I HØST GIR MORTEN STRØKSNES UT BOKA HVA SKJER MED NORD-NORGE? DEN STÅR I DIALOG MED OTTAR BROX’ KLASSIKER MED SAMME TITTEL FRA 1966.

Ottar Brox’ Hva skjer i Nord-Norge? fra 1966 er en av de mest bemerkelsesverdige akademiske bøker som er publisert i Norge. Responsen på boka var enorm. Den solgte i flere titusener eksemplarer i Norge og Sverige, og var en slags døråpner for hele den norske sekstiåtterkulturen.

Det er lett å skjønne hvorfor. Brox’ prosjekt har nærmest heroiske overtoner. Han representerer sosiologifaget da det ennå hadde kraft og ambisjoner. Med en beundringsverdig selvstendighet og respekt- løshet overfor oppleste sannheter ville han avdekke de skjulte mekanismer som lå bak avfolkingen av bygdene i Nord-Norge. I samme slengen håpet han å endre statens politikk, gjenreise lokalsamfunnene og gjøre dem levedyktige. Han gikk til og med inn i politikken selv, for å bidra til å føre denne i en mer hensiktsmessig retning.

Hva skjer i Nord-Norge? var et sosiologisk bardunert kampskrift for bevaring av fiskerbondens særegne kultur.

Hva skjer i Nord-Norge? var et sosiologisk bardunert kampskrift for bevaring av fiskerbondens særegne kultur. Den angrep effektene av den første Nord-Norge-planen fra 1951. Planen hadde som mål å skape «modernisering» og «velstandsøkning», i en tilbakeliggende landsdel. At så mange i landsdelen var sjølsysselsatte fiskere, bønder eller fiskerbønder ble ansett som et stort problem blant sosialøkonomene som stod bak.

Uten at Brox tilla staten bevisst destruktive hensikter, syntes mange av tiltakene i Nord-Norge-planen skreddersydd for å gjøre livet vanskelig for folk med små båter og små gårder på små steder. Industrialisering, spesialisering og urbanisering skulle fremmes. For å få en utvikling i denne retningen måtte man gi folk et spark i baken, slik at de sluttet med pusleriene i sjarkene og på små åkerlapper. Teknokratiet manipulerte folk bort fra deres gamle levemåte, gjennom å gjøre denne mest mulig ulønnsom. Slik ble arbeidskraft frigjort til industrien, på land og til havs. Menneskelig frihet ble ofret på et alter av såkalt «økonomisk effektivitet». Ødeleggelsen av den gamle livsformen – som var uttrykk for en fornuftig økonomisk og sosial tilpasning - betydde dårligere livskvalitet, ifølge Brox.

Istedenfor å ta utviklingen for gitt, så Brox at mange av føringene som lå til grunn for den statlige politikken bunnet i at teknologi, vitenskap og generell «modernisering», var opphøyd til et mål i seg selv. Den teknokratiske bevisstheten ble sett på som et uttrykk for korrumperte opplysningsidealer, som fremmet visse interesser framfor andres.

Brox’ «populisme» (hans egen beskrivelse av ideologien han forfekter) bør forstås på denne bakgrunn. Populismen kommer til uttrykk i andre del av boka, der Brox forsøker å levere konstruktive og alterna- tive forslag til hvordan lokalsamfunnene burde innrette seg – med god hjelp fra staten. Disse virker i dag ultraradikale. Brox ville lage fiskekollektiver, jordbrukskollektiver, kollektiver for produksjon av politisk korrekte leketøy - og mye annet som ut fra dagens antikollektivistiske tidsånd virker å grense til vannvidd.

Mot slutten utvider Brox perspektivet, og anviser en strategi for utviklingsland bygget på hans ideer om Nord-Norge. I god norsk ånd nøyde ikke Brox seg med å redde Nord-Norge. Når han først var godt i gang, ønsket han like godt å redde Afrika og den tredje verden.

•

I høst gir jeg ut en bok med tittelen Hva skjer i Nord-Norge? Motivet

Staten og en lang rekke regjeringer siden 1950-tallet har derfor portrettert Nord-Norge sommuligheteneslandsdel. «Mulighet» betyr i denne sammenheng mangel på «virkelighet». Foto: Bård Løken © Destinasjon TromsøFoto: Bård Løken © Destinasjon Tromsø

for titteltyveriet er at min bok står i dialog med Brox’ bok. I tillegg greide jeg ikke å finne en mer presis tittel selv. Den er empirisk og liketil inntil det mystiske.

