HANDELSHØYSKOLEN BI HAR I 2006 HATT ET PROSJEKT OM DE DIAKONALE SYKEHUSENES PLASS I HELSESEKTOREN, OG HVILKE ROLLER VERDIBASERTE INSTITUSJONER OG ORGANISASJONER KAN HA I ET FORETAKSBASERT HELSEVESEN.

Private ideelle organisasjoner generelt og diakonale institusjoner spesielt har vært pionerer i utviklingen av nye helse- og sosialpolitiske tiltak i den norske velferdsstatens historie. Samtidig har staten brukt dem som tjenesteytere i et integrert system for produksjon av velferdsgoder og den tredje sektor har spilt en langt viktigere rolle enn markedssektoren i Norge enn i andre land.

Denne utviklingen kan endre seg som følge av økte krav om administrativ og økonomisk effektivitet i helsesektoren, og økt internasjonalisering og muligheter for konkurranseutsetting og privatisering av det norske helsevesenet gjennom EØS-avtalen. Men dersom vi ser på de politiske langtidsprogrammene og forvaltningspolitiske prioriteringene i inneværende stortingsperiode er det få tegn som tyder på at dette er aktuell politikk i de nærmeste årene.

Stat & Styring har bedt forsker Håkon Lorentzen ved Institutt for samfunnsforskning om en generell kommentar til dette temaet, og de administrerende direktørene ved Norges fire diakonale institusjoner om hvordan de ser på dette fra deres ståsted.

De fire institusjonene er Diakonhjemmet Sykehus og Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo, Modum Bad i Modum, og Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen. Dette er de fire største diakonale institusjonene i Norge. De representerer en samlet omsetning på nærmere 2.5 milliarder kroner årlig og har mellom fire til fem tusen ansatte.

Håkon Lorentzen forsker, Institutt for samfunnsforskning

At en virksomhet kaller seg verdibasert sier i seg selv lite om hva slags verdier den står for. Både ideell, markedsbasert og offentlig tjenesteproduksjon er verdibasert, spørsmålet er mer hva slags verdier det dreier seg om og hvordan de kommer til uttrykk i utdanning og praksis. Mange utdanninger i helse- og sosialsektoren er i dag opptatt av de etiske sidene ved profesjonell yrkesutøvelse, uten at dette arbeidet er knyttet til noe kristent verdifundament. Å gi seg selv status som en verdibasert institusjon bør altså følges av en tydeliggjøring av hva slags verdier det dreier seg om.

For en institusjon innen helse- og sosialsektoren kan det også være nyttig å vise hvordan et verdifundament kommer til syne i institusjonens praksis. Det er her det skal vise seg om virksomhetsideen er noe mer enn en referanse til abstrakte idealer.

Ambisjonen om å omsette kristne verdier til praksis har en lang historie i helse- og sosialsektoren. Lenge var kristen praksis knyttet til personlig tro og overbevisning. Som sosialarbeider utførte den troende gode gjerninger og innfridde dermed troens krav til seg selv. Ansvaret for den andre hviler, slik Lévinas uttrykker det, på hver enkelt, det kan ikke overdras til staten.

Men profesjonssamfunnet har gjort det stadig vanskeligere å være barmhjertig samaritan. For profesjonelt virke er ikke tuftet på tro og indre overbevisning, men på vitenskapelig kunnskap, nedfelt som teknikker for god praksis. Årene etter 1945 har på det helse- og sosialpolitiske feltet i stor grad dreid seg om å erstatte amatørenes gode gjerninger med profesjonelt lønnsarbeid. Dermed har profesjonaliseringen på mange måter fordrevet troen – fra å stå i sentrum for kristent sosialt arbeid til å bli et privat anliggende, en måte å motivere seg selv for profesjonell yrkesutøvelse. Frirommet for å bruke sin personlige overbevisning i profesjonelle sammenhenger har stadig blitt mindre. Å mikse personlig overbevisning med profesjonelle yrkesutøvelsen kan lett bli ugreit.

