APs JAN BØHLER VIL BRUKE OLJE-MILLIARDER PÅ Å REDDE BEDRIFTER SOM IKKE KLARER SEG I DEN GLOBALE KONKURRANSEN. I PRAKSIS BETYR DETTE AT DET ALLEREDE UNDERUTVIKLEDE NORSKE NÆRINGSLIVET BLIR REDUSERT TIL SOSIALKLIENTER.

Jan Bøhler er en av de merksnodigste skikkelsene norsk politikk har fostra de senere år. Han både ser og høres ut som en østtysk turner fra den kalde krigen. Kongen av Groruddalen får selv Inge Lønning til å virke som en playboy. Maktbasen hans på Youngstorget er befolket av figurer fra Solstads 70-tallsunivers og hans to altoppslukende kjærligheter her i livet er Martin Tranmæl og Haakon Lie. Som Hugin og Munin sitter de som to hjelpere på hver sin skulder og følger han til benkpressen, i badstua og om natten da andre folk sover mens Bøhler pønsker ut sitt neste trekk. For Bøhler er oppskriften enkel. Ingen bedrifter skal verken selges eller fusjoneres bort. Det er slutt med å sy puter under armene på bedriftene. Bøhler tar skrittet fullt ut og gir de stakkars bedriftene de nye Up and Go-bleiene fra Libero hver gang de skal ut i verden for å lære seg å gå.

Å forhindre salg av norske bedrifter representerer noe helt nytt i OECD-sammenheng. Norges problem er ikke at for mange bedrifter blir kjøpt opp, men for få.

En gang hentet arbeideren sin stolthet ved å være best. Den LO-organiserte arbeiderklassen av i dag trives best i grilldressen og stemmer Frp og Bøhler, for da slipper de å anstrenge seg. En gang satte arbeiderne sin ære i å ikke være syke, og bidro til kontinuerlige produktivitetsgevinster. Bøhlers idé om et stort statlig næringsfond har en frpsk logikk som er i ferd med å spre seg hurtig som ebolaviruset hos nordmenn med ølfulle maver og tilsvarende tomme hoder. Hvorfor kan vi ikke bruke noen milliarder av vår enorme rikdom til innenlands investeringer? Hvorfor kan vi ikke rett og slett kjøpe oss fri fra all konkurranse? Og stortingsflertallet har hengt seg på. Finnmarkinger og Senterpartister aner en overrisling av midler til distriktene. For nasjonalistene i Frp, som ser på salg av norske bedrifter på lik linje med flaggbrenning, er Bøhlers statskapitalisme som manna fra Strömstad.

Bøhlers forslag om et stort statlig næringsfond er i realiteten en sammensausing av tre høyst ulike målsettinger. Det skal hindre salg av sentrale foretak til utlandet, det skal ha et regionalt/distriktspolitisk fokus og det skal tilføre kapital til underutviklede næringer i Norge.

Å forhindre salg av norske bedrifter representerer noe helt nytt i OECD-sammenheng. Norges problem er ikke at for mange bedrifter blir kjøpt opp, men for få. Ta Kongsberg-gruppen. At de ble kjøpt av den amerikanske FMC-gruppen har bare brakt med seg gleder. FMC Kongsberg Subsea har akkurat laget en ny produksjonshall og er den største og kanskje viktigste aktøren i verden på undervannsteknologi. Går det dårligere for Fokus Bank etter at danskene kom inn på eiersiden? 99 prosent av all verdens kapital og kunnskap finnes utenfor Norges grenser. For de aller fleste bedrifter som blir kjøpt betyr det bare at de får tilgang på kunnskap og kapital de ellers ville vært avskåret fra.

En av konklusjonene til Leo Grünfeld i boka «Hvem eier Norge?» er at Norge har feil eiere. Til nå har Norge vært preget av lite utenlandsk eierskap og et sterkt såkalt home-bias investeringsmønster skriver han. En alt for stor andel av de norske private strategiske investeringene går til Norge og ikke til utlandet. Dette gir lav langsiktig avkasting på kapitalen i Norge sammenlignet med andre land. Men den lave avkastningen er ikke først og fremst knyttet til at det er for mye kapital i Norge, slik tradisjonelle makroorienterte samfunnsøkonomer tror. Problemet knytter seg til at feil kapitaleiere står

Stortingsrepresentant og leder av Oslo Arbeiderparti, Jan Bøhler, taler industripolitikk som om han skulle være den nye Håkon Lie. Foto: Bjørn Sigurdsøn /Scanpix.

bak investeringene. Hvis staten går inn som majoritetseier i helt nye typer selskap, vil dette bidra til en sterk svekkelse av eierkompetansen. Statens eierkompetanse består i all hovedsak av eierskapsavdelingen i NHD. Den teller drøye 10 personer uten noen som helst forretningsmessig erfaring.

Å bruke statlige fond for å hindre at folk flytter til byene er også en særnorsk sport på lik linje med melkespannkasting. Helt fra Distriktenes Utviklingsfond ble startet opp i 1961 har man prøvd å stoppe urbaniseringen. Uten hell. Da noen OECD-forskere nylig besøkte KRD i anledning den årlige rapporten de lager om Norge, klarte ikke den svettende KRD-rådgiveren på anstrengt engelsknorsk å uttale ordet «international competitiveness», men var langt bedre på «regional balance». Etter gjentatte ganger uten å lykkes ga han opp, og forundrede OECD-forskere lurte på om det ikke fantes noe norsk ord for «international competitiveness». Det nytter ikke å få noe til å vokse på steingrunn. Nye kunnskapsbaserte arbeidsplasser kan bare skapes i nærheten av der kunnskapen befinner seg og den teknologiske og økonomiske infrastrukturen er til stede.

Vi må ikke glemme at de underutviklede næringene først og fremst sliter fordi de ikke er attraktive for utenlandsk kapital.

Å bruke statlige penger for å stimulere underutviklede og nye næringer kan ha noe for seg. Bare de ikke kobles til statlig eierskap eller distriktspolitikk. Men vi må ikke glemme at de underutviklede næringene først og fremst sliter fordi de ikke er attraktive for utenlandsk kapital. Statlig kapital må investeres med det for øye at de norske bedriftene må gjøres så attraktive at de blir kjøpt. Ikke forblir norske. Når vi i Oslo Teknopol skal markedsføre næringslivet for utenlandske investorer og bedrifter er vi først og fremst ute etter skryteuttalelser fra utenlandske eiere som allerede er her. En høy tilstedeværelse av kompetente og fornøyde utenlandske eiere er en forutsetning for å skaffe oss mer utenlandsk kapital. I den globale konkurransen er samspillet mellom lokale aktører og utenlandske storkonsern helt avgjørende for utviklingen av solide næringsklynger.

Staten tilfører i dag venturemiljøene midler gjennom Argentum, et fond som igjen investerer i private investeringsfond med tung finansiell og forretningsmessig kompetanse. Denne investeringsformen kan med fordel utvides. I tillegg er det mulig å lage mer strukturerte/fokuserte statlige fond, der staten i samarbeid med venturemiljøer, universitetsaktører og noen sentrale utenlandske selskaper kan stake ut en strategi for eksempelvis en større satsning på kreftdiagnostikk og –behandling i Oslo slik Bøhler uttalte til Dagens Næringsliv da han var til stede ved åpningen av Oslo Cancer Cluster. Men da må Bøhlers drøm om staten som aktiv og stor eier skytes ned. Martin Tranmæl og Håkon Lie må få lov til å hvile nå.

erling.fossen@oslo.teknopol.no