Jeg går ikke rundt og innbiller meg ikke å ha skrevet en sosiologisk klassiker på linje med Brox. Selv kaller jeg metoden i min bok for «kaleidoskopisk». Den er full av snapshots fra det nordnorske universet – de handler om mentalitet, geografi (og psykogeografi), økonomi, identitet, humor, framtid, fortid og utviklinga. Den veksler mellom å være personlig, analytisk, historisk, skildrende og polemisk. En reise fra yttersiden av Vesterålen til Kolahalvøya binder det hele løst sammen. Men min bok kunne ikke bli en «ren» eller lineær historie, med klar sammenheng og flyt – eller med én politisk agenda. For Nord-Norge er et fragmentert og splintret sted i stadig hurtigere endring. Slik sett speiler bokas stil og metode landsdelen bedre enn et (fåfengt) forsøk på å «fordoble» Brox. Brox skrev i en tid der premissene ble satt av den kalde krigen, nasjonalstaten og moderniteten. Jeg skriver i en tid preget av globalisering, regionalisering, oljerikdom og en «postmoderne» organisering av produksjonen.

I god norsk ånd nøyde ikke Brox seg med å redde Nord-Norge. Når han først var godt i gang, ønsket han like godtå redde Afrika og den tredje verden.

I hele etterkrigstiden har det vært konsensus om at Nord-Norge, av økonomiske og sikkerhetspolitiske årsaker, skulle industrialiseres, sentraliseres og moderniseres. Nordlendingene var mye mindre produktive enn folk i andre landsdeler, fordi de var teknologisk under- utviklede. For å si det enkelt: De arbeidet for mye med hendene, og for lite med maskiner. Staten og en lang rekke regjeringer siden 1950-tallet har derfor portrettert Nord-Norge som mulighetenes landsdel. «Mulighet» betyr i denne sammenheng mangel på «virkelighet».

Titlene på de forskjellige Nord-Norge-planene sier en hel del. Da Studieselskapet for Nordnorsk næringsliv i 1939 publiserte den første store analysen av landsdelens økonomi var tittelen kort og godt Problemet Nord-Norge. I 1951 kom Utbyggingsprogrammet for Nord- Norge,

som Brox angriper. Leif Aunes Nord-Norge-plan fra 1972 hadde tittelen Forslag til plan for utvikling av landsdelen.

I 2003 kom Orheim-utvalgets Mot Nord! Utfordringer og muligheter i nordområdene.

Stortingsmelding nummer 30 (2004-2005) hadde tittelen Muligheter og utfordringer i nord. Her er det mye utbygging, utfordringer, utbygging og muligheter!

I en artikkelsamling fra 1990, redigert av Karl Erik Schøtt Pedersen, brukte man vrien Fra problemer til muligheter. Her har for øvrig Ottar Brox en artikkel. Den begynner slik: «I snart 40 år har nordnorske politikere og næringslivsledere vært igjennom en læringsprosess som systematisk har gjort oss inkompetente. I stedet for å arbeide for å få justert spillereglene i den nasjonale økonomien, slik at vi kunne utnytte våre komparative fordeler, er vi blitt dressert til å be om subsidier og ’Finnmarks-pakker’»

Både her og mange steder i Hva skjer i Nord-Norge? treffer Brox

Det geografiske virkeområdet for Samisk utviklingsfond (SUF) utg jør ca. 50 prosent av arealet i Norge nord for Saltfjellet, men har bare 10 prosent av befolkningen. Kilde: Statistisk sentralbyrå 2006.

spikeren på hodet, etter mitt syn. Generelt har jeg endt opp med å bli langt mer enig med Brox, enn jeg trodde var mulig da jeg startet å jobbe med boken. Mange av hans poenger er helt utdaterte, og det er mye å være uenig i – for eksempel hans inngrodde skepsis til bylivet. Likevel, i denne artikkelen vil jeg ta for meg noen områder der jeg synes Brox var inne på helt riktig spor.

Nord-Norge har vært og er et subsidiesluk. Men hvorfor? Litt av samme grunn som u-land er det i forhold til utviklingshjelp. Sta- ten (sentrum) har vært totalt dominerende i utviklingen av landsdelen.

Nord-Norge har vært og er et subsidiesluk.

Selv der det ser ut som lokale myndigheter bestemmer, er det i realiteten staten som gjør det. Staten dominerer nemlig også i de uformelle nettverkene, for eksempel innenfor det som tidligere het Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (og nå heter Innovasjon Norge). Retningslinjene for hvordan man skal strukturere næringslivet, hva som skal satses på og hvilken strategi man skal ha – alt bestemmes i departementene i Oslo. Lokale myndigheter er nærmest en form for Potemkinkulisser eller sekretærer for «teknokratene» i Oslo.

