Karlsen.

Politikere og fattigdom

Karin Andersen (SV) grep tak i Karlsens ord om politikernes motiver, og konstaterte ”det er ikke oppsiktsvekkende at politikere har verdier i bånn, det er derfor vi er med i politikken”, og pekte dermed på et mulig imageproblem for den politiske klassen. At media er så lite fordømmende overfor de fattige var uventet for Andersen, ”jeg møter en del moralisme i min hverdag, men kanskje er det vanligere blant politikere enn i media?” Likevel mente Andersen at, ”fattigdomsdebatten er blitt vanskeligere de siste årene, flere snakker om det samme og mener de er like opptatte av det som oss.”

At flere ønsker å snakke om fattigdom burde være positivt for et parti med sakseierskap på området. Men kanskje uttrykte Andersen engstelse for at andre skulle få tillit på fattigdomspolitikk. For Venstres Ola Elvestuen virket i hvert fall som om han ønsket å høyne Venstres troverdighet på fattigdom. Selv om Venstre ikke oppfattes som gode nok på fattigdomspolitikk, så er sosialt ansvar sammen med småbedrifter og miljø blitt sentrale saker for V på 2000-tallet, ifølge Elvestuen. ”Borgerlønn er vårt hovedtiltak, men

det har ikke vært konkretisert nok,” beklaget han, ”sosialt ansvar handler om mer til de som trenger det mest,” avsluttet han. Og fikk påpakning fra Ann-Helén Bay som påpekte selvmotsigelsen i Venstres ”borgerlønn for alle” og et ønske om mer til de som trenger det mest. Venstres manglende partiprofil kunne vanskelig blitt gjort klarere.

At politikere diskuterer og kappes om å ha best politikk på et område er vel bare slik det skal være, sier forfatterne av boken Når velferd blir politikk. Fra lanseringen av boken ser vi fra venstre: Bay, West-Pedersen, Karlsen og Saglie.

Høyres generalsekretær, Trond R. Hole, avsluttet politiker- innleggene gjennom å snakke om at også Høyre var viktige fattigdomsbekjempere. Med tanke på at Høyre ikke engang ble nevnt da Rune Karlsen pekte på hvilke partier som satset på fattigdom, var det kanskje ikke uventet at Hole valgte å fokusere på enkeltmenneskers betydning for politikkutformingen. Han trakk frem tidligere sosialminister Ingjerd Schou og hennes engasjement mot fattigdom, og fikk dermed meldt også Høyre på i kampen om fattigdommen.

At politikere diskuterer og kappes om å ha best politikk på et område er vel bare slik det skal være. Men det som overrasket meg som tilhører denne ettermiddagen var at det var lite debatt omkring selve fattigdomsbegrepet. Riktignok ble det nevnt mot slutten av debatten, men i stedet for å diskutere hva begrepet inneholdt, var både Vs og SVs representant opptatt av å poengtere at fattigdom var et problem i Norge og at det var viktig ”å henge bjella på katta” ifølge Karin Andersen. Resultatet er en debatt der det var høyst uklart hva som egentlig ble diskutert, hvilke problemer det gjaldt og hvem dette gjaldt. Denne typen diskusjon generer ikke treffsikker politikk.

For det første, hvem er gruppa som SV, H og V kjemper om å hjelpe? Professor i sosiologi og sosialpolitikk Stein Ringen (2008) sier dette om bruk av fattigdomsbegrepet i det norske samfunnet: ”Uten tvil er det mange i Norge som har det dårligere enn de burde, men de bør ikke brennmerkes med det gamle skamordet ’fattigfolk’. Vel, det er et definisjonsspørsmål, sier noen, men det er det selvfølgelig ikke. Det er ikke definisjoner som gjør folket i Darfur fattige og forfulgte. Det går ikke an å endre fakta ved å manipulere definisjoner”. Statistisk Sentralbyrås (SSB) Tone Fløtten skriver i Samfunnsspeilet (2003) at SSBs analyse av de inntektsfattige, det vil si de som tjener under 50 prosent av medianinntekten et gitt år, ikke gir noe ”entydig bilde der de fattige gjennomgående har elendige materielle og sosiale levekår. Tvert i mot gir analy- sene et bilde av at de fattige og ikke-fattige er likere enn vi kanskje trodde i utgangspunktet”. Det kan dermed synes fruktbart at fattigdomsbegrepet blir diskutert, spesielt i den politiske debatten, slik at velgerne i det minste kan vite hva det handler om.

Jeg tror at vi skal være glad for at pressen vår behandler de som står frem som fattige på en sympatisk måte. Men, om vi legger Fløttens (2003) funn til grunn, at fattige og ikke-fattige ikke er så ulike som forventet, så fins det vel både snille, kjipe, arbeidsomme, late, slemme og flinke fattige, akkurat slik det fins blant de som tjener mer enn 50 prosent av medianinntekten et gitt år? I så fall er det kanskje ikke en styrke at medienes presentasjon av fattigdom i 82 % av tilfellene er nøytrale. Vi må ikke gå i den fellen å betrakte de fattige som en homogen gruppe preget av så mye elendighet at vi ikke kan stille de samme krav til disse individene som til andre samfunnsborgere. Det kanskje verste et samfunn kan gjøre mot et menneske er ikke å stille krav til det.

aase.m.horrigmo@uia.no

Referanser

Veiden, Pål (2009): ”Om normalitet” i Minerva, www.minerva.as.

Ringen, Stein (2008): ”Fattigfolk” i Aftenposten 29.12.2008.

Fløtten, Tone (2003): ”Hvordan har de fattige det?” i Samfunnsspeilet nr. 6.