MODERNITETEN FØRER TIL AT VI MÅ GJENOPPFINNE POLITIKKEN, SIER BYRÅDSSEKRETÆR OG STABSSJEF I OSLO KOMMUNE øYVIND SÅTVEDT TIL STAT & STYRING. HAN BER OSS LESE ULRICH BECKS BOK THE REINVENTION OF POLITICS – RETHINKING MODERNITY IN THE GLOBAL SOCIAL ORDER (1997) FOR Å FORSTÅ HVILKE STYRINGSUTFORDRINGER NORSK POLITIKK STÅR OVERFOR I ÅRENE SOM KOMMER.

Såtvedt: Beck er inne på det samme som Makt- og demokratiutredningen konkluderte med i 2003. De politiske endringene som følger med økende individualisering, spesialisering og globalisering fører til en fragmentering av de demokratiske politiske styringssystemer innen nasjonalstatens grenser. Som en effekt av dette blir det behov for å etablere nye uformelle strukturer der vi beveger oss på tvers av den funksjonsfordelingen for en helhetlig politisk utvikling som Max Weber mente var det viktigste kjennetegnet ved det moderne demokratiet. I vår tids samfunn skapes det nye verdier, normer og interesser som gir seg uttrykk i et økende antall subgrupper og alternative levemåter. Dette utfordrer de bestående politiske og administrative styringsstrukturene som både det nasjonalstatlige og det regionale og lokale demokratiet tradisjonelt har vært basert på. Den underliggende homogene verdibasisen nasjonen tidligere utgjorde er der ikke lenger. Vi må derfor reforhandle kontrakten mellom folket, forvaltningen og politikken dersom vi skal være i stand til å styre etter tradisjonelle demokratiske idealer i en stadig mer kompleks og globalisert verden.

Den underliggende homogene verdibasisen nasjonen tidligere utg jorde er der ikke lenger.

S&S: Hvordan forholder vi oss til dette i det norske styringssystemet?

Såtvedt: Formelt bygger vi videre på de organisatoriske idealene Weber tilla den legale rasjonelle hierarkiske modellen for politisk makt og administrativ myndighet. Men stadig oftere ser vi effektene av fragmentering i form av blant annet svarteperspill og beslutningsvegring. Derfor har det i tillegg vært nødvendig å skape nye arenaer for politikk i grenselandet mellom forvaltningsnivåer og sektorer, og mellom offentlige og private aktører. Det underlige er at dette ser ut til å foregå uten noen form for debatt i de politiske, forvaltningsmessige og akademiske miljøene i Norge. Mens Makt- og demokratiutredningen i hovedsak konsentrerte seg om statens horisontale institusjonelle fragmentering, ser vi på kommunalt og regionalt nivå i tillegg en sterk vertikal institu- sjonell og prosessuell fragmentering. Behovet for nye strukturer bør tas på alvor, men det er ikke realistisk at man kan løse utfordringene gjennom store reformgrep alene. Til det er styringsutfordringene for komplekse og sammenvevd. Behovet for flernivåstyring og tverrsektoriell samordning vil øke. Det stiller økte kvar til kvalitetssikring av slike strukturer i forhold til blant annet legitimitet, forankring og innsyn.

S&S: Kan du gi noen eksempler på slik flernivåstyring fra Oslo kommune?

Såtvedt: Ett eksempel er utbyggingen i Bjørvika, hvor blant annet de statlige eiendomsselskapene, Statens vegvesen og Oslo kommune ved byrådene for næring og samferdsel, og flere kommunale etater, deriblant Havnevesenet, utviklet en arena for å frembringe forslag til politiske vedtak i de formelle beslutningsorganene under ledelse av byrådslederen. I tillegg koordinerte Administrasjonsdepartementet prosessen rundt avtalen mellom staten og kommunen. Bjørvika – utbyggingen er en av de mest komplekse sakene av denne karakter i Norge. Uten disse uformelle stukturene hadde verken Oslo bystyre eller Stortinget kunne gjøre de formelle vedtakene de gjorde

i Bjørvika-saken. Byrådsleder Erling Laes og Administrasjonsminister Victor Normanns personlige engasjement var trolig også av stor betydning for å få dette til.

Et annet eksempel er Hovedstadsaksjonen, hvor Administrasjonsdepartementet, Statsbygg og Oslo kommune ved byrådene for byutvikling og samferdsel under byrådsleders ledelse sammen med private gårdeiere fikk etablert et spleiselag for å ruste opp Karl Johans gate og deler av sentrum til jubileet for unionsoppløsningen. Også her skjedde alle formelle beslutninger i formelle organer, men arenaen Hovedstadsaksjonen var likevel viktig for å forberede forslagene som ble lagt frem til beslutning.