En ting Brox ikke kunne forutse, var den enorme økningen av offentlig sektor, som førte til en konsolidering av mange småkommuner. Men det finnes som kjent ikke noe slikt som en gratis lunsj.

Når staten er så dominerende hindrer det lokale initiativ og kreativitet. Næringslivet utvikles ikke ut fra lokale premisser, noe som gjør det passivt. Tradisjonelle sosiale nettverk er blitt irrelevante i forhold til den suverene staten, som per definisjon ikke arbeider ut fra et lokalt perspektiv, med lokalt tilpassede løsninger, men ut fra en standardi- sert, nasjonal horisont. Dette hindrer lokale aktørers økonomiske og politiske engasjement i utviklingen av regional økonomi.

Asymmetrien i makt mellom senter og periferi betyr at entreprenørskap handler om hvordan lokalpolitikere greier å skaffe støtte i Oslo for diverse utviklingsprosjekter. Da gjelder det å spille den melodien de gode giverne i Oslo liker å høre. Private er mer opptatt av å finne ut hva staten for tiden har støtteordninger for, enn å utvikle ideer som er originale, lokale - og kanskje levedyktige.

Et tydelig eksempel på dette ser man innen fiskeindustrien. Mens det snakkes om sammenbrudd i torskestammen, og den mest «industrialiserte» delen av kysten er i krise, skal fiskerinæringen fremdeles gjøres effektiv og «moderne» gjennom stordrift. Subsidiepolitikken virker over tid selvforsterkende. Man støtter det man allerede har støttet mest, for at den tidligere støtten skal se vellykket ut – og for at de som har gjort størst investeringer ikke skal gå konkurs.

Den kvantumsorienterte filet- og fryseindustrien synger på siste verset. Steder som Vardø, Gamvik, Mehavn, Berlevåg, Båtsfjord, Sør-vær og Havøysund, vil da miste sitt eksistensgrunnlag. I flere tiår har man kjempet og hatt stadige gjenkomster av kriser og konkurser.

Slik jeg forsøker å vise i min bok: Denne nedadgående spiralen har ikke fått staten til å justere underveis, men snarere til å pøse på med enda mer av akkurat det samme. Sett i lys av alle pengene som er brukt gjennom så mange tiår er det vanskelig å kalle denne sentralstyrte moderniseringen av Nord-Norge for noe annet enn en økonomisk og distriktspolitisk fiasko.

Kilde: Fylkesfordelt nasjonalregnskap, Statistisk sentralbyrå 2006.

Kilde: Fylkesfordelt nasjonalregnskap, Statistisk sentralbyrå 2006.

Den sterke sentralstyringen har drept den regionale nordnorske politiske energien. Nord-Norge er kun en region i navnet, og har ingen felles trekkraft overfor det politiske sentrum i Oslo. Det finnes heller ingen felles nordnorsk offentlighet. Ingen aviser eller etermedia knytter landsdelen sammen. Noen nordnorsk intelligentsia finnes heller ikke. Selv ikke Ottar Brox er en nordnorsk intellektuell. Han er en intellektuell fra Nord-Norge som bor i Oslo 3, et sted mellom Stortinget, NRK og Blindern, så vidt jeg vet. Landsdelens beste hoder regnes ikke som kloke nordlendinger, men som kloke nordmenn. Ingen forventer at disse skal ha en nordnorsk agenda, og selvbildet strekker seg gjerne utover en slik «provinsiell» tankegang. Nordnorsk kultur er provinskultur, nordnorsk historie er lokalhistorie, nordnorsk økonomi er distriktsutbygging.

Asymmetrien i makt mellom senter og periferi betyr at entreprenørskap handler om hvordan lokalpolitikere greier å skaffe støtte i Oslo for diverse utviklingsprosjekter.

Er fraværet av en nordnorsk offentlighet og et felles nordnorsk demokrati et tegn på at norske og nordnorske interesser er fullstendig sammenfallende på alle områder? Jeg tror ikke det. Vi trenger en mer synlig og uttalt polarisering mellom landsdelene i Norge, og ikke minst mellom Nord-Norge og Oslo. Deres interesser var muligens sammenfallende en gang, da nasjonalstaten hadde sin glansperiode som organiserende prinsipp. I dag trenger Oslos totale hegemoni over Nord-Norge å legitimeres på nytt.

Det er vanskelig å se for seg at Nord-Norge ikke skulle bli styrket som politisk enhet ved et EU-medlemskap. Her vil antagelig Ottar Brox være uenig med meg.

