MÅ OFFENTLIG SEKTOR ALLTID DRIVES ETTER PRINSIPPET OM AT ALT SKAL VÆRE SÅ EFFEKTIVT OG BILLIG SOM MULIG? DET ER DETTE SOM ER ESSENSEN I REFORMPROGRAMMET NYTT OFFENTLIG STYRINGSSYSTEM. ET BEGREP SOM ER SVÆRT VANSKELIG Å DEFINERE, SIER FIMREITE I MøTE MED STAT & STYRING.

Fimreite: Nytt offentlig styringssystem er mange ting. Det er en teoriretning, en idé, en diskurs og en verktøykasse bestående av ulike styringsteknikker og -tiltak; for meg er det kanskje mest av alt en diskurs men også en verktøykasse. Man kommuniserer gjennom å ta i bruk verktøykassens innhold at man gjør noe, har kontroll, overvinner problemer og forstår hva velferdsstatens grenser er.

Vi ser dette tydelig i offentlige dokumenter og debatter. Privat sektors filosofi om ny ledelse gjennom effektivisering, oppsplitting og omstilling av virksomheter reflekteres ofte der. I offentlig sektor får dette form av sektorendringer og omgjøring av offentlige etater til nye styringsformer som aksjeselskaper og stiftelser. Tiltak som er ment å gi politikerne nye verktøy for mer overordnet og dermed bedre styring.

S&S: Men nytt offentlig styringssystem er også en måte å løse reelle problemer på?

Fimreite: Et viktig spørsmål å avklare før man svarer på dèt, er om det faktisk er så mange problemer i norsk offentlig sektor og om de problemene som er best kan løses gjennom nytt offentlig styringssystem? Ta den store NAV-reformen som nå er på trappene som et eksempel: Reformens intensjon er å samordne trygd, arbeidsformidling og økonomisk sosialhjelp slik at brukerne bare trenger å oppsøke én offentlig etat. Spørsmålet er om en person som virkelig trenger å få trygd og/eller sosialhjelp er i stand til å diagnostisere sitt behov for å gå inn én dør? Det kan også være slik at en samordning av tjenester vil føre til en forverring for de som virkelig trenger hjelp fra det offentlige. Hvis du som potensiell bruker faller utenfor i denne samordnede etaten, hvor skal du da gå? Samordning på tvers av etater og sektorer fjerner noen gråsoner, men samtidig fjerner det også institusjonelle checks and balances i den offentlige sektor som er viktig for at systemet skal fungere demokratisk.

Det er klart at det i deler av norsk offentlig sektor er behov for reformer, men kanskje man likevel skulle tenke seg bedre om hvor behovene er og hvilke tiltak som skal settes inn: If it ain’t broke, don’t fix it, som amerikanerne sier.

S&S: Du har tidligere uttalt at det er den sterke vekten på ledelse i nytt offentlig styringssystem som har drevet frem den unødvendige problem- fokuseringen i norsk offentlig sektor. Hva mener du med dette?

Fimreite: I et parlamentarisk representativt styresett er det politikerne som har det konstitusjonelle ansvaret, men de har også et moralsk ansvar for at vi som innbyggere får de tjenester vi er lovet og trenger. Politikerne er, for å si det på utenlandsk, responsible for…Denne responsibiliteten kan ikke delegeres til forvaltningen og gjøres om til et system der ledere som ikke leverer erstattes med nye. Administrative ledere vil alltid ha et administrativt ansvar, de er, igjenfor å bruke et engelsk begrep; accountable to… , og vil tendere til å lete etter problemer som kan løses fra deres ståsted heller enn å gå løs på de problemene politikerne og befolkningen er opptatt av.

I offentlig sektor er det vi som borgere som konstituerer fellesskapet og dets interesser. Derfor er det politikerne som er ansvarlige for utviklingen, og det er politikerne vi må kunne skifte ut dersom vi ikke er fornøyd med måten den offentlige sektor fungerer på.

Det er en misforståelse å tro at vi kan styre politikere og politikk inn i et NPM regime. Demokrati og politikk handler om verdibaserte valg, mens nytt offentlig styringssystem mer handler om tiltak som kan settes i verk for å virkeliggjøre disse valgene.