Spørsmålet blir så hvordan en verdibasert institusjon skal omsette kristne verdier til praksis uten å blande inn utøverens personlige tro. Dette er ikke noe enkelt spørsmål! For noen ligger svaret i å oppsøke utsatte grupper som fattige, hjemløse, prostituerte og lignende – grupper som kirken har tusen års erfaring med å forholde seg til. Her ligger verdiorienteringen mer i valget av arbeidsoppgaver enn i måten oppgavene løses på – som jo vil være tuftet på faglige modeller.

Velferdsstatens yrkesgrupper har fått kritikk for å behandle enkeltindivider på en distansert og lite menneskelig måte. Denne kritikken har mange utdanninger tatt inn over seg, og de vektlegger nå betydningen av å komme det enkelte menneske i møte – ikke bare som klient men som helt menneske. Denne tenkemåten har vært en vitamininnsprøytning for de kristne institusjonene, som her har fått støtte for noe de har hevdet lenge. Problemet er at denne typen verdiorientering er ikke lenger noe som bare kjennetegner de kristne institusjonene, og den er dermed ikke lenger så velegnet til å flagge institusjonell egenart som tidligere.

Å skulle relatere en kristent fundert institusjon, enten den nå befinner seg på utdannings- eller behandlingssiden, til utfordringene i dagens moderne samfunn er ingen enkel oppgave. De formene for praksis som disse institusjonene mener er i samsvar med kristen tro må de ofte dele med andre. Det kan sees som et slags dilemma at både verdslige verdier knyttet til solidaritet, humanistisk medmenneskelighet og kristen tro ganske ofte peker mot de samme formene for praksis. I slike tilfeller vil ikke praksis lenger være noe eksklusivt uttrykk for troen, og vil dermed ikke flagge institusjonens egenart.

Et dilemma, men også en frigjørende tanke. For når vår praksis er noe vi deler med andre kan vi slå oss sammen med de andre, skape en innsats som er kraftigere enn det vi kunne klare alene. I siste instans må det jo være viktigere å gjøre verden til et bedre sted enn å vise fram sitt kristne banner.

Eivind Hansen, administrerende direktør, Haraldsplass Diakonale Sykehus, Bergen

De diakonale sykehusene er med å sette fokus på det hele mennesket med fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. . Det er ikke noen motsetning mellom dette perspektivet og de offentlige institusjonene verken behandlings- eller verdimessig. Dette fokuset kommer i tillegg til andre verdier og er i første rekke basert på at vi møter pasienten som et helt menneske.. Som institusjon tror vi dette er med på å gi den enkelte en sterkere grad av tilhørighet til et fellesskap og derved til den behandlingsinstitusjonen vedkommende er lagt inn ved, samtidig vi som organisasjon eller bevegelse kan være med på å prege det totale helsetilbudet i vår region og på nasjonalt nivå med vår diakonale tradisjon og våre kristne verdier. Utfordringen vi står overfor er hvordan vi kan modernisere diakonien slik at vi kan videreføre vårt mangfoldsperspektiv gjennom en åpen dialog med pasientene, utviklingen av møteplasser og mellommenneskelige samtaler, også i fremtiden. Det stilles akkurat de samme kravene til profesjonell behandling og økonomisk effektivitet til våre institusjoner som til de offentlige eller kommersielle, men vi tror at vi i tillegg kan tilby noe ekstra både som enkeltinstitusjon og som organisasjon gjennom vårt kristne verdisyn.

