BARE EN AKTIV NÆRINGSPOLITIKK FRA REGJERINGEN KAN SYNLIGGJøRE NORGE I VERDEN.

Midt på 1990-tallet skapte Tony Blair og hans New Labour det som nedfelte seg i «Cool Britannia». Slagordet spilte på «Rule Britannia» som ble unnfanget i den viktorianske tid da britiske skip hersket over alle verdens hav. Anført av Tony Blair hadde New Labour skapt en optimistisk grunntone i England som også nedfelte seg i musikken. Britpopen opplevde i noen korte år en global suksess anført av band som Oasis, Blur, Suede, Supergrass, Pulp, The Verve, og The Spice Girls. Det hele toppet seg da Noel Gallagher ble invitert til Downing Street 10 for å hilse på Tony Blair. Slagordet «Cool Britannia» traff en tidsånd som i en kort periode betegnet en reell tilstand hos det britiske folk.

Det britiske «Cool Britannia» er i Norge blitt til «Norge – nyskapende, i samspill med naturen». Hører jeg noen som roper yippi?

Det nye rødgrønne regimet under Stoltenberg er det samme traurige Old Labour. Tar du Jonas Gahr Støre ut av regjeringen mister den lysten til å leve for å si det med en omskrevet Ibsen. Derfor blir også konklusjonene til det norske Omdømmeutval- get, som nylig leverte sin på alle måter tynne sluttrapport til utenriksministeren, like traurig som regjeringen. Det britiske «Cool Britannia» er i Norge blitt til «Norge – nyskapende, i samspill med naturen». Hører jeg noen som roper yippi? I denne korte setningen er det for sikkerhets skyld bakt inn en unnskyldning. Fordi vår rikdom er skapt ved å fravriste naturen mange av dens skatter (les fisk, gass og olje) føler vi så mye skyld at vi finner det for godt å lage et slagord der vi må forsikre hele verden om at vår økonomiske aktivitet skjer i samspill med naturen. Her ligger også den norske hunden begravet. Vi har en brutal, men avansert oljeøkonomi som har frembrakt Statoil og Hydro, våre eneste globale selskaper, men en tilsvarende primitiv landbasert økonomi som ikke har klart å frambringe noen industrielle eller populærkulturelle merkevarer.

Omdømmeutvalget skulle sett over kjølen til Sverige; en av verdens mest kjente nasjonsmerkevarer.

I en globalisert tidsalder er synlighet alt. De globale strømmene av kapital, bits, mennesker (studenter, turister og kunnskapsarbeidere) søker mot land og byer med høy og positiv synlighet. Omdømmerapporten skriver at «Utfordringen for Norge i dag er at landet gjennomgående blir sett på som et profilløst land, uten sterke eller svake sider». Elitene i verden vet ingenting om Norge. Ikke minst i næringslivet der selv svenske og danske toppledere vet nada om tilstanden i nabolandet sitt. Dette er en norsk akilleshæl. For et godt omdømme handler først og fremst om økonomisk synlighet. Målsettingene i Omdømmeutvalgets sluttrapport handler om hvordan norsk næringslivs internasjonale konkurransekraft skal styrkes, Norges attraktivitet som reisemål skal øke, Norges attraktivitet som land å investere i skal økes, og tiltrekningskraften for arbeidskraften på strategisk viktige områder skal styrkes osv.

Omdømmeutvalget skulle sett over kjølen til Sverige; en av verdens mest kjente nasjonsmerkevarer. Det skyldes politiske fenomener som den skandinaviske velferdsmodellen, populærkulturelle fenome-

ner som ABBA og den svenske synden, men mest av alt synligheten til industrielle lokomotiver som Volvo, H & M, Ikea og Sony Ericcson. Sverige har en avansert landbasert industriproduksjon som har klart å frambringe sterke merkevarer som går rett hjem hos verdens milliarder av forbrukere. Det hjelper heller ikke på det norske omdømme at Statoil og Hydro opererer i en bransje som er beheftet med mye negativ synlighet. De dealer med korrupte regimer for å få tilgang på nye felt, de forurenser og de ødelegger naturressursene. Uten de globale næringslokomotivene som har en positiv synlighet vil Norge forbli usynlig. Det eneste som kan hjelpe på Norges synlighet er en aktiv næringspolitikk. Ap er mest opptatt av å hindre salg av opplysningstjenesten 1881 samt sørge for at de gamle smelteovnene i Årdal skal få fortsette å agere som miljøbomber.

Ap er mest opptatt av å hindre salg av opplysningstjenesten 1881 samt sørge for at de gamle smelteovnene i Årdal skal få fortsette å agere som miljøbomber.

Er det fremdeles noen som synes det er rart at Norge er usynlig blant verdens eliter?

Regjeringen gikk til valg på å fylle opp Høyres slunkne verktøykasse i næringspolitikken. Men hvem skulle vel tro at når regjeringen sa aktiv næringspolitikk så mente de egentlig bare å forsøke og redde alle industribedrifter som er moden for nedleggelse. Hvor paro- disk blir ikke Stoltenbergs frierferd til Union under valgkampen der han selvsikkert utbasunerer at Ap «har redda bedrifter før de». Uka etter var Union nedlagt. Men det er kanskje ikke mer å vente av en regjering der næringsministeren er kvotert inn fordi han er nordlending og Se & Hør-helt. Aktiv næringspolitikk betyr at det offentlige aktivt trer inn og hjelper der markedmekanismene ikke fungerer effektivt. I en innovasjonsbasert økonomi vil det gå lang tid før et nytt produkt er så modent at det kan kommersialiseres. Her har det offentlige en rolle å spille. Både ved å stille kompetent kapital til rådighet og ved å fasilitere mellom de ulike FoU-aktørene og næringsmiljø-ene. Men i Norge er all næringspolitikk noe blårussen driver med, og derfor er det ingen som protesterer når næringspolitikken gjøres til distriktspolitikk. Framfor å skape nye industrielle lokomotiver som kan øke Norges synlighet i verden er Norge opptatt av å opprettholde bosettingsmønsteret i distriktene. Er det fremdeles noen som synes det er rart at Norge er usynlig blant verdens eliter?