ANDRE HALVÅR 2006 HADDE FINLAND SITT ANDRE FORMANNSKAP I EU. UTFORDRINGENE BLE MANGE FOR EN AV UNIONENS MEST POSITIVE MEDLEMSSTATER

Finlands første EU-formannskap høsten 1999 ble gjenstand for mye positiv omtale. Til tross for at finnene da måtte takle en svært krevende agenda, og samtidig manglet en av sine viktigste støttespillere etter at Santer-kommisjonen hadde gått av. Enighet ble nådd i flere omstridte spørsmål, mest oppmerksomhet fikk anerkjennelsen av Tyrkias kanditatur som søkerland og opprettelsen av en felles militær krisehåndteringsstyrke.

Det var derfor tegn til optimisme i Brussel da Finland sist sommer for andre gang skulle overta lederrollen i Rådet for Den europeiske union, vanligvis bare kalt Rådet. Avisen European Voice rapporterte 29. juni at «the expectation is that Finland’s lowkey but efficient, open and pragmatic way of conducting business will deliver another successful presidency.» Hvordan klarte så det andre finske formannskapet seg?

En av formannskapets sentrale funksjoner er å sette dagsorden i Rådet. Særlig på områder hvor Kommisjonen har liten kontroll over dagsorden, i hovedsak på det utenriks-, sikkerhets- og justispolitiske området. Da statsminister Matti Vanhanen ved innledningen av formannskapsperioden presenterte regjeringens prioriteringer, fokuserte han på fire områder: EUs fremtid, konkurransedyktighet, eksterne relasjoner og justis- og innenriksspørsmål.

Hva angår EUs fremtid, skulle det finske formannskapet markere overgangen fra en refleksjonsperiode til en konsultasjonsperiode i prosessen mot en ny grunnlovstraktat etter at den opprinnelige ble forkastet av nederlandske og franske velgere i 2005. I tillegg var utvidelse igjen på agendaen med spørsmålet om tiltredelsesdato for Bulgaria og Romania, og forhandlingene med Tyrkia i en kritisk fase. Finnene er svært stolte over å ha en av verdens mest konkurransedyktige økonomier, og dette er derfor et område hvor det er naturlig for dem å opptre som foregangsland. Arbeidet mot en felles europeisk innovasjonsstrategi og sluttføringen av forhandlingene om Tjenestedirektivet, Arbeidstidsdirektivet og de nye kjemikaliereguleringene (REACH) var viktige målsetninger for formannskapet. Som i 1999 ønsket finnene å konsentrere innsatsen på eksterne relasjoner mot forholdet til Russland og utviklingen av EUs nordlige dimensjon til et politisk rammeverk. Innen justis og innenriksspørsmål var hovedmålsetningen å styrke Rådets beslutningskraft gjennom å gå over til flertallsavgjørelser innen politispørsmål og strafferettslig samarbeid.

I motsetning til for eksempel invasjonen av Irak, da EU-landene var dypt splittet, talte de nå med én stemme. I ettertid har finnene fått skryt fra flere hold for hvordan de håndterte konflikten

Men den første utfordringen for formannskapet handlet ikke om noen av disse temaene. Krigen i Libanon brøt ut bare dager etter at formannskapet hadde begynt arbeidet sitt, og det falt på utenriksminister Erkki Tuomioja å forhandle frem en enhetlig EU-linje. Til tross for at Tuomioja først ble kritisert for å være for lite konsensusorientert da han i Rådet fremmet sitt eget ønske om å kreve umiddelbar våpenhvile i stedet for å lytte til de andre landenes synspunkter, lyktes han i å forhandle frem en resolusjon som krevde øyeblikkelig stans i kamphandlingene. I motsetning til for eksempel invasjonen av Irak, da EU-landene var dypt splittet, talte de nå med én stemme. I ettertid har finnene fått skryt fra flere hold for hvordan de håndterte konflikten (European Voice 31.08.2006, Hufvudstadsbladet 13.12.2006).