Det finnes en rekke andre eksempler på slike strukturer, blant annet på regionalt nivå. Akkurat nå er man inne i sluttfasen i forhandlinger rundt Oslopakke 3 som skal sørge for brukerbetalte investerin- ger på samferdselsområdet. Der deltar både politiske myndigheter i Oslo og Akershus i tillegg til Statens vegvesen. Et annet eksempel er Osloregionen, en strategisk samarbeidsallianse for Oslo, Akershus og Østfold fylkeskommuner samt 55 kommuner som arbeider for å styrke samarbeidet i regionen på flere områder.

DET MÅ BLI SLUTT PÅ AT STATEN DRIVER DETALJSTYRING PÅ OMRÅDER DER VELGERNE LOKALT HAR VALGT POLITIKERE TIL Å IVARETA SINE INTERESSER.

Nye subkulturer møter gamle maktstrukturer utenfor Oslo Rådhus. Foto: Trond Fjørtoft

S&S: Hvor kommer disse ideene fra?

Såtvedt: Vi ser eksempler på slike strukturer i de aller fleste vestlige land. Vi kjenner til mange eksempler fra USA og fra de nordiske landene. I Storbritannia har man blant annet forsøkt slike samordnings-og partnerskapsmodeller på det sosialpolitiske området, og spesielt i forhold til det som kalles antisosial atferd. Her lages det helhetlige planer for den enkelte, som alle offentlige myndigheter – arbeidskontor, avrusningsinstitusjon, politi, sosialkontor, domstol etc. – og aktører i det sivile samfunnet samarbeider om i en form for samstyringsmodell. Noe av dette ser vi også i Norge med vektleggingen av individuelle planer for den enkelte i sosiallovgivningen og blant annet NAV-reformen. Teoretisk finner vi tankegangen igjen hos blant andre Ulrich Beck, som mener det er individet som må stå i sentrum når sosiale problemer skal løses og ikke de institusjonene og prosessene som er utviklet rundt den enkelte i denne sammenheng. Behovet for nye strukturer som sørger for tverrfaglig og tverrsektoriell samordning er ikke bare noe som er aktuelt i forhold til store prosjekter, men også i forhold til det offentliges ansvar overfor den enkelte innbygger.

S&S: Hva blir politikernes rolle i et slikt system for samstyring?

Såtvedt: Politikerne må, som Abraham Lincoln sa i sin berømte Gettysburg address, ikke bare styres av folket, de må også vise politisk lederskap. Politikk utvikles ikke bare nedenfra og opp, slik mange ser ut til å tro i dagens politiske situasjon, men også ovenfra og ned med utgangspunkt i ideologiske verdier, normer og interesser. Problemet i dagens situasjon er at det blir tilnærmet umulig å føre en verdibasert politikk. Makten til å beslutte er så fragmentert at politikere ofte bruker mer tid på å korrigere for systemfeil enn å utvise lederskap. Derfor må vi blant annet redusere antall forvaltningsnivåer i Norge. Jeg tror demokratiet på sikt vil være tjent med færre politikere, som folk kan forholde seg til og vite hvem er, og som har reell myndighet til å løse de problemene folk er opptatt av.

S&S: Hvilket nivå skal ha ansvaret for hva?

Såtvedt: Jeg er ikke blant de som mener at svaret ligger i økt sentralisering av makt. Jeg har tro på en vesentlig styrking av kommunenivået, med et helhetlig ansvar innenfor blant annet sosialsektoren. Det må bli slutt på at staten driver detaljstyring på områder der velgerne lokalt har valgt politikere til å ivareta sine interesser, som for eksempel når det gjelder barnehager. Stortinget bør konsentrere seg om genuine nasjonale spørsmål og begrense seg til å definere rammene for politikken som føres lokalt. Innenfor rammene av kommunenes ansvar bør det gis fullmakter til å fatte beslutninger som går på tvers av dagens sektor- og faggrenser, innenfor strukturer som er mindre rigide enn de vi har i dag. Samtidig som det bør være rom for større politisk lederskap, bør altså den organisasjonsmessige struktureringen skje ut i fra det aktuelle problemet eller problemtypen det er snakk om. I tillegg er det viktig å sørge for stor grad av åpenhet, og både media og akademia må være sitt ansvar bevisst med hensyn til å se makthaverne i kortene og sørge for at de blir holdt ansvarlige for sine beslutninger. Slik sett kan et nytt offentlig styringssystem med fokus på måloppnåelse og effektivitet, kombinert med strenge krav til tilsyn, kontroll og evaluering være med på å styrke heller enn svekke den politiske styringen av samfunnet.