Bjørn Holm assisterende direktør, Lovisenberg Diakonale Sykehus, Oslo

Jeg vil understreke at vi har de samme rammebetingelsene som de offentlige og private kommersielle sykehusene og at det er en utfordring å kunne vise at vi kan ivareta diakonale verdier under samme rammebetingelser som andre. Men vi er samtidig med på å prege helsearbeidet i Norge, ikke minst gjennom utdannelsen av helsepersonell, med et kristent verdisyn. Mange av de som utdanner seg hos oss sier at de opplever det som viktig å ha en ekstra dimensjon i den profesjonelle utdannelsen, uten at deres diakonale verdier skal komme i veien for de profesjonelle. Det må komme frem som en naturlig del av det å forholde seg til medmennesker som enkeltindivider i et større fellesskap. Det er som vi i sin tid lærte i California: «preach the gospel, if necessary with words». Det er kanskje ikke så ofte at den diakonale tankegangen virker direkte inn på den enkeltes pasientbehandling, men dette er jo også et institusjonelt spørsmål. Jeg har arbeidet mange år ved Lovisenberg og det ligger noen verdier i veggene her som jeg tror kan ha positiv innvirkning på et stadig mer effektivitetsbasert helsevesen. Det er disse verdiene vi må sørge for at de ansatte tar med seg videre og at vi klarer å videreføre dem på en måte som passer inn i et moderne helsevesen

Ole Johan Sandvand, administrerende direktør, Modum Bad, Modum

Som diakonale institusjoner har vi en særskilt forpliktelse til å møte mennesket i alle dets viktige dimensjoner for å få det til å fungere best mulig mellom det kroppslige, psykiske, sosiale, kulturelle og det åndelige. De fem dimensjonene glir over i hverandre, og vi kan ikke glemme det ene uten at de andre forsvinner – eller relasjonene mellom dem blir borte. Men vi har også en spesiell oppgave innenfor det psykiske helsevernet fordi det offentliges tilbud på dette feltet er blitt redusert de siste årene som ledd i nedbyggingen av de psykiatriske institusjonene. I dag konsentreres det offentliges innsats primært på poliklinisk og tungpsykiatrisk behandling, mens de kasusene som faller mellom disse i større grad blir overlatt til seg selv. Her ligger det oppgaver vi kan ivareta, slik ideelle organisasjoner alltid har gjort i velferdsstatens historie. I den sammenheng er det også viktig å understreke at vi er spesielt opptatt av forskning på dette feltet, og at vi ønsker å intensivere den forskningen som allerede i dag gjøres på anvendelsen av et kristent menneskesyn i behandlingen. Vi har registrert ved alle de fire sykehusene at det betyr mye hvordan de enkelte institusjonene fremstår, fra det rent fysiske knyttet til bygningene til det verdimessige blant personalet, og at spesielt det etiske som ligger i å drive behandling ut fra et kristent menneskesyn er blitt spesielt viktig for mange eldre i dag ved livets slutt.

Morten Skjørshammer, administrerende direktør, Diakonhjemmets sykehus, Oslo

Vi mener at det kristne menneskesynet og de verdiene som ligger i diakonien er et verdifullt tilskudd til helsevesenet. Selv om vi føler de samme forpliktelsene som de offentlige sykehusene med hensyn til profesjonell og effektiv drift, tror vi det er mulig å utgjøre et verdimessig alternativ der omsorgen

Illustrasjonsfoto fra Haukeland. Foto: Bjarne Øymyr.

for hele mennesket settes høyt. Dessuten er det viktig at diakonien som verdiformidler kan påvirke samfunnsutviklingen gjennom høringsuttalelser, deltagelse i komiteer, møter, konferanser etc. i diskusjoner om helsevesenets utvikling som en motkraft til individualisme, biologisk reduksjonisme og kommersialisme. Vi ser også dette i møtet med andre religioner enn kristendommen, ved at troende mennesker generelt ofte heller søker seg til våre sykehus enn til de offentlige. Dette er viktig og riktig for oss, fordi vi er interessert i å etablere en multireligiøs dialog – du trenger ikke å være kristen for å arbeide ved et diakonalt sykehus, men du må bekjenne deg til et verdisyn som setter medmenneskelighet i sentrum og som gir noe mer enn bare en profesjonelt faglig og teknisk rasjonell behandling. Diakonien kommer også til uttrykk i det nonverbale og estetiske, og vi gjør vårt beste for at pasientene skal trives hos oss og føle seg ivaretatt. Alle ord blir tomme dersom de ikke fanges opp av en førsteklasses stab, infrastruktur og profesjonalitet, men de blir heller ikke mye verdt dersom vi ikke legger noe mer i dem enn bare det teknisk rasjonelle. Helse- og omsorg handler om verdier og ofte kan vi være våre beste kritikere også på dette området.