NORSK STATSVITENSKAP ER 60 ÅR OG INSTITUTT FOR STATSVITENSKAP VED UNIVERSITETET I OSLO ER 50 ÅR. MEN HVOR ER DEN STATSVITENSKAPELIGE DEBATTEN BLITT AV I NORGE?

Niccolò Machiavellis verk Fyrsten (1513) regnes som den første statsvitenskapelige studien av politikk der normative dogmer og doktriner måtte vike for rasjonell analyse av politikkens makt og vesen.

Det har aldri vært utdannet flere statsvitere fra flere statsvitenskapelige institutter ved flere norske universiteter og høyskoler enn i dag. Samtidig har det prosentvis aldri vært så få medlemmer i Norsk statsvitenskapelig forening. For tiden ser det heller ikke ut til at noen vil ta på seg ansvaret for redigeringen av Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, og det finnes ingen aktiv hjemmeside for de som eventuelt skulle ønske å komme i kontakt med foreningen. I et jubileumsår som dette trengs det en alvorlig refleksjon over statsvitenskapens eksistens, identitet og rolle, som disiplin og praksisfag i utviklingen av det norske samfunnet.

Statsvitenskapen som disiplin

Studiet av politikk har sine røtter i antikken. Fra de indiske samfunnene 1500-1200 år f. Kr. til de hellenistiske bystatene tusen år senere. Det ble videreført i den romerske republikken og de islamske samfunnene rundt Middelhavet, og i de religiøse og rettslige institusjonene i middelalderens Europa. Det er likevel Niccolò Machiavellis verk Fyrsten fra 1513, som regnes som den første statsvitenskapelige studien av politikk der normative dogmer og doktriner måtte vike for rasjonell analyse av politikkens makt og vesen. Og det er den italienske renessansen som legger grunnlaget for en verdsliggjøring av politisk makt, som gjennom humanismen og opplysningstidens politiske filosofi ble omgjort til praksis gjennom etableringen av konstitusjonelle demokratier i USA og Europa på 17-, 18- og 1900-tallet.

Den moderne statsvitenskapen forbindes gjerne med den spesialiseringen av samfunnsfagene som fulgte med denne fremveksten av massedemokratiet og det moderne industrisamfunnet. Raske og omfattende samfunnsendringer, og mer kompliserte samhandlingsformer og spesialiserte arbeidsrutiner, gjorde det nødvendig å utvikle nye politiske og administrative fagmiljøer, og disipliner som økonomi, sosiologi og statsvitenskap vokste frem – ikke minst ved universitetene i den nye verden. Det første institutt for statsvitenskap ble etablert ved Columbia University i 1880, og American Political Science Association ble dannet i 1903. I Europa utviklet etter hvert Max Weber sine teorier om tradisjonelle, karismatiske og legalrasjonelle styringssystemer, og pekte på kjennetegnene ved det moderne byråkratiet.

I Norge ble studiet statsvitenskap innstiftet ved Universitetet i Oslo i 1947, som et samarbeid mellom jurister og historikere, og utviklet seg etter hvert til en egen forskningsdisiplin. Opprinnelig ble pensum hentet fra politisk historie, folkerett og idehistorie, med sentrale bidragsytere som Frede Castberg, Jens Arup Seip, Henry Valen og Stein Rokkan. Den første professoren ble Knut Dahl Jacobsen. En avgjø-rende rolle for utviklingen av statsvitenskapen som eget fag i Norge spilte impulsene fra amerikansk, atferdsorientert samfunnsvitenskap på 1950 og -60-tallet, slik disse ble formidlet gjennom det frittstående Institutt for samfunnsforskning. Fra midten av 1960-årene preges faget av sterk ekspansjon, vitenskapeliggjøring og profesjonalisering. Men, som Fredrik W. Thue (1997) skriver i introduksjonen til norsk statsvitenskaps femtiårs jubileum, var ikke disse tre parallelle utviklingslinjene nødvendigvis harmonisk sammenvevd. ”Når statsvitenskapen i dag fremstår som en ny byråkratisk eliteprofesjon, bør 50-årsjubileet for studiet tas som en invitasjon til mer systematisk historisk selvrefleksjon”.

Høsten 2007 hadde professor Trond Nordby plan om å gjøre nettopp dette, gjennom å ta opp igjen den tradisjonelle statsvitenskapen til en faglig konfrontasjon, som han selv sier det. Dette skulle foregå i form av et doktorgradskurs ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i

Oslo, men kurset ble avlyst. I presentasjonen av kurset gir Nordby følgende karakteristikk av utviklingen i norsk statsvitenskap:

”Selv etter å ha gått sine egne veier, som en følge av orienteringen mot generaliserende atferdsforskning, kan vi fremdeles registrere et åpenbart slektskap med andre normorienterte fag. Av disse beskjeftiger statsforfatningsretten seg primært med ”rettslige normer”, sosiologien behandler ulike normative fellesskap (samfunn), mens historikere alltid har vært opptatt av aktørenes motiver (”handlingens innerside”). Statsvitenskapen er orientert mot flere slags politiske normer, men kanskje mest arenaene der disse normene utspilles.”

Statsvitenskapen som praksis

Metodisk kan faget statsvitenskap i dag deles inn i en kvantitativt og kvalitativt orientert tilnærming. Den kvantitative er opptatt av å studere et begrenset antall variablers effekt på mange enheter, mens den kvalitative er mer opptatt av å studere mange variablers effekt på en eller et begrenset antall enheter. Førstnevnte er statistisk orientert og sistnevnte er historiefaglig orientert i sin metodiske tilnærming. Men, som professor Arild Underdal sier det ved sekstiårsjubileet for faget, er det kanskje like interessant å se på hva norsk statsvitenskap har hatt å bidra med som praksisfag, i oppgaven med å ”styrke kunnskapsnivået i det norske samfunn om politiske institusjoner og prosesser allment, og om norsk politikk mer spesielt” (Underdal 2007:252).

