REGJERINGEN OG KS VIL ERSTATTE FYLKESKOMMUNENE MED FOLKESTYRTE REGIONER, STøRRE ENN DAGENS FYLKER OG MED FLERE OG TYNGRE OPPGAVER OVERFøRT FRA STATEN. DERSOM OPPGAVEPORTEFøLJEN BLIR SÅ OMFATTENDE SOM KS, SENTERPARTIET OG SV øNSKER, VIL MAKTFORDELINGEN MELLOM FORVALTNINGSNIVÅENE FÅ FøDERALISTISKE TREKK.

Forslaget er at Norge skal deles inn i mellom syv og ni sterke folkestyrte regioner med helhetlig ansvar for samferdsel, landbruk, nærings- og bygdeutvikling, kultur, videregå-ende opplæring, miljøvern og kulturminnevern. Dessuten ønsker KS bestilleransvar for sykehustjenester og sterk regional innflytelse over studieretningene ved høyskolene og universitetene, likeså over bruken av midlene til forskning og utviklingsarbeid.

Regjeringspartiene har ulikt syn på oppgaveporteføljen og størrelsen på regionene. Senterpartiet vil helst reversere sykehusreformen. Det vil trolig også SV. Men det vil ikke Arbeiderpartiet. Om oppgavemengden forøvrig, størrelsen på regionene og eventuell bruk av tvang rår det også uklarhet. Få år tilbake gikk ingen av partiene inn for dannelse av store folkestyrte regioner. Holdningsendringen kan forklares med pågang fra fylkespolitikere som mister makt. Staten har tatt den, mener de, og nå vil de ha den tilbake.

Den regionale stat

Den regionale stat teller omlag 40 etater som er underlagt departementer, direktorater eller sentrale tilsynsorganer. Etatene ivaretar så godt som alle de statlige gjøremålene og markerer statens nærvær i distriktene. Samtidig er de binde- leddet mellom sentralmakten og de mange lokale aktørene, offentlige og private. Oppgavene er mangeartede, men i hovedsak av tre slag: tjenesteyting, forvaltning og kontroll/tilsyn. Flere av etatene har blandete oppgaver. Målgruppene for virksomheten er enkeltpersoner, kommuner, bedrifter og organisasjoner.

Organiseringen av etatene skjer etter to hovedprinsipper, et territorielt og et funksjo- nelt/sektorielt. Territoriell inndeling innebærer at det regionale leddet er geografisk avgrenset, oftest overensstemmende med lokal- eller folkestyrte enheter (kommuner og fylker). Eksempel på en territorielt inndelt forvaltningsenhet med flere oppgaver er fylkesmannsembetet. Den funksjonelle/ sektorielle inndelingsmåten legger større vekt på hensynene til fagsektoren enn på geografisk tilpasning til kommune- og fylkegrenser.

Få år tilbake gikk ingen av partiene inn for dannelse av store folkestyrte regioner. Holdningsendringen kan forklares med pågang fra fylkespolitikere som mister makt.

Inndelingsmåten av statlige regionkontorer er svært varierende og spenner fra to (redningstjenesten) til 27 (politiet). Hovedregelen er at region- eller distriktsinndelingen følger tradisjonelle fylkesgrenser. Men det finnes en rekke unntak ved at grensene mellom de statlige etatene krysser hverandre på forskjellig vis i fylkene. Dette vanskeliggjør territoriell samordning av statlig politikk på fylkes- eller regionplanet.

Mangfoldet i organisasjonsmodeller skyldes at fagetatene har stått relativt fritt når det gjelder intern oppbygning, på bekostning av den territorielle samordningen. Faglig sett er noe vunnet. Prisen er politisk uro i distriktene over manglende lokal innflytelse og dårlig samordning. På noen områder har imidlertid staten lykkes med å samle flere viktige fagetater under samme tak: Ansvar for tilsyn, langt på vei også forvaltning av samfunnssektorer som helse, sosial- og barneverntjenesten i kommunene, utdanning, landbruk, miljøvern, beredskap og kommuneøkonomi, er samlet i fylkesmannsembetet.