I ET PARLAMENTARISK REPRESENTATIVT STYRESETT ER DET POLITIKERNE SOM HAR DET KONSTITUSJONELLE ANSVARET, MEN DE HAR OGSÅ ET MORALSK ANSVAR FOR AT VI SOM INNBYGGERE FÅR DE TJENESTER VI ER LOVET OG TRENGER.

S&S: Kan ikke nytt offentlig styringssystem gi større grad av styrings- muligheter ved at produksjonsansvar settes ut på anbud og kontrakt- styring gir valgfrihet?

Fimreite: Jo, men da må du vite hva du vil ha og være veldig god til å inngå kontrakter og lignende med leverandørene. Spørsmålet er om vi ønsker å gi forvaltningen slike fullmakter i en politisk styrt offentlig sektor, eller om vi heller bør skape oppmerksomhet blant politikerne om felt og områder de kan styre utviklingen i retning av og som velgerne kan ta stilling til.

De nye styringsteknikkene nytt offentlig styringssystem har innført med tilsyn, kontroll og evaluering, kombinert med et ekstremt fokus på måloppnåelse, er nytt i norsk offentlig politikk og forvaltning. Det norske styringssystemet har tradisjonelt vært basert på tillit mellom etater og styringsnivåer, mens logikken i nytt offentlig styringssystem har utgangspunkt i en utstrakt form for mistillit.

Innføringen av KOSTRA og andre rapporteringssystemer og tilsynsordninger i offentlig sektor er ett eksempel på dette. Et annet eksempel jeg kan vise til er fra egen virksomhet. Før jul i fjor dukket Riksrevisjonen plutselig opp ved Universitetet i Bergen for å sjekke våre eksamensprotokoller mot hvem som faktisk hadde tatt eksamen. De kontrollerte alle eksamensbesvarelsene innenfor enkelte emner. Riksrevisjonen mente vi hadde kunnet oppgi flere avgitte eksamener enn vi reelt sett hadde avviklet, for på den måten å få mer penger fra departementet. I et system basert på innsatsstyrt finansiering betyr flere eksamener mer penger. Dette rørte faktisk ved min akademiske stolthet og ble av meg og mange med meg, opplevd som et uttrykk for mistillit mot hele universitetsmiljøet og den tradisjonen for akademisk frihet og intern kontroll dette miljøet har basert seg på i mer enn 900 år i Europa. I et klima basert på slik mistillit må det styres og kontrolleres stramt, men dette gjør samtidig noe med den gjensidige tilliten mellom deler av offentlig sektor og mellom offentlig sektor og innbyggerne som har vært så viktig for det norske styringsystemet og den måten dette har vært utformet på.

S&S: Makt- og demokratiutredningen konkluderte i 2003 med at innfø- ringen av nytt offentlig styringssystem i norsk offentlig forvaltning også kan kobles til en generell individualisering av norsk politikk der individuelle rettigheter har overtatt for kollektive standardkrav. Hva sier du til dette?

Fimreite: På den ene side er det et empirisk spørsmål om det faktisk er slik at individuelle rettskrav tas til domstolene i en slik grad i Norge at det går på bekostning av det representative demokratiet. Vi vet faktisk ikke nok om dette. Men den rettsliggjøring Makt- og demokratiutredningen var opptatt av har også en annen side, og er knyttet til at Norge de siste ti til femten årene har ratifisert internasjonale avtaler hvor den nasjonale selvråderetten er blitt redusert til fordel for internasjonale rettsregimer generelt, og for EØS-avtalen spesielt. Dette er et overstatlig markedsregime som skal sikre fri flyt av personer, varer, tjenester og kapital, men det er en kollektiv innskrenkning av makt, som ikke er knyttet til individets rettigheter.

Det kan føres teoretiske resonnementer om hvor viktig individuelle rettigheter er og også om hvor utfordrende de er for demokratiet. Det som er helt sikkert er at noen rettigheter må vi alle ha, for eksempel menneskerettigheter, som demokratiteoretikeren Robert A. Dahl understreker så sterkt. Det er disse som gjør at vi settes i stand til å delta aktivt i utviklingen av demokratiet og ikke bare handler ut fra insentiv og sanksjon, slik filosofien bak nytt offentlig styringssystem tilsier. I et parlamentarisk representativt styringssett vet jeg ikke helt om nytt offentlig styringssystem er en problemløser eller en problemskaper.