KANSKJE ER DET IKKE HOVEDSTADSMELDINGEN VI BØR VENTE PÅ, MEN INNVANDRINGSMELDINGEN?

Det sier daglig leder i det interkommunale selskapet Oslo Teknopol, Knut Halvorsen, om regjeringens lenge bebudede stortingsmelding om Norges hovedstad. Opprinnelig skulle den ha vært lagt frem før sommeren i 2006, senere ble den utsatt til høsten, deretter skulle den komme før jul, mens det siste er at den kommer i løpet av vinteren. Det er tydelig at regjeringen sliter med å bestemme seg for hva den skal mene om landets hovedstad, sier Halvorsen, som skriver en lenger artikkel rundt dette temaet i tidsskriftet Plan denne måneden.

S&S: Hva er problemet?

Halvorsen: Det er at regjeringen i hovedstadsregionen er nødt til å forholde seg til den mest grunnleggende målkonflikten i norsk politikk, forholdet mellom sentrum og periferi, og hvordan vi kan opprettholde bosetningsmønsteret i distrikts-Norge samtidig som vi moderniserer økonomien og samfunnet gjennom å styrke regionale sentra som motorer i en kunnskapsbasert og fremtidsrettet næringsutvikling. Dette ligger politisk også til grunn i regjeringens Soria Moria erklæring om innovasjon og kunnskapsbasert vekst i norsk næringsliv, men det er tydeligvis vanskelig å få til i praksis.

S&S: Hva har regjeringen gjort for å oppfylle denne erklæringen overfor hovedstadsregionen?

Halvorsen: I stedet for å tørre å gå ut med tydelige signaler, har regjeringen stort sett videreført den tradisjonelle distriktspolitikken, med noen forventede Senterpartimarkeringer om at de vil sette i gang utredninger om sentraliseringens pris og lignende. Samtidig har den fortsatt å signalisere at storbyene og spesielt hovedstaden er viktige for nasjonens utvikling. Men hovedstadsprosjektet er bare symbolpolitikk fra Kommunal- og regionaldepartementets side. I 2006 mottok Oslo og Akershus bare 300 000 kroner i ekstra innsats for å bidra til å realisere visjonen fra Soria Moria erklæringen om at «Norge skal bli en av de ledende innovative og dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn,» og hovedstadsregionen ble effektivt holdt unna de nye landsdekkende virkemidlene for klyngeutvikling, Norwegian Centres of Expertice (NCE). Dette til tross for at hovedstadsregionens kunnskapsbaserte klynger innen det maritime, energi og miljø, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, life science, arkitektur og design, er verdensledende på mange områder.

«I stedet for å tørre å gå ut med tydelige signaler, har reg jeringen stort sett videreført den tradisjonelle distriktspolitikken,» sier Knut Halvorsen, daglig leder i Oslo Teknopol om den rødgrønne reg jeringens regional- og næringspolitikk.

S&S: Det virker som det er en grunnleggende konflikt mellom distrikts- og næringspolitiske mål for den rødgrønne regjeringen?

Halvorsen: Ja, og hovedstadsregionen står i sentrum av denne problematikken. Regjeringen forsøker å dekke over målkonflikten retorisk med symbolpolitikk, eller som nå, ved å stikke hodet i sanden og skyve på stortingsmeldingen i håp om at vi som har ventet på den

«Det finnes nesten ikke statlige virkemidler knyttet til innovasjon og næringsutvikling på det sentrale Østlandet, hvorfor skal da de regionale aktørene bry seg om kommunegrenser og forvaltningsreformer,» spør Halvorsen. Foto: Ida Næss Wangen.

lenge nok kanskje vil glemme den. Samtidig går samfunnsutviklingen sin ubønnhørlige gang, folk flytter som aldri før til det sentrale Østlandet, og i mangel av en statlig politikk for hovedstadsregionen, utvikler denne seg mer og mer på egne premisser. Regjeringens nøling med hva den vil med storbyene i Norge og hovedstatsregionen spesielt, har stimulert prosesser som i hovedsak er markedsdrevne og har ført til forvaltningsmessige innovasjoner som for eksempel Oslo Teknopol. Foruten at det også har stimulert det politiske samarbeidet på tvers av partigrenser i regionen og på tvers av territorielle grenser mellom kommuner og fylkeskommuner.

S&S: Hva får dette å bety i et, skal vi si, Stat & Styring perspektiv?

Halvorsen: Det fører til at de politiske og administrative miljøene på kommunalt og fylkeskommunalt nivå tenker langt mer fleksibelt på forvaltningsgrensene i regionen og går fra en territoriell til en funksjonell logikk der internasjonale læringsmiljøer og diffusjonsprosesser blir langt viktigere enn de nasjonale. EUs interregionale programmer og programmer for regional utvikling på regionenes egne premisser, blir langt viktigere for dem enn Kommunal- og regionaldepartementets tradisjonelle distriktspolitiske paradigme. Vi ser den samme utviklingen blant de industrielle lokomotivene i klyngene, som er mer opptatt av internasjonale trender og rammebetingelser, Norges forskningsråd og EUs forskningsprogrammers logikk, og større overgripende spørsmål knyttet til samferdselsinfrastrukturen på Østlandet, enn regjeringens manglende evne til politikkutforming innen regional-og distriktspolitikken.

S&S: Vi ser altså en frikobling fra politikken eller en depolitisering av et tradisjonelt svært så politisert felt i norsk politikk?

Halvorsen: Ja, siden det nesten ikke finnes statlige virkemidler knyttet til innovasjon og næringsutvikling på det sentrale Østlandet, mister de territorielle forvaltningsgrensene betydning og funksjonelle tankemåter tar over. Derved beveger vi oss fra stat til styring – government til governance – og utvikler nye måter å tenke politikk og administrasjon på. For oss i Oslo Teknopol, for eksempel, er befolkningskonsentrasjonene noe positivt, og noe som bør knyttes sammen. Det er nettverk av byer og tettsteder som kan utvikle den nødvendige kompetanse og kunnskap næringslivet trenger i en globalisert verden. Spørsmålet er om norske regioner generelt og hovedstadsregionen spesielt klarer å fremstå som konkurransedyktige alternativer i Norden, Europa og til syvende og sist globalt, uten at vi endrer hele den politiske tankegangen rundt sentrum og periferi som den nåværende regjeringen arbeider etter. Nøkkelen til en mer balansert regional utvikling ligger kanskje ikke hos statsråd Åslaug Haga, men hos statsråd Bjarne Håkon Hanssen i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Det dette landet nå trenger er først og fremst flere mennesker. Ved å åpne byene mer for verden, blir suget mot distrikts-Norge mindre. Dette er for tiden den mest realistiske strategien for bedre regional balanse.