Et resultat av New Public Management

Den regionale statsforvaltningen har vært gjennom store omstillinger i løpet av det siste

Forslaget fra KS om en inndeling av Norge i syv regioner. Kilde: Sterke regioner – tid for reform, Kommuneforlaget 2005.

Spørsmålene Leif Arne Heløe tar opp i denne artikkelen vil bli diskutert videre i Stat & Styring 4 2006, som vil ha som tema det vi kaller flernivåstyre på norsk og multi-level governance på engelsk. Innlegg til denne debatten kan sendes til redaksjon@statogstyring.no. Tidsfrist for innlevering er 27. oktober 2006.

tiåret. Disse omstillingene påkaller forbausende liten offentlig oppmerksomhet, mens spørsmål om sammenslutning av kommuner og fylkeskommuner vies betydelig omtanke. Flere statlige etater har etablert sektorstyrte, regionale ledd med betydelig myndighet. Etatene er samlet i færre og større enheter, noen av dem skapt etter at staten overtok gjøremål som tidligere var helt eller delvis lokalt/regionalt styrt (sykehusene, barneverninstitusjonene, rusmiddelomsorgen, veivesenet, mattilsynet).

Stikkord for omstillingene i mange av etatene er fristilling, mål- og resultatstyring. Fristilling skjer ved at forvaltningsorganer gjøres om til statlige foretak (de regionale helseforetakene) eller til statsaksjeselskaper (Avinor AS, Mesta AS). Mål- og resultatstyringen gjennomføres gjerne gjennom desentralisering og intern delegasjon av myndighet, som for eksempel fra Vegdirektoratet til de regionale veikontorene og videre til distriktsvegkontorene, og fra de regionale helseforetakene til de lokale.

Omstillingene er inspirert av New Public Management (NPM)-bølgen, g jerne under betegnelsen modernisering.

Omstillingene er inspirert av New Public Management (NPM)-bølgen, gjerne under betegnelsen modernisering. Hensikten er å bedre ressursutnyttelsen og kvaliteten og å øke valgfriheten for brukerne gjennom markedsretting av tjenestene. Profesjonalitet vektlegges sterkere enn politisk representativitet, og dette fører blant annet til at lokale politiske aktører får mindre innflytelse.

Et snev av føderalisme

De nye statlige etatsregionene har en mangeartet geografisk utforming og er uten lokal/ regional politisk styring. Dette har angivelig ført til demokratisk underskudd og forsterket kravene om lokal innflytelse. Det hevdes at uensartete regiondannelser skaper usikkerhet om hvem som er rette vedkommende og hvor instansen befinner seg, spesielt i forbindelse med planarbeid og næringsutvikling. Kort sagt: Fylkepolitikere og KS er provosert av at staten fratar dem oppgaver, over at de mange sektorstyrte statlige etatene er uten lokal folkevalgt innflytelse og over at statens virksomheter i regionene er dårlig samordnet.

Dilemmaene står i kø foran Regjeringens valg av oppgaver og størrelse på de påtenkte store folkestyrte regionene. Kravet fra KS, som har støtte i valgprogrammene til Sp og SV, langt på vei også i Ap, innebærer helhetlig regionalt ansvar for viktige samfunnsoppgaver innenfor tjenesteyting og forvaltning. Men innfrielse av kravet vil innebære svekkelse av den nasjonale styringen på viktige politikkområder og reell mulighet for utfor- ming av ulik politikk i regionene, blant annet innenfor tjenesteytingen. For regiontingene må selv få bestemme politikken på felter de er satt til å styre. Hva blir i så fall igjen av enhetsstatens regionale forvaltning og tjenesteproduksjon? Skal ansvaret begrenses til lovlighetskontroll og tilsyn med at nasjonale minstestandarder overholdes?

Dilemmaene står i kø foran Reg jeringens valg av oppgaver og størrelse på de påtenkte store folkestyrte regionene.

Omlegging i tråd med kravene betyr å begi seg fra den ene ytterlighet til den andre. Regionalisering, kalles den påtenkte reformen. Regionalisme, vil andre si. Kanskje med en snev av føderalisme. Bygger denne konstruksjonen egentlig på et holdningsmessig grunnlag i befolkningen?