I de senere årene har det blitt vanlig for formannskapet å holde en rekke uformelle møter på ministernivå. Disse møtene finner

«If it is dull for decisions to be taken in an orderly fashion and on schedule, then yes, I have to say that I am dull and proud of it. Europe needs concrete results, not contrived political drama.» Statminister Matti Vanhanens svar til pressens omtale av EUs toppmøte i desember 2006 som det kjedeligste noensinne. Her sammen med Frankrikes president Jacques Chirac til høyre og Finlands president Tarja Halonen til venstre. Foto: Statsministerens kontor/Lehtikuva.

sted i formannskapets hjemland, og er viktige midler i arbeidet med å oppnå støtte for målsetningene innenfor de ulike områdene. I så måte ble det uformelle møtet mellom EUs justis- og innenriksministere i Tammerfors 20.–22. september 2006 en skuffelse for finnene. Ved slutten av møtet ble det klart at bare en håndfull medlemsland støttet Finlands forslag om å fjerne vetoretten innen politispørsmål og strafferetslig samarbeid. Senere meklingsforsøk mislyktes, og justisminister Leena Luhtanen og innenriksminister Kari Rajamäki har måttet tåle kritikk for hvordan de ledet forhandlingene (Hufvudstadsbladet 23.09.2006).

En ny nedtur for formannskapet kom på toppmøtet mellom EU og Russland i november. Hovedmålet for møtet var å forhandle frem en ny samarbeidsavtale ettersom den gamle løper ut ved utgangen av 2007. EU-kommisjonens president José Manuel Barroso har lenge stresset at EU må snakke med én stemme overfor Russland, og etter gasskrisen forrige vinter har Unionens forhold til Russland blitt svært aktualisert. Møtet i Helsingfors viste imdlertid først og fremst hvilke utfordringer et formannskap står overfor når det skal forhandle på vegne av alle medlemslandene. Ved slike forhandlinger må Rådet på forhånd vedta en felles forhandlingsposisjon. Tross iherdige forsøk fra formannskapets side på å komme til enighet, valgte Polen å benytte sin vetorett. EU ble derfor stilt i en meget pinlig situsasjon på møtet i Helsingfors da formannskapet ikke engang hadde noe forhandlingsmandat. Polens veto bunnet i Russlands forbud mot import av polsk kjøtt. Avtalen som ble oppnådd mellom EU, Russland, Norge og Island om å gjøre den nordlige dimensjon til et politisk rammeverk fra 2007 ble fullstendig overskygget av den polsk-russiske konflikten.

Avtalen som ble oppnådd mellom EU, Russland, Norge og Island om å g jøre den nordlige dimensjon til et politisk rammeverk fra 2007 ble fullstendig overskygget av den polsk-russiske konflikten.

Arbeidet med å få til enighet om nytt arbeidstidsdirektiv endte også resultatløst. Det strandet innad i Rådet på spørsmålet om det skulle åpnes for unntak for det foreslåtte taket på 48 arbeidstimer i uken. Det finske formannskapet var det fjerde formannskapet på rad som forsøkte å oppnå enighet på dette svært kontroversielle området, og høstet også ros for å ha lagt frem et konstruktivt kompromissforslag. Avstanden mellom medlemslandene var likevel for stor.

På utvidelsesområdet har det skjedd både positive og negative ting det siste halvåret. Romania og Bulgarias inntreden fra 1.1.2007 markerer fullføringen av den femte utvidelsesrunden. Her var den utløsende faktor Kommisjonens anbefaling om å akseptere de to landene, og formannskapet spilte en begrenset rolle. Samtidig har de vanskelige medlemskapsforhandlingene med Tyrkia vært inne i en krise i og med at landet ikke anerkjenner Kypros og nekter å åpne havnene sine for kypriotiske skip. I begynnelsen av desember var det en reell fare for

Statsminister Matti Vanhanen fikk gode skussmål etter at Finland hadde formannskapet i EU siste halvdel av 2006. Finnene er i følge Eurobarometerundersøkelser veldig opptatt av nasjonal identitet, samtidig som finske politikere fremmer landets egne og Europas interesser i Brussel. Foto: Statsrådet.

at forhandlingene med Tyrkia kunne bryte sammen. Formannskapet klarte å unngå det utfallet gjennom å sikre flertall for et forslag fra Kommisjonen om å bare suspendere forhandlinger innen åtte kapitler og å stille strengere krav til Tyrkia om fremgang i reformprosessene.

Når det gjelder konkurransepolitikk har det finske formannskapet vært mer fremgrangsrikt. Både det omstridte (og utvannede) Tjenestedirektivet og REACH (Registration, Evaluation and Authorisation of Chemicals) ble endelig vedtatt etter lange og til dels svært vanskelige forhandlinger. Disse politikkområdene inngår i EUs indre marked, det vil si at enighet må nås ikke bare innad i Rådet, men også mellom Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet. Slike forhandlinger er svært kompliserte, og stiller store krav til formannskapets egenskaper som mekler og som arkitekt av konstruktive kompromissforslag. Som tilfellet var i 1999, ser det ut til at finnene løste disse utfordringene på en svært god måte. Særlig har handels- og industriminister Mauri Pekkarinen, som hadde ansvaret for forhandlingene innen det indre marked, fått gode skussmål (Hufvudstadsbladet 3.12.2006). Pekkarinen lyktes også i å oppnå enighet om det sjuende rammeprogrammet for forskning og utvikling. Innovasjon var et av hovedtemaene for det uformelle toppmøtet mellom stats- og regjeringssjefene i Lahti 20. oktober 2006. Selv om ingen avgjørende beslutninger ble tatt innen dette området, har finnene lykkes i å få temaet på dagsorden, og det tyske formannskapet har nå fått i oppgave å videreføre arbeidet med en felles innovasjonsstrategi.