Her kommer regionaliseringspolitikken inn. Fylkeskommunene hører fortiden til. De er statens forlengede administrative arm, ikke reelle regionale styringsorganer. Det finnes dermed to politiske nivå i Norge: Det statsbærende og det kommunale. «Region» og «regionalisering» er moteord, og det snakkes mye om desentralisering av makt. Alt for mye, i forhold til realitetene. Det er ikke anarki i Nord-Norge, men en stor grad av apati. Det gamle regimet gjelder ikke lenger. Vi har ennå ikke laget noe nytt. Kun en reell regionalisering kan gi Nord-Norge politisk selvtillit og verdighet. Slik det er i dag er demokratiets ånd fraværende.

Personlig tviler jeg på at Oslo vil tillate noen storstilt overføring av makt til regionene. Så hvordan skal Nord-Norge regionaliseres, og dermed vitaliseres politisk? Svaret kan faktisk ligge i norsk EU-medlemskap. Selv om det er helt korrekt at EU tar makt fra nasjonalstatene, gir de mer makt til regionene. Dette er en av de sterkeste pilarene i hele EU-prosjektet. Det er vanskelig å se for seg at Nord-Norge ikke skulle bli styrket som politisk enhet ved et EU-medlemskap. Her vil antagelig Ottar Brox være uenig med meg.

Det man må gi slipp på ved større regionalisering, hvis denne blir noe av, er ideen om like standarder over hele landet. Kanskje noen regioner vil velge å bygge nye sykehus, mens andre velger å innføre lover om at alle fattige som mottar trygd må gå barbeinte. Slik mange u-land gjorde da de ble selvstendige, kan man da se for seg at Nord-Norge delvis «nasjonaliserer» sine egne naturressurser, eller i hvert fall får langt større innflytelse over utnyttelsen av disse.

Men det er ingen vei utenom. Nord-Norge må finne sin egen strategi for utvikling, og hindre at landsdelen nok en gang blir et laboratorium for «teknokratenes flyveideer», som Brox kalte det. Den nordnorske klientpsykologien, og følelsen av mindreverdighet som hører med denne, må bort. Dette kan bare skje gjennom en politisk devolusjon.

Det pågår så mange uoversiktlige prosesser - som globalisering, regionalisering, EU-tilpasning, petroleumsutbygging i Barentshavet (med geopolitiske og miljømessige konsekvenser), endring i fiskeristrukturen samt generelle spørsmål knyttet til identitet og livsprosjekter – at disse burde vært diskutert dypere og oftere innenfor en nordnorsk ramme. For å illustrere hvor stor makt ideer og definisjoner kan ha i slike debatter, er det nok å nevne Ottar Brox’ Hva skjer i Nord-Norge.

Vi trenger en mer synlig og uttalt polarisering mellom landsdelene i Norge, og ikke minst mellom Nord-Norge og Oslo, mener Morten Strøksnes. Foto: Sigri De Vries © Destinasjon Trømsø

Holdningene til Nord-Norge er i endring. Årsaken er at det uten-for kysten av Nord-Norge er vanvittige mengder gass, og sannsynligvis olje. Politikere fra Sør-Norge er sluttet å kalle Nord-Norge for «Nord-Norge». De er begynt å kalle Nord-Norge for «Nordområdene», som egentlig henviser til at det er havområdene og ikke landområdene som er interessante. Ordet svulmer i munnen, det er fullt av olje, gass og marinefartøyer på patrulje for å «sikre norske interesser».

Vil bøkene, meldingene, utredningene og planene i framtiden også ha titler der ordene «muligheter», «utfordringer», «utbygging», «utvikling» og «problemer» fremdeles har klippekort? La oss ikke håpe det.

Det er faktiske litt synd at vi at vi må slutte å kalle Nord-Norge «mulighetenes landsdel» - fordi dette er blitt slik en klisjé - akkurat i det landsdelen faktisk er i ferd med å bli nettopp dette.

Noter

1 Stortingsmelding nr. 85, 1951.

2 NOU nr. 33, 1972.

3 NOU nr 32, 2003.

4 Ottar Brox. «Vår rikeste landsdel». Fra problemer til muligheter. Framtid i Nord-Norge. Tiden norsk forlag, 1990. s. 23.

5 En interessant doktorgrad jeg har hatt stor glede av i anledning arbeidet med slike problemstillinger er: Toini Løvseth. Sociopolitical Networks and Regional Developments. The Cases of Northern Norway and Southern Italy. Doktorgrad i Statsvitenskap. Universitetet i Tromsø, 2004.