ORGANISERING OG FINANSIERING AV HELSETJENESTER I NORGE KAN BESKRIVES I LYS AV FORSIKRINGSTEORI

De aller fleste av oss vil en eller flere ganger i livet ha behov for helsetjenester, enten som følge av sykdom eller ulykke. Sykdom innebærer en forverret av helsetilstand, hvilket i seg selv påfører personen det gjelder en kostnad, for eksempel i form av redusert livskvalitet. I tillegg vil det kunne påløpe utgifter til kjøp av helsetjenester og medikamenter samt en midlertidig eller permanent reduksjon i inntektsevne.

I Norge er hele befolkningen (helt eller delvis) forsikret mot blant annet utgifter til nødvendige helsetjenester. Forsikringsordningen er tvungen og omfatter alle. Den utbetales i form av behandling, det vil si in natura: den offentlige helsetjenesten skal tilby nødvendig helsehjelp til alle personer som har behov for det. Dette sikrer i utgangspunktet at alle personer, uavhengig av helsetilstand, inntekt, alder, kjønn, geografisk bosted etc., har lik tilgang på helsetjenester.

I Norge er forsikringen mot (nødvendige) helseutgifter og mot inntektsbortfall skattefinansiert. Dette innebærer at befolkningen bidrar i henhold til inntekt, uavhengig av individuell sannsynlighet for sykdom.

Befolkningen er i tillegg gjennom Folketrygden forsikret (helt eller delvis) mot inntektsbortfall som følge av sykdom / ulykke. Kompensasjonen for inntektsbortfall utbetales i kontanter: eksempelvis i form av sykepenger og rehabiliteringspenger når personen er under behandling, eventuelt, dersom inntektsevnen er varig redusert: i form av uføretrygd. Dette sikrer (helt eller delvis) alle personer mot et potensielt stort inntektsbortfall som følge av sykdom, det vil si økonomisk sikkerhet.

I Norge er forsikringen mot (nødvendige) helseutgifter og mot inntektsbortfall skattefinansiert. Dette innebærer at befolkningen bidrar i henhold til inntekt, uavhengig av individuell sannsynlighet for sykdom. Denne måten å finansiere forsikringsordningen på bidrar til at en får omfordeling både mellom inntektsgrupper (ved at høyinntektsgrupper bidrar relativt mer enn lavinntektsgrupper) og mellom risikogrupper (ved at høyrisikogrupper bidrar like mye som lavrisikogrupper, alt annet like). I ettertid, når en vet hvem som er blitt syk og hvem som er frisk, kan en også si at det har vært en omfordeling fra friske til syke personer.

En offentlig helseforsikring kan rettferdiggjøres ut fra effektivitetsgrunner. Et privat forsikringsmarked vil i visse tilfeller ikke kunne tilby forsikring, eventuelt bare til en veldig høy pris, for eksempel til personer som allerede er syke, eller som har en kronisk sykdom. Videre kan det være problemer knyttet til asymmetrisk informasjon. For at et forsikringsmarked skal kunne fungere godt, må markedsdeltakerne være like godt (eller dårlig) informert. Det vil si: informasjon må være symmetrisk fordelt. En tilbyder av forsikring vil imidlertid stå overfor informasjonsbegrensninger mht. forsikringsetterspørrers (i) karakteristika og (ii) atferd. Det første informasjonsproblemet refereres til som ugunstig utvalg, det andre som atferdsrisiko

Ugunstig utvalg oppstår som følge av at tilbydere av forsikring ikke kan differensiere mellom personer med ulik risiko for sykdom. Personer med høy risiko vil naturligvis oftere ha behov for helsetjenester enn personer med lav risiko, men siden tilbyder ikke kan identifisere hvilken risiko den enkelte faktisk har, må han / hun prise forsikringen slik at den reflekterer den gjennomsnittlige risiko hos forsikringstakerne. Det vil derfor bare være personer med en risiko

lik eller høyere enn den gjennomsnittlige risiko som ønsker å kjøpe denne forsikringen. Dette vil medføre at aktuarisk forventning er mer ugunstig sammenlignet med en situasjon hvor alle risikogrupper kjøper forsikringen, og forsikringstilbyder vil tape penger. Ugunstig utvalg vil med andre ord lede til ineffektive markeder, eller i verste fall: ikke-eksisterende markedet (Akerlof, 1970). Dette vil selvsagt redusere velferden til personer som ønsker å kjøpe forsikring, men som ikke får eller kan få slik forsikring. En tvungen privat eller offentlig forsikringsordning der alle personer må delta, vil kunne redusere dette problemet (Akerlof, 1970).

Som nevnt ovenfor kan det foreligge asymmetrisk informasjon om en persons atferd. Det kan på den ene side være atferd som påvirker sannsynligheten for at en blir syk (eksempelvis som følge av redusert aktsomhet), og på den andre side atferd som, etter at en faktisk er blitt syk, påvirker konsekvensene av å være syk (eksempelvis hvor store kostnader som påløper i behandlingen, hvor lenge en forblir sykemeldt, etc.). Disse to typer informasjonsproblemer refereres henholdsvis til som ex-ante og ex-post atferdsrisiko. Det er ikke å forstå slik at personer opptrer umoralsk når de er forsikret, det er snarer rasjonelt å ha en høy etterspørsel etter helsetjenester når pris på disse er lav (eller null), gitt at etterspørselen er prisfølsom (priselastisk). Det vil følgelig være en avveiing mellom ønsket om å spre risiko, og ønsket om å få et riktig nivå på forbruket av helsetjenester. Denne konflikten mellom reduksjon av usikkerhet (risiko) og atferdsrisiko er av Fuchs (1996) referert til som det fundamentale problemet i helseøkonomi. For å redusere problemet med ex-post atferdsrisiko, kan en eksempelvis innføre egenandeler, videre vil kontroll og regulering av helsetjenestetilbudet være viktig.

«I Norge er hele befolkningen (helt eller delvis) forsikret mot blant annet utgifter til nødvendige helsetjenester. Forsikringsordningen er tvungen og omfatter alle. Den utbetales i form av behandling, det vil si in natura: den offentlige helsetjenesten skal tilby nødvendig helsehjelp til alle personer som har behov for det.» Det sier førsteamanuensis Anne Wenche Emblem, førsteamanuensis ved Høgskolen i Agder og medlem av reg jeringens inntekstfordelingsutvalg for helsesektoren.

Referanser

Akerlof, G. (1970): «The Market for ’Lemmons’: Qualitative Uncertainty and the Market Mechanism.» Quarterly Journal of Economics, 84(3), pp. 488-500

Fuchs, V. R. (1996): «What Every Philosopher Should Know About Health Economics.» Proceedings of the American Philosophical Society, 140(2), pp. 186-195