Når det g jelder status for forhandlingene om ny grunnlovstraktat, er det vanskelig å bedømme hva som konkret har skjedd under det finske formannskapet.

EUs budsjett for 2007 kom også i havn under det finske formannskapet. Andre finansminister Ulla-Maija Wideroos har likevel fått kritikk for hvordan hun ledet forhandlingene. Hun gikk inn for en spareplan som blant annet omfattet å kutte 1700 stillinger i Kommisjonen og forhandlet også med Europaparlamentet uten mandat fra Rådet. EUs budsjettkommissær Dalia Grybauskaite beskyldte Wideroos for å drive sin egen agenda med utgangspunkt i den finske debatten om nedbemanning i offentlig sektor og European Voice (21.12.2006) gikk så langt som å skrive at «that the EU reached a deal on its 2007 budget was almost in spite of rather than thanks to the Finnish presidency».

Når det gjelder status for forhandlingene om ny grunnlovstraktat, er det vanskelig å bedømme hva som konkret har skjedd under det finske formannskapet. Finnene har hatt samtaler med alle medlemslandene om veien videre, og prosessen har i følge dem gått over i en mer aktiv fase. Men innholdet i samtalene er konfidensielt, og det er usikkert hvor mye framgang som egentlig er oppnådd.

Høydepunktet for de fleste formannskap er møtet i Det europeiske råd i slutten av perioden. På toppmøtet, som samler EUs stats- og regjeringssjefer, behandles vanskelige spørsmål som ikke har latt seg løse på

administrativt nivå eller i de sektorspesifikke rådene. I tillegg fungerer det som en «stocktaking», hvor formannskapets resultater skal konsolideres og oppsummeres. Mens møtene i Det europeiske råd ofte er intense og kan vare i mange dager, valgte det finske formannskapet å sette av minimalt med tid til møtet i Brussel 14.–15. desember 2006. Hovedtemaet var utvidelse, men siden det vanskelige spørsmålet om Tyrkias kandidatstatus ble løst på utenriksministermøtet tidligere i uken, var det lite som stod på spill.

De store skuffelsene var forhandlingene om ny samarbeidsavtale med Russland som aldri kom i gang samt de mislykkede forhandlingene om å g jøre Rådet mer beslutningskraftig g jennom å åpne for økt bruk av flertallsbeslutninger innen justispolitikken.

Resultatet var en deklarasjon om viktigheten av å fortsette utvidelsesprosessen, og samtidig stille strenge krav til søkerlandene. Da Matti Vanhanen oppsummerte formannskapet i Europaparlamentet 18. desember 2006, svarte han på pressens omtale av toppmøtet som «det kjedeligste noensinne» med følgende: «If it is dull for decisions to be taken in an orderly fashion and on schedule, then yes, I have to say that I am dull and proud of it. Europe needs concrete results, not contrived political drama»

Vanhanens uttalelse oppsummerer det finske fokus gjennom hele formannskapsperioden; å styrke EUs legitimitet gjennom å arbeide hardt og systematisk for å oppnå konkrete resultater på områder som berører EU-borgerne. På noen punkter lyktes de godt. Libanon-krisen ble håndtert på en god måte, og særlig innen konkurransepolitikken hadde formannskapet stor fremgang. De store skuffelsene var forhandlingene om ny samarbeidsavtale med Russland som aldri kom i gang samt de mislykkede forhandlingene om å gjøre Rådet mer beslutningskraftig gjennom å åpne for økt bruk av flertallsbeslutninger innen justispolitikken.

Resultatene av det andre finske formannskapet er mer blandede enn de som ble oppnådd i 1999. En forklaring på dette kan være de noe ujevne prestasjonene blant ministrene i Vanhanens regjering, men først og fremst reflekterer det at en Union med 25 medlemmer er vesentlig vanskeligere å lede enn en med 15, særlig når så mange beslutninger fortsatt krever enstemmighet.

erik.ryen@student.uib.no