DEN RØDGRONNE REGJERINGEN HAR GJORT NORDOMRÅDENE TIL SIN VIKTIGSTE SATSNING I INNEVÆRENDE STORTINGSPERIODE. HVA VIL SKJE I NORD-NORGE?

Det er mulig at det er bare innbilning, men jeg syns å ha lagt merke til at værmeldingene på NRK er annerledes enn før. Vel er ikke været, som vi er så opptatt av her i Norge, verken bedre eller verre, men det må da ha skjedd noe med selve kartet.

Fra å ha vist sørlige områder som en stor klump og Nord-Norge som en lang tynn strek, så mener jeg da nå å se hele Norge som en bred og litt bulkete linje. Nord-Norge er mye, mye større enn før. Og dette er vel representativt for hvordan Nord-Norge avtegner seg i hodene på folk flest i dag. For nå når landsdelen har fått litt fokus, ser Kong Salomo og Jørgen Hattemaker i nord at det finnes ressurser her, og dette skaper optimisme og selvtillit i regionen.

Noe underlig og uvant er det jo å se oljeselskapenes og kraftindustriens «opp-nedkart», der vi får beskue nordområdene med Nordpolen som ståsted. Da blir Sør-Norge et bittelite område, mens Russland står frem som en gigantisk koloss. Russland er en enorm nabo som dels ble skjøvet vekk, og dels framstilt i et fiendebilde i vår bevissthet under den kalde krigen. Men noe er i ferd med å skje her. All viraken rundt den planlagte utbyggingen av gassfeltene på Shtok-man, sannsynlig økt handelstrafikk gjennom nordøstpassasjen, delelinjen i Barentshavet, større mobilitet over grensene og styret rundt enkelte trålere – alt dette har fått oss til å åpne øynene for at både Norge og Russland er sterkt til stede i nord. Det er derfor godt at det nå settes sterke krefter inn på å få til samarbeid som kan komme oss alle til nytte.

Men det er nå dette med kartet og terrenget. Selv om Nord-Norge er stort i utstrekning, og sånn sett kan se mektig ut på kartet, så er landsdelen ganske liten og veldig mangfoldig i befolkning. Her bor det ikke så mange, bare ca 463 000, og vi bor i byer og tettsteder som er spredt over et enormt område. Næringsgrunnlaget er her, men det er annerledes enn i sør, og varierer sterkt mellom kyst og innland, og fra Nordland til Finnmark. Vi finner både grønne, frodige områder med godt landbruk og karrige kystsamfunn der hus ser ut til å klore seg fast i fjæresteinene. De 87 nordnorske kommunene er nok forskjellige, men har i stor grad det til felles at de er store i utstrekning og byr på store næringsmuligheter på hav og på land. I folketall varierer de mellom 600 og 60.000.

Folket er mangfoldig både i livsstil og kulturell selvforståelse. Mens befolkningen i Nordland forstår sine røtter mer som det livet som skildres i Johan Bojers «Den siste viking», er den samiske kraften sterkt til stede lenger nord, både gjennom språk, kultur og Sameting. I tillegg beveger folk seg i større grad over grensene til Russland, Finland og Sverige. Det er altså ikke noe entydig Nord-Norge vi finner når vi går «ned i terrenget». Men vi er så absolutt en del av Kongeriket: Stat og offentlig styring preger faktisk denne landsdelen vel så mye som Sør-Norge (kanskje med et unntak av Oslo). Det reises stadig spørsmål om den store offentlige innsatsen i Nord gir resultater – og i så måte taler flyttestrømmen sitt tydelige språk. Men er ikke det vi ser i dag av optimisme i Nord, og utfordringene som nå rettes til det sentrale politiske miljø i form av større ambisjoner i forskning og utvikling, nettopp et uttrykk for at satsingen har vært langsiktig og riktig?

All variasjon til tross: Det finnes en nordnorsk identitetsfølelse hos oss som bor her, og vi ser på et vis ut til å la det trauste, vennlige og saktmodige vi har i folkesjelen kombineres med både optimisme og utviklingstrang. Vi har i alle fall det til felles at vi lever i en natur som er vill og egenrådig, og i et klima som byr på frustrasjon og glede – vi har jo både snykov og mørketid, pissregn og midnattssol, og så har vi nordlyset. Dette lever vi med og vi tror at resten av Norge og verden vil se mer av det. Så bare vent – her kommer Nord-Norge!

Aurora Borealis, Kattfjordeidet. Foto: Geir Bye © Destinasjon Tromsø