Underdal mener i denne sammenheng at statsvitenskapen som fag har bidratt betydelig til dette, ikke minst gjennom store og bredt anlagte forskningsprogrammer, hvorav de to maktutredningene til Johan P. Olsen og Gudmund Hernes på 1970-tallet og Øyvind Østerud vel 30 år senere samt valgforskningsprogrammet til Henry Valen og Bernt Aardal, er de mest kjente. Det meste av norsk statsvitenskapelig forskning har likevel foregått i form av mindre prosjekter og studier, ”ofte koplet sammen gjennom et langvarig engasjement fra enkeltforskere i bestemte temaer eller problemstillinger” (Underdal 2007:252). Dette har foregått gjennom bidrag til

  • kunnskap om politiske institusjoner og prosesser allment og om norsk politikk spesielt

  • kunnskapsgrunnlaget for institusjonsutforming og utviklingen av offentlig politikk

  • en grunnleggende forståelse og evalueringer av større reformer og enkelttiltak

  • utviklingen av modeller og analytisk verktøy for institusjons- og politikkutforming

  • kunnskapsgrunnlaget for utøvende ledelse i offentlig virksomhet

Spørsmålet er hvilken rolle statsvitenskapen kan spille på disse feltene i tiden som kommer, når interessen for å utvikle fagets identitet og rolle i samfunnsutviklingen er så fraværende som det vi er vitne til nå. I sin prolog til åpningen av statsviterkonferansen i Trondheim 3. januar i år, skrev professor emeritus Thomas Christian Wyller følgende om statsvitenskapens rolle i det norske samfunnet:

Å trenge gjennom alskens ytre skall

Det burde være fagets ubeskjedne kall!

Å la en verden høre fra vår røst

i tide. For om litt så blir det høst.

Om å ta vare på tradisjonen

Bare ved Universitetet i Oslo har det til i dag vært utdannet 2 200 statsvitere, 1000 av dem de siste ti årene. Inkluderer vi de andre universitetene i Norge, og statsvitere utdannet ved institusjoner i andre land og ved norske høyskoler, kan tallet mer enn dobles. Likevel har medlemstallet i Norsk statsvitenskapelig forening de siste ti årene ligget under 500. Det er mindre enn ti prosent av potensialet.

Slik norsk statsvitenskap står nå, og slik den som fagdisiplin har forholdt seg til praksis i de siste tretti årene, er den bare et ytre skall uten noe akademisk eller politisk kall. Bortsett fra noen få gjengangere i media, er statsviterne fullstendig borte fra den politiske debatten og fullstendig frikoblet fra de problemstillingen det norske samfunnet står overfor. Når professor Øyvind Østerud endelig tok bladet fra munnen, og skrev en kritisk artikkel om norsk utviklingshjelp i Nytt Norsk Tidsskrift tidligere i år, ble dette den mest kjøpte artikkelen på Universitetsforlagets Idunn-database. Dette sier noe om publikums interesse for hva statsvitere som Østerud mener om viktige sider ved det norske samfunnet og dets politiske system.

I det tidligere refererte jubileumsnummeret av Norsk statsvitenskapelig tidsskrift skriver professor Johan P. Olsen (2007) om hvordan det europeiske universitetsidealet er i endring, og spør om det forskningsbaserte universitetet vil bli en historisk parentes, eller om det har en fremtid som en bærende institusjon i europeisk kultur og sivilisasjon. Han peker spesielt på at Europakommisjonens krav til at forskningen skal kunne komme til nytte for samfunnet, er i ferd med å forandre europeiske universiteters hverdag i sterkere grad enn noen gang tidligere. Men kravet fra andre aktører er ikke noe nytt. I europeisk historie har universitetene, i alle de 900 årene de har eksistert, måttet forsvare seg mot kirken, staten, regionen, byen, de militære, politiske partier, mektige økonomiske og sosiale særinteresser samt skiftende stemningsbølger i samfunnet.

For egen regning vil jeg legge til: det skulle være rart om de ikke klarte seg mot de kravene som stilles til dem i dag i form av markedsø-konomisk lønnsomhet og byråkratisk effektivitet. Hvis de da ikke gjør som norsk statsvitenskap: selv utspiller sin rolle. Statsvitenskapen er død! Lenge leve statsvitenskapen!

Jan Erik Grindheim

Referanser

Nordby, Trond (2007): ”Statsvitenskap – statsforfatningsrett: En faglig konfrontasjon”. www.statsvitenskap.uio.no/fag/polit/kurs/

Thue, Fredrik W. (1997): ”Statsvitenskapen 50 år – et kapittel av norsk samfunnsvitenskaps historie”. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, vol. 14, nr. 3-4, pp. 187-214

Underdal, Arild (2007): ”Norsk statsvitenskap 60 år: Hvor står vi, hvor går vi?”. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, vol. 23, nr. 3, pp. 244-266 Wyller, Thomas Christian (2007): ”Prolog til åpningen av statsviterkonferansen i Trondheim 3. januar 2007”. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, vol. 23, nr. 3, pp. 235-242

Øyvind Østerud (2007): ”Statsvitenskap”. Statsvitenskapelig leksikon. Oslo: Universitetsforlaget